Neimen….sitter du her?

(English version here)
Hansen er ute på sin sedvanlige kveldstur, men denne gangen kjenner han for litt forandring. Når han kom til krysset tar han til venstre i stede for den vanlige høyresvingen. Han har gått noen minutter når han plutselig skimter noe som får han til å lure. Hva er det? Er det virkelig noen som sitter der ? Han går videre og etter som han nærmer seg ser han det tydeligere og tydeligere… Jo, det sitter noen der… i en lenestol?  Når han kommer enda nærmere ser han også vannpytten ved siden av lenestolen…. Helt framme ser Hansen til sin store forundring at det er Jensen som sitter der. Jensen som han ikke har sett på noen år. De hadde pleid å treffes en gang inni mellom, men plutselig tok Jensen ikke kontakt mer, det ble stille fra den kanten. Og siden Hansen heller ikke tok kontakt, gikk tiden uten at de møttes…før nå ved denne ’tilfeldighet’.

Neimen er det deg Jensen? Det var lenge siden! Koselig å se deg igjen da, og etter alle de årene! Men hvorfor sitter du her? Og i en lenestol? Ved siden av en vannpytt…. Og du ser litt trist ut, er det noe galt? Hansen ble glad for å se en gammel kjenning, men han undret seg veldig over det han så.

Jensen begynner å snakke, og Hansen får høre historien bak det han ser. Jensen sier: Jo du skjønner det… for 6-7 år siden var jeg ute en sen høstkveld og gikk meg en liten tur. Jeg husker det blåste godt, og det regnet. Det var litt mørkt den kvelden, siden gatelysene av en eller annen
grunn ikke var på. Jeg gikk her langs veien i egne tanker. Det skjedde en del ting i livet på den tiden- ja du husker kanskje det, at det var tøffe tider på jobben min… Hansen husket svakt de hadde snakket om det, nikker og sier lavt ’ja, jeg husker det…’ Jensen trekker pusten før han fortsetter… jeg husker det så godt, for jeg følte at det stormet og var like mørkt inni meg, som det var ute denne høstkvelden. Mens jeg går der, så skjer det plutselig… en grein ligger av en aller annen grunn midt på fortauet her, og siden jeg ikke ser den, snubler jeg og faller pladask rett der, sier Jensen og peker på vannpytten ved siden av lenestolen sin… Det var så vondt, jeg slo meg skikkelig og jeg kjente jeg ble både våt og sår… jeg prøvde å reise meg, men det gikk ikke… etter jeg hadde ligget en liten stund, klarer jeg endelig å komme meg på beina igjen. Litt fortumlet er jeg, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre… så jeg gjør det eneste som virker fornuftig for meg der og da. Jeg reiser hjem og henter lenestolen min. Strever litt med å få den tilbake hit, men klarer det og setter den her. Og her har jeg sittet siden den gang. Jeg har kikket på stedet der jeg falt. Innimellom har jeg klandret meg selv for at jeg ikke så greina og lurt på hvorfor jeg ikke så faren som var der. Andre ganger kommer de vonde minnene opp, om hvor sårt det var, om hvor vondt det gjorde… Men det var her, akkurat her, det skjedde, det var her jeg falt… hva annet kan jeg da gjøre?? Jensen kjenner gråten er på vei, men trekker pusten dypt før han litt fortvilet sier: Jeg kan ikke gå tilbake og få det ugjort… og hvordan skal jeg klare å gå videre…jeg som falt på en slik måte… Nei, jeg blir nok sittende her jeg, i lenestolen min, ved pytten der jeg falt…. avslutter han med ett dypt sukk.

Det er ikke så veldig vanskelig å se verken humoren eller tragedien i denne fortellingen, for hvem ville gjort noe slik? Hvem ville hentet lenestolen og i flere år sittet og sett på vannpytten der de falt?? Ville man ikke reist seg, gått hjem og fått på seg nye rene klær og lagt det hele bak seg? Kanskje smilt med seg selv neste gang man gikk forbi det stedet og ristet lett på hodet… ELLER?

Er det ikke mange slike mennesker vi møter i livet? De fleste av oss vet om noen;
– Mennesker som har falt, men ikke klarer å komme videre.
– Mennesker som er såret og ikke klarer å komme videre.
– Mennesker som er fanget og ikke klarer komme løs.
– Mennesker som lider, som ikke klarer å se forbi den ”mørke’flekken i livet sitt

…som ikke klarer på egen hånd å reise seg igjen

Hva skal Hansen gjøre? Skal han la Jensen sitte igjen der i sin lenestol ved pytten?
Hva skal du og jeg gjøre?

Skal vi la mennesker sitte igjen alene eller skal vi ta dem i hånden, hjelpe dem på beina, lede dem skritt for skritt hjem der de kan få på rene klær (bli renset i blodet og legt), der de omsluttes av kjærlighet og omsorg lenge nok til at de finner ny styrke og mot til å gå ut å møte livet på
nytt?

Neimen, er det her du sitter?
Kom, jeg skal hjelpe deg opp. Her, ta hånda mi, jeg skal gå ved din side

One thought on “Neimen….sitter du her?

Add yours

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: