masse kjærlighet og liten dose føde

Gutta satt så fint ved frokostbordet i morges, strålende fornøyde over å få varm kakao og bli servert akkurat hva de ville ha, det skal ikke så mye til!  De snakket med glede og iver i stemmene og ansiktene lyste av strålende smil og glitrende øyne. Og så kommer det, «Mamma, sitt ved siden av meg!» fra eldstegutten og dermed selvsagt «Nei, ved siden av meg» i øyeblikket etterpå fra minsten. Storebror vet råd, «Sitt i mellom oss mamma, så vi kan sitte ved siden av deg begge to!» De styrer det til, for de har stolene nesten ved siden av hverandre og må lage plass til meg, og selvsagt hente en ny stol til meg også. Så der sitter vi når min mat er ferdig, jeg med gullgutta mine og de ser spent på meg… vil hun klare det?

 

Jeg opererte ut ett par tenner onsdag forrige uke og det har ikke vært mye greit i ettertid,
smertene vært enorme og jeg har sett ut som de hadde implanterte en halv tennisball i kinnet da tenna gikk ut- fargerikt er det også! Fast føde hadde jeg ikke fått i meg, men nå skulle vi prøve, og etter deres råd, uten skorpe og i små biter! (baby-mat som jeg kaller det!!!)

Og der sitter de og omslutter meg med sin iver og kjærlighet, gir støtte og oppmuntring, «bare et lite bit mamma!». Og mamma prøver, ett lite bit og tygger forsiktig… og svelger… Dere skulle sett dem! De smilene! «Du klarte det! Du kan spise brød!» Etter at ei skive (uten skorpe selvsagt!) er fortært kommer minsten med ei bolle som var til overs etter kveldskosen dagen før, «Den kan du jo prøve, for du kan jo rive den i små biter…»

Det kommer tider i livet da vi får en uventet trøkk, og vi blir liggendes litt flate. Vi har ikke krefter og overskudd til å komme oss på beina der og da. Ting gjør for vondt i hjertet og må bearbeides, det er tanker som må sorteres og på plass. Ting vi før trodde var selvsagt er kanskje ikke det lenger og vi har ting å jobbe med og også jobbe igjennom.

I tider som dette kan vi trenge å bli omsluttet, støttet og bli gitt kjærlige råd. Vi trenger at noen tør å være der ved vår side, at de viser oss kjærlighet og omsorg, at de har tid til å høre og hvis det passer seg, gi ett lite råd. Alltid  sammen med en oppmuntring om at: Dette vil gå, det vil bli bedre! Gi det tid og ta det skritt for skritt, ikke forhast deg. Ikke hopp over/bit over for mye på en gang, det vil bare gjøre vondt verre, det vil bare stoppe opp legedomsprosessen og kanskje til og med forverre den og trekke den enda lenger ut i tid… Og den viktige «du klarte det!», at noen ser at vi etterhvert gjør framskritt og roser og oppmuntrer oss med det!

Noen tider i livet trenger vi mest masse kjærlighet og en liten dose føde. Det hjelper ikke trøkke folk fulle av bibelvers når de ligger nede, vi tar det litt etter litt. Hjelper dem til å lette hjerte og tanker og å skape orden i sammensuriumet, hjelpe dem å huske at Gud er alltid med og at ingenting er umulig for Ham, hjelpe dem å huske at man kan ta de gode og riktige valgene uansett, minne om at Gud vil ta deg gjennom denne tiden også, og at jeg- jeg er også her ved din side! Hjelpe gjennom å ha åpent hjerte, åpne ører og åpne armer! Gud med «hud og hår» på er det noen som kaller det…

«Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Gal.6.2)

« Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp.» (Fork.4.9-10)

«En venn viser alltid kjærlighet, og en frende er født til å hjelpe i nød.» (Ord.spr.17.17)