Gud… mente du virkelig meg?

Spørsmålet som kom etter kveldsbønnen var ikke nytt, det hadde blitt stilt med undring flere ganger tidligere. ”Mamma… hvorfor ba du det?” Eldstegutten lurer på hvorfor jeg ba Gud om hjelp til å bli en bedre meg, til å bli en bedre mamma for velsignelsene mine. Jeg forklarer igjen; Selv om jeg er voksen så gjør jeg feil. Jeg sier og gjør ting jeg ikke har lyst til, jeg klarer ikke å være så god som jeg ønsker… ”Og det vet jo du”, sier jeg til ham. Jo, han vet det. Vi sier ikke mer, ei heller minsten som har hørt på oss.

Den personen som kikker tilbake på meg fra speilet er ei dame jeg enkelte ganger ikke liker… jeg har ikke lyst til å være henne. For jeg ser ei som ikke mestrer livet og dets utfordringer slik hun ønsker i sitt hjerte. Jeg ser ei dame som feiler i både ord og gjerninger, som enkelte ganger tenker mer på seg selv enn på Gud og andre. Jeg gremmes over de feil jeg er i stand til å gjøre, de ord som slipper ut av min munn og enkelte av mine handlinger og reaksjoner. Den dama som ser tilbake på meg, minner noen ganger mer om en feilvare uten returrett (i beste fall mangelvare) enn ett mesterverk fra Skaperens hjerte og hånd. Og jeg lurer noen ganger på… kan du virkelig bruke meg Gud? Mente du virkelig meg da du sa alle de tingene i Bibelen?

Da du sa du aldri vil svikte eller forlate oss, visste du hva galt jeg ville gjøre? Da du sa vi skulle gjøre større ting… visste du hvordan jeg ville feile til og med i de enkle ting? Da du sa vi skulle bringe budskapet om deg og din kjærlighet ut til verden, visste du at jeg ville feile i mitt eget hus? Da du sa at tro flytter fjell, visste du jeg ville kjempe mot tvil? Da du sa at vi skulle være en refleksjon av deg, visste du virkelig hvordan jeg ville bli? Du sa at du leger og gjenoppretter den sårede og sønderbrutte sjel, men visste du at jeg for noen og hundrede gang ville være her på kne, i tårer, foran dine føtter? Visste du alt dette Gud? Var det virkelig til meg du sa alle de tingene… For jeg kjenner meg ikke verdig, ikke verdig din kjærlighet, din omsorg og forsørgelse, ditt kall om å tjene deg, at du virker gjennom meg… Jeg er bare lille meg som ikke klarer å leve livet slik jeg ønsker. Ei ordinær dame som ønsker å nærme seg din normal med livet, men som så ofte føler hun ikke strekker til, at hun ikke klarer… mente du virkelig meg da du sa alle de tingene Gud?

Minsten roper for tredje gang og jeg svarer lettere irritert, ”det er leggetid, GOD NATT!” ”Men mamma, jeg må si deg noe…” Jeg går inn og blir overrumplet av hva som kommer: ”God natt verdens superduperbeste mamma!” En hjerteklem så varm og god at tårene triller når jeg går ut døra. Etter kveldsroen har senket seg, kommer Gud med sin stille, kjærlige hvisken… ”Det gjelder deg jenta mi og jeg vet du ikke kan, det er jo derfor jeg sendte Jesus!” Så hvisker Han ømt noen ord fra Jes 43: ”Jeg har kalt deg ved navn, du er min… Jeg er Herren, din Gud… du er dyrebar i mine øyne… frykt ikke, for jeg er med deg…” Tårene triller igjen, for det gjelder virkelig meg… og det gjelder virkelig deg!

6 thoughts on “Gud… mente du virkelig meg?

Add yours

  1. Jeg kommer på et dikt jeg en gang skrev:

    VARGTIMEN

    Vargtimen kalles den time på døgnet
    da anger og mismot ditt leie forvitrer,
    da sorg over selv’et, og viset, og gagnet,
    en våkenatt varsler, din tanke forbitrer.

    Vær glad likevel du kan dømme deg selv.
    Kan du det vil Gud ikke, er løftet oss gitt.
    Ei for synden er du gitt å slave som trell.
    Den som dømmer seg selv er fra det hevet blitt.

    (Jeg tror forøvrig du virkelig er en supermamma. 🙂 )

  2. Reblogged this on med Gud i hverdagen and commented:

    Er ikke i form eller humør til å skrive særlig for tiden… Det vil si, hadde jeg skrevet hadde det blitt mye grått og trist, om vanskeligheter og ensomhet, om manglende god selvfølelse og tanker om å være til lite nytte… Og selvsagt litt om verdens beste gutter og en herlig og trofast Gud! 🙂

    En ting klynger jeg meg til hver dag, Guds løfte om å alltid være med, om alltid å ta oss igjennom hva vi møter. Derfor denne rebloggen, for den omhandler den manglende følelsen av tilhørighet, å lykkes og god selvfølelse… Føler Gud minner meg på de samme ting i dag som han gjorde da jeg skrev dette…

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: