Den ordløse bønnen

Mang en gang bare vet vi at vi må be, vi kjenner det i hjertet… men vi vet ikke hva vi skal si. Enten fordi vi ikke finner de rette ordene eller fordi uansett hva vi sier vil ordene komme til kort, de dekker bare ikke hva vårt hjerte er fylt med…

Jeg har sagt til mange at «tårer er en nydelig bønn som Gud hører, mange ganger lyder de høyere og klarere enn uttalte ord, da de kommer rett fra hjertet».

Andre ganger kjenner man at man bare kan gå å sukke, «Å Gud…» så har vi ikke mer. Hjertet er fylt av ett eller annet vi ikke finner ord til, ei heller klarer tanken å gripe helt hva det er. Vi ender opp med å gå å sukke til Herren: «Å Gud…»

Det er også tider der man bare kikker mot himmelen og i en blanding av frustrasjon og fortvilelse har mest lyst til å rope ut «GUD!» men vi nøyer oss med «Gud!». Vi kan være i en situasjon hvor vi ikke vet ut eller inn, vi er tatt forbi det sted hvor vi i det hele tatt har mulighet til å klare noe av egen kraft, ei heller klarer vi å tenke ut en løsning og utvei. Hjertet roper ut: «GUD!»

Ikke de helt ordrike bønnene dette, men jeg tror det er flere enn meg som kjenner til dem. Jeg har følt at jeg kommer veldig til kort i disse tidene. Jeg finner jo ikke en gang ord for hva jeg føler og kjenner på, og helt ærlig, ofte vet jeg ikke hva jeg føler og kjenner på heller… Hva vi mange ganger glemmer er:

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord » (Rom.8.26)

Gud kommer oss til hjelp også i disse ting og tider, vi er ikke alene, vi har en hjelper! Og mange ganger er de tårene, sukkene og ropene «Gud!» drevet fram av Gud selv, av Ånden som virker i oss og gjennom våre liv. Det kan være Gud ber fram ting som skal skje i vårt eget liv, eller det kan være for andre- vi vet ikke alltid, selv om vi noen ganger kan ha en «følelse» av om det gjelder oss selv eller ikke… Min erfaring er at det noen ganger gjelder mitt liv, men oftest en kombinasjon;  i en viss grad gjelder meg, men også andre- noen ganger mest andre og litt meg.

Kanskje bruker Gud det for å vise oss mer av Hans hjerte for oss og andre? Kanskje bruker Han det for å likedanne oss Kristus? Kanskje er det samfunn med Hans lidelser? Men sikkert er det at det er Guds kjærlighet i praksis- både for vår egen del og andres del. For vi vet ikke hva vi skal be, og andre ganger ber vi så ‘alt for smått’…

Den ordløse bønnen er kanskje mer ekte enn den med ord? Den er rett fra hjertet og ikke pakket inn i unødvendige ord…

vi skal huske påminnelsen:  «Slukk ikke Ånden» (1.Tess.5.17). Når det kjennes ut som det jeg har beskrevet eller liknende, ikke prøv å stopp det fordi du ikke skjønner hva som skjer, la Gud få virke gjennom deg med sin gode Ånd. Om ikke vi vet hva som skjer og hva Gud gjør, så vet Han det! Og det skulle være mer enn godt nok for oss!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: