Midtøsten: Kjenner vi vår besøkelsestid?

Jeg har pga omstendighetene ikke fått all verdens med meg av hva som skjer rundt forbi, men hva som skjer i Midtøsten skal det mye til for ikke å ha fått med seg. Det er en omveltning av alt vi «kjenner som normalt» som tar sted. Folket reiser seg opp og kjemper for sine rettigheter.

Ofte glemmer vi at det er motsetninger innad i landene, det er fare for store interne konflikter mellom ulike grupperinger. Det er en alvorlig stund, og det er stort behov av hjelp. Støtte til de som kjemper for frihet og støtte i form av hjelpearbeid. Støtte til å bygge opp demokratiske samfunn i de land der protestene fører til at ledere går av.

Katastrofer er nærstående, noe vi ser tydelig ifm Libya. Over hundretusen over grensen til Tunisia gjør at det er en flyktningesituasjon av enorme dimensjoner og det etterspørres hjelp fra verdenssamfunnet.Vårt Land har i dag artikler om at minst 6000 er drept under kampene i Libya og at Redd Barna mener en million barn er i fare i Libya. VG har også om situasjonen i Libya. TV2 hadde for ett par dager siden om «Vredens dag» i Jemen, titusenvis av mennesker fylte gatene med krav om regimeendringer. Situasjonen er i mange land veldig alvorlig, og vi må ikke glemme det enkelte menneske oppi alt dette.

Men det er noe annet som har jobbet i meg mens dette pågår. Som kristne; kjenner vi virkelig vår besøkelsestid? Ser vi at mulighetene åpnes på vidt gap for at vi kan bidra, for at vi på en unik måte kan både gi hjelp og spre evangeliet?

Vi snakker om en del av verden som i lange tider har vært stengt for det kristne budskap og som plutselig åpnes opp… Vil vi benytte anledningen nå som døren åpner seg eller vil vi sitte på gjerdet og se hva som skjer? Burde vi ikke være der nå?

Jammen det er så langt unna… jeg kan ikke gjøre noe… hva kan jeg bidra med… har det virkelig noe med meg å gjøre?

Som kristne har vi ett ansvar for å benytte de muligheter som kommer, vi kan ikke la dette gå oss forbi. Det er ikke sikkert at denne mulighetens dør vil være åpen altfor lenge. Men hva kan vi i Norge gjøre? Det viktigste vil være bønn. Vi må be for dette området som aldri før, vi må be om at Gud sender arbeidere ut, vi må være villige til å støtte økonomisk opp om de som reiser.

Mener jeg at vi skal bare reise inn og forkynne? Nei! Vi har ett spesielt ansvar for å hjelpe til med å fylle de elementære behov for mat og husly også. Vi skal ikke bli så ovenpå at vi tror å forkynne evangeliet vil løse alt, vi må gjøre begge deler. Hjelpe og forkynne. Bygge og så. Gråte og glede seg.

VG har en interessant grafisk oversikt over hva som skjer i de ulike landene, denne er faktisk ett nyttig redskap å bruke under bønn. Be Gud vise deg om det er spesielle land du skal fokusere på, eller gå gjennom listen i sitt hele. I det store og hele er nyheter både en viktig informasjonskilde men også ett nyttig verktøy å bruke når det gjelder å be for hva som skjer i denne verden.

Ett raskt søk gir fort litt mere svar på hva som skjer. VL hadde bl.a.for ett par uker siden en artikkel om at protestene sprer seg i Midtøsten som er informativ. På Kristenmanns blogg finner man ett innlegg om å kjempe for Egypts minoriteter. Åpne dører har en liste over landene hvor det er vanskelig å være kristen. Flere av landene hvor det nå er protester i eller ulmer i, er på denne listen. På den amerikanske siden til Åpne Dører (Open Doors USA) finner man ett videoklipp der Dr. Carl Moeller (president i OD USA) presenterer sitt perspektiv på hva som skjer og hva kristne bør være bevisste på i denne tid.

Spørsmålene er: Som kristne, kjenner vi vår besøkelsestid? Er vi her i Norge villige til å gjøre hva vi kan? Og en viktig ting å huske; bønn har eller kjenner ingen grenser!