Vær god mot alle du møter- vi bærer alle på usynlige byrder…

Det er litt lett å glemme at bak ansiktet vi ser gjemmer det seg en historie full av glede og sorg, oppturer og nedturer, seiere og tap, av lykke og sorg, imøtekommelse og avvisning, respekt og mangel på… Vi bærer alle på vårt eget liv og vår historie er som andre sin, oftest gjemt bak en maske.

Det er ikke alltid fordi vi ikke vil være ærlige med andre om oss selv, men like mye fordi det ikke i alle situasjoner er passende. Enten fordi stedet man er ikke oppmuntrer til dype personlige tanker, eller kanskje fordi man ikke kjenner den andre godt nok… Det er mange årsaker og noen stikker dypere og er mer personlige enn andre.

Uansett hvem vi møter, har de sin historie, og den er malt med både lyse og mørke farger. Vi har ikke vondt av å kikke litt lenger enn ansiktet foran oss og huske at hver enkelt er unik og verdifull, og at de som oss bærer på sine sår, smerter og byrder…

«Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» (Ef.4:1-2)

«La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.» (Ef.4.29-32)

2 thoughts on “Vær god mot alle du møter- vi bærer alle på usynlige byrder…

Add yours

  1. Det er alltid lettere i teorien enn i praksis. Og å ha kjærlighet til sin neste, er ofte en troshandling ikke bygd på følelser. Men om Herren har gitt deg noe, så kan du også ha noe å gi. Man strekker seg alltid etter mer av Hans kjærlighet, men det omhandler også at Herren får gjort sitt verk i mitt/ditt liv. Når man ligger nede, så har man ofte lite å gi. Og ligger man nede, og alle elsker å tråkke på deg (selv om mange ikke skjønner at de gjør det) så skal det noe guddommelig til for å kunne velsigne, selv da. Og ikke allt makter å velsigne og elske når man selv er knust, og Herren legger ikke mer byrder på deg enn etter de ulike talentene Herren har fordelt så forskjellig til hver enkelt av oss.

    Men for den som har fått 1 talent, og klarer å forvalte til 3, er større en den som har 5 og forvalter til 7. Men de fleste kristne jubler mer over den siste som har fått mest og forvalter minst, enn over den som har lite. Derfor er kristi kropp ofte blind på hva som er stort i Kristi øyne, men heller søker trygghet hos det som virker tryggt.

    Tenkte på Lazarus og den rike mannen i Luk 16. Fleste mennesker reagerer som den rike mannen, når man ser en knust, fattig og nesten ødelagt Lasarus utenfor porten, og isteden for å leske mannen utenfor porten med det man har, så søker man heller likesinnede, de som allerede har mer enn nok.

    Jesus selv sier at skal du be noen, så ikke be de som kan be deg tilbake. Be dem som ikke kan gi igjen, og så vil den himmelske lønnen bli stor.

    I historien i Luk 16, så får den rike mannen sin lønn, og skjønner først da sitt feiltag. Da han roper til Abrahamfor om nåde, så svarer Abraham. «‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.»

    Så la oss binde opp om oss, vende tilbake til den første kjærlighet, og huske på den utslåtte, fattige og de som Herren legger oss på hjerte for at vi skal bry oss om dem. La oss kanskje vandre med nedbøydhet i livet, men med stor glede på innsiden mens vi vandrer i verden og for så å høre Ordene når vi møter den Evige «Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'» Matt 25

    1. “Jeg klarer ikke alltid å huske å ikke si det, for så mange andre sier det…” Kommentaren kom fra eldstegutt etter ett ord slapp ut av munnen, ikke stygt, men heller ikke pent. Han tok seg i det selv, og forklaringen er god. Jeg vil ikke snakke på den måten jeg, men en gang innimellom glippe det… Mor sier, det gjør ikke noe, for jeg vet du ikke bruker det til vanlig, jeg vet du prøver.

      Vi gjør ting veldig vanskelig mange ganger, pleier å si med ett smil på lur at “Ikke alt som smitter er farlig, SMIL 🙂 Det gjør og betyr mer enn du tror.” Det er ikke alltid de store ting som skal til for å gjøre dagen bedre for andre.Jeg kommer på en episode fra ett handlesenter i Sverige i fjor. Jeg var ferdig med handelen og hadde akkurat fått penger igjen fra ei ‘kassadame’ som så heller stresset, sliten og sur ut med oppførsel deretter. Jeg velger bevisst å ikke bry meg, for jeg har hatt tøffe dager selv, smiler og sier, “Takk! Ha en velsigna god dag videre!” Dama kvekker til, kikker opp på meg og smiler tilbake, hele ansiktet forandrer seg…

      Og andre ganger gjør vi vanskeligere tider enda vanskeligere, vi krever mer av oss selv enn Gud gjør. Gud plages ikke ved at vi er slitne og ikke orker, Gud har medfølelse, Han vet at noen ganger har vi bare ikke krefter. Har fått endel snurte mailer siste par månedene fra mennesker (venner i Amerika) som ikke skjønner hvor syk jeg er… Jeg har ikke fulgt opp kontakten som jeg pleier. De forstår ikke, og deres frustrasjon over ting i deres liv tas ut på meg, fordi jeg ikke er så tilstede, oppmuntrende og “der” som tidligere. MEN: I mine harde stunder er faktisk ikke de mitt ansvar, det har vært tøft å lære å gi slipp på ansvarsfølelsen… Jeg vet at det er ikke min oppgave å være “Hellig Ånd” i deres liv. Selv om de ønsker jeg skal be og komme med de rette ord, råd og vers,Vet jeg at det er ikke mitt der og da. Gud er der med dem, de er trygge. Jeg, jeg har lov å hvile. Jeg er ansvarlig for å forvalte hva Gud har gitt meg, ikke se på hva andre har og gjør. Den fattige enka var den Jesus framhevet, de andre gav av overflod, hun gav av selve livsgrunnlaget.

      Jeg mener at kvaliteten på menigheter, på fellesskap og samfunn generelt vises i hvordan vi behandler våre svake, syke, utsatte, utstøtte og lidende. Hvordan vi behandler “disse mine minste” viser hva vi har å komme med… (Må smile nå, hodet ikke helt på plass og husker ikke hele kommentaren din selv om den er lest tre ganger- kikker opp og ser nettopp det verset!)

      Og jeg har ramlet av lasset! LOL Slutter bare her jeg Kaktus! Liker kommentarene dine, for de setter finger på viktige utfordringer. Samtidig er det en dyp omsorg og medfølelse for de som “ikke klarer” i ordene dine, og du peker vei! Vi trenger å ha blikket festet påhodet og ikke kroppens problemer, samtidig som vi tør å ta tak i det som ikke er bra- sannheten tro i kjærlighet! Og skal vi være med på å skape forandring i og for mennesker rundt oss, må Gud forandre vårt hjerte først. Bare hva vi har fått kan vi gi videre. Teori er en ting, praktisk liv en annen ting. Takk Gud for nåde og kraft, for hjelp i rette tid! Gud sendte ikke den Hellige Ånd for å på ett sekund å “svosje” vekk våre feil og deres konsekvenser i en magisk “boff”, men for at vi skulle få kraft og hjelp til å leve gudfryktige liv og være vitner!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: