Her kommer første del av en serie innlegg som har den merkverdige tittelen «Hvor var du da jeg døde Gud?» Seriens undertittel er Om drømmene dør så holder løftene.. Dette innlegget har tittelen «smertefulle tider». Anbefaler å lese innledningen først hvis du ikke har gjort det.
~ * ~ ~ * ~ ~ * ~
Det er tider drømmer faller i grus og knuses. Ting vi trodde skulle bli bra, ender opp med å være det motsatte. Det er mennesker vi trodde vi skulle ha i livet for alltid, som plutselig forsvinner ut. Det er dager der lykke forandres til smerte i løpet av sekunder fordi en telefon hadde en uventet beskjed. Sykdom kan komme inn og endre hele tilværelsen og rokke med alt som er kjent, kjært og trygt. Det er tider der vi tror det ikke kan bli vanskeligere og tøffere, men dagen derpå viser at det kunne det jammen med bli…
Det finnes dager der smerten er mer enn vi tror vi kan bære, det kjennes ut som om hjerte brister. Dager der mismot og sorg fyller hjerte og sinn slik at vi ikke ser hvordan vi skal komme gjennom. Kan livet virkelig bringe meg noe mer godt? Vil jeg virkelig kunne smile igjen og kjenne at det er godt å leve? Vil jeg noen gang kjenne på glede igjen? Jeg kan ikke se at jeg noen gang vil kunne være lykkelig igjen…
Vi møter ting i livet som ikke alltid er bare godt og lett, og noen ganger går det forbi alt vi tidligere har visst om og kjent til av smerter og harde tider. Det blir så mye, så alt for mye…
Vi roper ut til Gud, men i stede for at lyset bryter fram, virker det som om mørket bare blir tettere rundt oss. Vi bønnfaller Gud om å komme oss til unnsetning, for vi har så lite styrke igjen- og mens vi kaver og kjemper med siste rest av egen styrke, virker det som om Gud står på avstand… Det går så langt at vi gir opp, vi vurderer å gi slipp på drømmene, vi vurderer å gi opp håpet om en bedre morgendag, vi mister troen på at det gode Gud har lovet er for meg, vi orker bare ikke mer… mismotet vinner mer og mer fram…
Men hvorfor Gud? Hvorfor må ting være så vanskelig? Du er allmektig, du kan ta meg ut av dette fortere enn jeg kan knipse med fingrene… Hvorfor må jeg gjennom alt dette? Hvor lenge må jeg oppleve så mye forkastelse, knuste drømmer, sykdom, vanskeligheter og harde tider? Hvorfor må jeg gjennom all denne smerten? Hvorfor kommer du meg ikke til unnsetning Gud? Hvorfor er du stille? Jeg holder på å dø, og du er ikke her…
alle innlegg i serien er samlet HER
med Gud i hverdagen 
Jeg blir velsignet av å lese din nødanrop til Herren. Synes jeg kan kjenne meg igjen på så veldig mange ting.
Ingen vet hvordan Jobs lidelser er før man går igjennom de selv. Ikke alle forstår linjene mellom bibelen som forteller at alle Herren rettferdige blir prøvd ofte med smerter. Ikke nødvendigvis direkte fra Ham, men Gud tillater prøvelser fra andre menesker, fra slekt, arbeidskollegaer, smerter i sjelen, fysiske handikapp og i alt sammen, så blir man overlatt av andre, fordi det «gir» ikke noe «verdi» å være sammen med deg.
Men din ekte tro blir bestått når du anser at dette er Herrens små og du bøyer deg ned til det mennesket. Uten å føle skam, eller bli brydd av hva andre måtte mene at du er sammen det prøvede mennesket. Det du gjør mot det mennesket, gjør du mot Herren selv jmr Matt 25.
Før den store Paulus nærmer seg avluttningen av sitt liv, så får han sitt livs prøvelser. Det står sånn «Du kjenner til at alle i Asia har vendt seg fra meg, også Fygelos og Hermogenes. Må Herren forbarme seg over familien til Onesiforos! For han har mange ganger gitt meg nytt mot og skammet seg ikke over mine lenker. Nei, da han kom til Roma, lette han iherdig etter meg til han fant meg.» 2 Tim 1
Paulus merker at mange skammer seg over hans lenker, og mange forlater ham fordi det er ikke «poppis» å være sammen med Paulus lengre. Men en familie gjør seg bemerket, nemlig Onesiforos! De skammer seg ikke over Kristus og heller ikke over Paulus. De vil mer enn gjerne dele byrdene til Paulus, og gjør Herren en tjeneste.
Skammer du deg over Herrens små i andres øyne, så vil også Herren skamme seg over deg når du kommer til evigheten.
Det andre er at for at Herren kan opphøye Paulus, så må Han også ydmyke Paulus. Det er kanskje lidelsens verste prøvelser, å miste fokusen på Kristus.
Hebreerforfatterens sier det sånn » I tro nektet Moses da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter. 25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. 26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen» Hebr 11.
Vi fokuserer ofte på alle herlige tingene Moses opplevde sammen med Herren. Men dette verset konkluderer at prisen Moses betalte, var smertefull. Han valgte å lide sammen med Guds folk, enn å nyte synden, og så Kristi vanære som en større rikdom, enn verdens rikdom, nytelser og gleder.
Herren vil også se til deg Cecilie, og sørge for at det finnes en god utgang av alt det du opplever. Men jeg er også sikker på, at før Herren henter hjem menigheten i skyene (noe jeg tror er altfor snart), så er de som er gått igjennom Kristi lidelser, også de som blir aktet verdig til å bli med.
Vi må aldri glemme at Herren i Getsemane, ble overgitt av alle. Og på korset følte han også at Faderen ikke var der. Det er hjerteskjærende når Sønnen blir atskilt fra Faderren, for våres synder skyld. Så det finnes ingenting som vi opplever, som ikke Herren har opplevd. Så vær ved godt mot Cecilie. Herren er med deg, og vil støtte deg. Når du er svak, så er du sterk.