Her kommer del 2 av serien «Hvor var du da jeg døde Gud?» med undertittel om drømmene dør så holder løftene.. Denne posten har fått undertittelen «når drømmer dør». Innledning bør leses hvis det ikke er gjort, og del 1 som har undertittelen «smertefulle tider»
~ * ~ ~ * ~ ~ * ~
Marta og Jesus har en samtale vi ofte haster forbi uten å få med oss hva som virkelig sies. Vi leser versene i Joh.11.
20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»
Marta sier egentlig at jeg tror du kan vekke til livet igjen i oppstandelsen, men jeg tror ikke du kan vekke til live her og nå. Og vi er ofte lik Marta, vi kan stole på Gud for evigheten, men sliter med å stole på Gud for hverdagen her og nå. Vi diskuterer med Gud og stiller spørsmål med hvorfor Gud ikke kom før. Hadde du bare kommet da Lasarus var syk, kunne han levd. Hadde du bare kommet da jeg hadde litt styrke igjen Gud, hadde du bare hjulpet meg da jeg hadde litt håp igjen, hadde du bare vært her tidligere Herre, så skulle jeg ha trodd, så hadde ting blitt bra. Vi er bundet av vår her og nå, og klarer mange ganger ikke å høre hva Gud sier til oss. Jesus sier han vil vekke Lasarus opp, men Marta klarer ikke å oppfatte det, for hennes tro og innsikt er ikke på det nivået, hennes omstendigheter og følelser sier noe helt annet. Hun er oppslukt av sin smerte, sitt mørke, sin forståelse av tingene og klarer ikke høre de ord av liv, håp og kraft som tales til henne. (Men husk en ting, Jesus fordømmer ikke, Han taler sannhet i kjærlighet.)
Er ikke det netttopp slik vi også er mange ganger… Vi har fått ett ord fra Herren og har levd i tro for dette i mange år, men så ser omstendighetene ut til å bli bare verre, vi ser ikke hvordan det ord, den drøm,det løfte Herren gav kan bli virkelig. I stede for at ting, forhold eller mennesker endres til det bedre, blir alt bare verre og verre.Vi kjemper med den lille styrken vi har igjen, vi prøver å få det til å skje, vi prøver å holde tro og mot oppe, men vi taper kampen fordi omgivelsene ser bare mørkere og vanskeligere ut for hver dag og uke som går.
Hvor mange har ikke i årevis bedd om at foreldre, barn og andre kjære skal bli frelst? Hvor mange har ikke sett at barna går bort fra Herren og havner på kjøret? Hvor mange har ikke opplevd opprivende samlivsbrudd og utroskap? Hvor mange har ikke slitt med sårene fra en forferdelig oppvekst med vanskjøtsel, mishandling og misbruk av psykisk og/eller seksuell art? Mange opplever langvarig sykdom eller smerter, andre at de mister jobb og at ny ikke kommer til, og i kjølevann av tapt inntekt forsvinner drømmer om hva de ønsket å gjøre, men kanskje også hus og bil…
Mange går rundt med knuste drømmer, jeg klarer bare ikke å tro lenger, for Gud kom ikke da jeg hadde litt håp, litt styrke, litt tro igjen… hadde du bare kommet før Gud…. Jeg tror at du er Gud og at jeg skal komme til himmelen, men jeg klarer ikke å tro at det finnes noe godt på dèt området i livet mitt, jeg klarer ikke tro Gud at du har noe godt for meg på akkurat det området…
Vi gjør mange ganger som Marta og Maria og holder begravelse. For dem var det en selvfølge siden broren var død, men vi gjør det samme i våre liv, vi begraver våre drømmer. Vi har områder i livet, i hjertet, der vi føler Gud har sviktet oss ved å komme for sent, Han kom så sent at drømmen døde. Vi holder sørgestund over det vi har tapt, og vi begraver smerten, sorgen og tapet i ett lukket rom i hjertet. Vi ruller steinen foran og vi vil og/eller klarer ikke slippe Gud til, for han kom for sent…
Tapte drømmer… om en utdanning, om friske barn, om ett godt ekteskap, om en givende jobb, om muligheter til å påvirke andre, om å utrette noe for Gud, om å være elsket, om å få elske, om å se barn frelst, om å se kjære helbredet, om å ha stabil inntekt, om å overvinne frykt, om å kjenne seg fri, om å kjenne seg akseptert… tapte, knuste og begravede drømmer… de kommer i mange fasonger og fasetter, men en ting har de felles- vi har gitt drømmene opp… Gud, jeg kan tro på deg for evigheten, men ikke for dette, det er bare for vanskelig…
alle innlegg i serien er samlet HER
med Gud i hverdagen 
Det er sant. Drømmene kan lett begraves i daglige bekymringer, smerter og tårer. Da er det godt Herren påminner oss om at Han er oppstandelsens Herre. Ikke den som ble liggende i graven, men overvant døden og helvetes krefter ved sin kraft.
Han sier «Jo, jeg vil vekke opp dine drømmer igjen», ved min oppstandelse. Når du har gitt opp og du har ikke flere tårer, da mitt barn, da kommer jeg. Du vil lære at ved tålmodighet så får du oppleve dine drømmer oppfylt. Og da med en dybde som kan ta pusten fra hele helvete. Å være ett plantet tre av Herren, handler ikke om hvor høyt opp det kan få bli, men hvor dypt røttene sitter.
Verden savner idag tårer. At vi som tror kan gråte for deres smerter. Og ved tårenes kraft, så forløses Herrens underbare kraft og døde står opp igjen. Guds kraft er bundet til tårenes forståelse for smerten du ser. Der ligger også korsets kraft.
Ha en riktig god dag Cecilie. Herren vil opphøye deg i sin tid, og på den dagen vil også mange av undringene dine være over. Herren er med deg du tappre lille soldat.
Tårer rettet til Gud er en nydelig bønn som rommer mer enn våre ord… Jeg sier det ofte til mennesker som forteller meg at de klarer ikke be, de prøver og når de starter bare triller tårene. Tårer utøst foran Gud er bønn, og de rommer mer enn de ord vi kan plumpe ut med, fordi de er ekte og fra hjertets dypeste dyp.
Noen ganger er det ting som er vanskelig i egne liv vi gråter over, det er bare tungt, vondt og vanskelig. Andre ganger er det vårt hjertes tilstand vi gråter over. Men det er også tårer for andre, for deres smerte, av nød for den verden vi har rundt oss. Vi forstår ikke tårenes mektige språk, men Gud gjør. Han har telt hver eneste, Han lover at de som sår med tårer vil høste med fryderop, Han sier at det er for ei tid og at gråt varer kanskje en natt, men fryderop vil komme om morgenen.
Mange ganger har jeg tenkt på hvor lite vare vi er for Åndens arbeid i og gjennom våre liv… vi stopper tårene fordi vi ikke forstår eller fordi vi tror vi må være sterkere. Jeg tror vi ved å stoppe tårene mange ganger stopper Gud for å virke i og gjennom våre liv. Det kan være for egen legedom, det kan være Guds hjerte som gråter for andre, det kan være Ånden som virker- vi må ikke være så snare til å stenge for det vi ikke forstår…
Gud forstår alle språk, også tårenes språk!
Gud velsigne og bevare deg og dine Kaktus!
Du er en gave fra Herren og til rik velsignelse for meg og flere andre! Vær sterk i Herren!
«…men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.» (Gal.6:8b-10)