å kjøre over vaskebrett i 80

De siste par ukene har bragt med seg mange endringer. Jeg har siden slutten av januar da jeg fikk kraftig kollaps hatt enormt mye hjelp. Mor og en bror har ordnet alt med handling, bringing og henting av barn- de har også ordnet og kjørt i andre sammenhenger. Jeg har også hatt litt hjelp innimellom av andre.

3 1/2 måned jeg har følt meg utrolig liten da jeg ble så avhengig av andre for å få hverdagen til å gå rundt, 3 1/2 måned der jeg har følt at guttene ikke har fått hva jeg vil de skal ha… Jeg har følt meg liten, utenfor, ikke god nok og selvsagt utkjørt og full av vondt og begrensninger.

Guttene har klart seg godt, de har vært utrolige gjennom det hele! Jeg er superstolt av dem! Jeg har som jeg sa til læreren fokusert på å gjøre det greit selv om ting ikke er greit. At det har vært minimalt med reaksjoner fra de små, viser at vi har klart oss godt gjennom dette. Og jeg tror svaret ligger der, i vi’et… De har fått lov å være barn og bråkete til tider, selv når jeg ikke har tålt lyd (hva har man kjøkken og to hender til å holde foran ørene med? 😉 ). De har lov til å bli sinte og synes dette er urettferdig, de har lov til å protestere og de er 6 og 8. De får lov til å hjelpe til og gjøre ting på sin måte, de må følge sine plikter. Vi har fokusert på ting vi kan gjøre sammen. Jeg kan ikke sparke fotball, men vi kan spille UNO eller tegne eller… Jeg kan ikke gjøre den tingen, men kan ikke du vise meg hvordan du gjør det? De siste månedene har jeg ikke alltid gjort noe sammen med guttene, men jeg har vært bevisst på å være tilstede med dem. At jeg ser dem og ikke bare er rundt dem, at jeg kommenterer hva de er flinke til, har lært eller annet og mange ganger har jeg med ord forklart dem hvordan de kan øve på nye ferdigheter. For oss har det vært viktig at de vet jeg er syk, at dette er ikke vanlig. Det er ikke bare mamma som er trøtt og sliten, det er en sykdom som gjør meg slik. Heldigvis har de noen knagger å henge ting på… de har vært syke selv, de kjenner til kronisk sykdom fra egen kropp, noe som har gjort det enklere å forklare ting slik at de skjønner litt hvorfor vi lever slik en rar hverdag (men de synes jo ikke den er rar, det er det helst mor som merker!)

Så nåtiden igjen, jeg har vært syk med feber og gørr i en ukes tid. For ett par uker siden måtte jeg igjen starte med kjøring og henting, handling og annet. Jeg er utrolig takknemlig (og ydmyk) i forhold til all hjelp jeg har fått, og jeg visste det ikke kunne eller ville fortsette slik. Da det ble slik, var det bare å ta hva som kom. Jeg holdt faktisk en uke før jeg ble syk, ikke verst! Jeg vet det høres merkelig ut… immunforsvaret mitt funker ikke som det skal, jeg blir fort syk. Og etter ei uke ute blant folk og fe igjen, kom det. For en måned siden snudde det fra ett skritt fram og to tilbake (som vinteren var) til to fram og ett tilbake. Det var godt å merke at alt ble litt mindre vondt og tungt. De to siste ukene har det stoppet opp, men selv om jeg ikke blir bedre, blir jeg heller ikke mye verre, bare litt :). Noe å være glad for!

Jeg har reagert på manges kjøring på dårlige veier opp igjennom årene, spesielt der veien er mer som ett vaskebrett enn en flat slette. Noen steder ser det som som en slette hvor jordekorn har hatt stooor konfirmasjonfest 😉 for veien er helt hullete og humpete. Og på slike forhold kjører folk i både 80 og mer. Jeg vet at mange har ferdighetene til å mestre det, men det er noe flere glemmer… bilen tåler det nødvendigvis ikke selv om om det er skiltet 80 og du mestrer det. Bilen får skader når den kjøres slik…

Jeg får skader når jeg kjører løpet slik jeg gjør nå, men kan ikke annet- det er som om bilen skulle ha hengt seg fast og kjører 70 hele tiden. Bilen kommer seg fram uten problem og den holder seg på veien, men den tåler ikke helt godt å bli kjørt slik… Det vil komme knirk og knark med tiden, det vil bli feil og slitasjer- det er faktisk uungåelig…

Jeg vil for en tid måtte leve med at framgangen har stagnert, at jeg igjen har mistet den fulle og hele kontrollen over hverdagen, at jeg ikke klarer alt jeg kunne for 2-3 uker siden… slik er det bare. Vi er ikke skapt for å mestre alle livets områder med fullt turtall, vi må i livet som på veien ta hensyn til omgivelser og rådende forhold. Like lite som bilen tåler å kjøre vaskebrett i 80, tåler kroppen min slikt som dette. Knirk og knark kommer når man ikke kan ta alle nødvendige hensyn. Men setter vi ned farten så godt vi kan, kan vi minske skader og slitasje for ettertiden. Så får vi heller tåle den uventa humpen som plutselig kom uten at vi så den. Den kan nok slå ut ett eller annet, men trenger heller ikke.

Så, hvor ender vi? Tja, kanskje med: Kjøre etter forholdene! Lev etter evne! Vær beredt! En ting er sikkert, det er ikke noe som heter retur i livet, vi kan ikke gå tilbake og ta dagene om igjen, så vi bør kanskje gjøre det beste ut av hver dag når vi har dem! Ønsker alle en god dag og ei god helg!