Ett kyss fra himmelen

L❤ve, L❤ve, L❤ve… eller helt ærlig så føler jeg det mest som bla, bla, bla… akkurat nå. Jeg orker bare ikke snakket om søt romantikk og ekte kjærlighet, om alt det gode og alt det vakre…. og det til og med uten overdose Valentinesnakk og lesing. Jeg holder meg unna ALT! Jeg orker bare ikke, orker ikke lese om det, orker ikke å tenke på det og hvertfall ikke skrive noe særlig fornuftig om det. {For de som har en kjær en, vit hva godt du har og vis det- overse pirk og framelsk det gode}

Jeg vet jeg sliter på felgen, og da er det alltid mye vondere og sårere å tenke på de tingene. For det er noe jeg savner i eget liv. Både å få være noens spesielle, men også å få elske noen og å vise det i ord og handling. De små hverdagslige bevisene på respekt og dyp kjærlighet er fraværende i min hverdag, det er en svak drøm og ett utslitt ønske om å ikke gå veien alene, jeg er så sliten av å gå alene…

… sliten…
… alene om alt…
… alltid stille kvelder….
… ingen armkrok å krype inn i…

Det er ikke noen som kan fikse meg jeg trenger, heller ikke noen som kan ordne alt det praktiske, jeg trenger noen som synes jeg er spesiell nok til at de vil være sammen med meg. Når jeg har disse stundene er det ikke latter og lek jeg tenker mest på, heller ikke sterke armer som flytter snø eller vasker bil, ikke felles turer eller aktiviteter- jeg tenker mer; tenk å få krype inn i en god og varm favn, bli holdt av sterke, kjærlige armer og bare være… merke pusten som stryker over kinnet, og hjertet som dunker mot kinnet mitt… det er det jeg ønsker når stundene er som nå.

… tenk å få synke sammen og omsluttes av armer
… tenk å få være oss
… tenk å ha lov til å ikke orke å si noe eller gjøre noe
… bare være
… la den varme, omsorg og trygghet som oppleves få synke inn og styrke hjerte og sinn….

Og det forunderlige er at nesten alle gangene jeg kjenner det søkker dypt i hjertet og tårene triller fordi jeg er så sliten og føler meg så alene, så kommer ett lite minne opp… det starter som en svak flamme, men etter som jeg tenker meg gjennom hva som skjedde og hva jeg opplevde, blir flammen sterkere… jeg minnes nærhet og omsorg, jeg minnes da jeg fikk ett kyss fra himmelen…

Sommeren for to år siden var fylt med mange opp og ned og jeg var heller ikke i god form. En sen kveld setter jeg meg i døråpninga ut til verandaen med kaffekoppen i hånda, egentlig hadde jeg mange av de samme tankene da som nå. Jeg hører først stillheten som alltid rår etter sovetid, men så tar fuglekvitter og lyden av den svake vinden over… jeg kjenner vinden som stryker forsiktig over ansiktet og ser på skumringen som brer seg ut foran meg. Jeg smiler og tenker hvor vakkert, fredlig og godt alt er akkurat nå. Plutselig får jeg den rareste og skjønneste opplevelse. Jeg vet jeg er ikke alene, for Gud er alltid med oss. Noen ganger merker vi hans nærvær veldig tydelig, andre ganger bare vet vi det, men der jeg sitter får jeg oppleve å bli omsluttet av Guds kjærlighet på en spesiell måte. Jeg «kjenner» at det kommer noen opp bak meg og stiller seg tett inntil ryggen min, varmen treffer ryggen slik jeg ville kjent den hvis jeg hvilte ryggen mot en annen. Jeg kjenner plutselig varmen på skuldrene som om noen legger sine hender ømt og fast på skuldrene mine og bare holder meg nært, og så kjenner jeg det… forestill deg den bevegelsen du ville kjent om den som stod bak deg, bøyde seg ned for å gi deg ett kyss på toppen av hodet- den bevegelsen kjenner jeg og så at jeg får det varmeste og mest ømme kyss plassert på toppen av hodet mitt. Det hele varer ikke mange sekundene, men lenge nok for meg til å vite at jeg er Guds elskede, jeg er verdt hans tid og omsorg, han kom for å være meg nær og vise sin kjærlige omsorg da jeg var sliten og følte meg alene, jeg er elsket.

Og det er jeg fortsatt, elsket, dyrebar og ivaretatt. Da jeg startet å skrive, var det med tårer i øynene fordi jeg ikke hadde det godt da, men nå kan jeg kjenne gleden boble på innsiden og at smilet myker opp ansiktet- om jeg ikke fikk ett «kyss fra himmelen» akkurat nå, kan jeg fortsatt huske og minnes den varme omsorgen og trofaste kjærligheten jeg følte da jeg opplevde det- og det gir styrke i kveld også.

Gud har utvalgt meg og for ham er jeg både spesiell og dyrebar. Han elsker å bruke tid sammen med meg og bare være, være oss. Hvor godt, hvor fantastisk og hvor underfullt! Jeg er heldig jeg, tenk at jeg får være Guds favoritt! 😉

Herre, vend ditt øre til min bønn, lytt når jeg ber om nåde!
Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg, for du vil svare meg.
(Sal. 86:6-7)

Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min…
Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg…
Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg…
Vær ikke redd, for jeg er med deg!
(utdrag fra Jes.43:1-5)

Relaterte poster:
Gud synger over deg
Et personlig møte med Gud i hverdagen