Gud vil kraftig støtte (ikke støte) sine

Da jeg hadde vært oppe tre timer i dag fant jeg ut at det var bare å finne senga igjen. Etter jeg hadde lagt meg ble jeg liggendes å tenke over alt som har skjedd den siste måneden og to, og det var ikke lite som kom opp. Men en ting klinget igjen for meg hele tiden mens jeg tenkte, at Herren vil kraftig støtte sine og at de som setter sin lit til Herrens navn vil stå støtt og trygt selv om det raser på mange kanter. (Advarsel, langt innlegg med mange punkter og tema, du bør ha litt overskudd og tid for å lese, eller kanskje ta det over et par ganger).

Flere av mine nærmeste har fått negative rapporter fra leger siste halvannen måned. Når jeg snakker om nærmeste, tenker jeg ikke bare familie men også enkelte andre få dyrebare sjeler som er veldig kjære for meg. Beste bestevennen min fikk beskjed om hjernesvulst, og det har gått fort nedover. Fra for noen måneder siden å være i full aktivitet er det nå umulig med tunge løft og å gå i ulendt terreng, dagene er fylt med slitenhet og smerte. Men han er med godt mot, for, som han sier, «Gud er med meg og jeg har fred.» En annen fikk beskjed fra lege om at han hadde en infeksjon han tidligere hadde fått beskjed om han ikke hadde. Greit nok at det er behandling, og behandlingen ser ut til å virke, men det er tøff behandling som innebærer smerte, slit og mye vondt. Ikke bare det, men hjertenære deler av liv og planer må skrinlegges eller endres. Men det er mot der i gården fordi det er en visshet om at Gud er der, at Gud er med og bærer gjennom det vonde. En annen fikk beskjed om at gjentatte behandlinger ikke hadde gitt ønskede resultater og det er en dyp sorg som må bearbeides. Det er ikke bare lett, og jeg sier at «selv om du må forholde deg til det som det er, håper jeg du tillater deg selv å grine ut.» Det jeg er fascinert av er den tilliten jeg ser til at Gud har kontrollen, «jeg forstår kanskje ikke det som skjer nå, men jeg vet at Gud har oversikten og kontrollen.» En annen (en av de få beste beste) måtte tidligere avbryte en behandling fordi en sjelden bakterie som kan være dødelig hadde satt seg i kroppen, å fortsette den behandlingen da kunne ha utløst en infeksjon som førte til intense smerter og smertefull død innen halvåret-året. Etter karantene og oppstart på ny medisin viser det seg at det ikke er like effektivt. Hverdagen er enda mer fylt med smerte og begrensninger enn tidligere, og det var allerede mye fra før. Samtidig kommer svik fra mennesker i nær omkrets og mye annet. Jeg hører fortvilelsen og slitenheten i stemmen, men når hun plutselig sier ‘jeg vet Gud gir styrke for hver dag’ hører jeg en fasthet i stemmen som taler mer enn ord kan si. En annen kjær venn kjemper mot kreft, og det er flere og mere… Når jeg tenker meg om har mange fått negative beskjeder den siste tiden eller opplever utrolige prøvelser, men hva som slår meg med dem alle er at de er trygge og finner hvile, hjelp og styrke i Gud.

Vi har hatt vårt her hjemme også, jeg skrapte litt i overflaten da jeg sa den ene gutten var dårlig og det strakk ut i tid. Det er ikke lett som mor å dag etter dag se gutten sin gråte og vri seg i smerte, og når det bare drar ut føler man seg litt maktesløse. Og helt ærlig, jeg har ikke alltid taklet det fint. Jeg har blitt irritert og vært for hard og jeg har måtte be ham om tilgivelse noen ganger. Jeg har ikke klart å være så tålmodig og kjærlig som jeg skulle ønske. Den fjortende dagen lå gutten i senga på kvelden og gråt igjen. Men denne gangen var det annerledes, han hadde vondt igjen, men så kommer det også mellom hikstene, «jeg vil bare alt skal bli som før, som vanlig.» Ikke bare har han vondt, men jeg merker at nå er han sliten i både kropp og hjerte av dette. Jeg kjenner det knuser mitt hjerte å se ham slik, og hva trøst kan jeg gi: «Jeg forstår deg godt» og å be for ham på ny. Tenk om jeg kunne tatt det vonde for ham… Han vil vi skal synge sangen vår og han vil høre på en spesiell CD, og det var godt for meg å oppleve for da ser jeg at også han vender seg til Gud for hjelp, akkurat som alle de jeg nevnte over. Vi synger’ jeg har en engel som følger meg’ og han hører på at ‘nå er det natt og du kan sove trygt i Guds armer’. Han sovner fort og det er fredfullt. Han starter forsiktig med skole dagen etter og vi øker gradvis aktiviteter etter hvert, men selv til påske (var gått 3 1/2 uke da) var ikke alt tilbake i normalen enda. Kanskje blir det å gå til og fra skole, å delta i gym og svømming og å være med på egne treninger nå etter påske. Kanskje, vi vet ikke enda.

Og oppi dette er det selskaper og annet som den vanlige familiehverdagen bringer (for oss er det to bursdager med fire selskaper på 3 1/2 uke). Og utenom er det kommer den ene merkelige opplevelsen og kampen etter den andre rasende inn. Noen på meg direkte, andre på guttene. Den ene så sær og spesiell at selv om jeg tror det har skjedd andre før, har jeg aldri hørt om det. Det er flere merkelige ting som skjer og jeg gjør det jeg vet hjelper mest, jeg ber. «Gud, du må verne og fylle barnas hjerter, og gi meg visdom, styrke og nåde til å handle godt.» Så er det bare å ta alt etter som det kommer inn som perler på ei rad. (litt av noen perler forresten! Vel, de kan jo bli det etter hvert)

Selv opplever jeg også at bagateller plutselig blir stormvær og jeg lurer på hva som skjer. Flere ganger i mars har det skjedd. Det er som å være ved sjøen. Du ser en bølgedønning med hvit topp laaangt der ute og du peker på den og sier, ‘se den du’. Men den er jo så langt ute at du tenker ikke mer over den, snur deg og fortsetter med det rundt deg. Så, helt uten forvarsel, slår den «lille» bølgeskvulpen over deg som ei flodbølge og du kastes avgårde. Etter litt kav får du hodet over vannskorpa igjen og finner fotfeste, du spytter ut vann og rister på hodet. Hva skjedde?

Den ene gangen bølga raste inn kjente jeg at jeg ble så sinna at jeg hadde lyst å hoppe gjennom taket, så frustrert at jeg bare ville skrike og så dypt såret at jeg bare ville sette meg ned å grine. Jeg kjenner sinne reise seg, frustrasjonen skrike og sorgen tynge når tanken: ‘Bare svar tilbake sånn og sånn du’, kom snikende. Der og da må jeg bestemme meg og jeg sier: «Gud, jeg føler for å gjøre sånn og sånn, men jeg ønsker det ikke. Jeg ønsker å takle dette på en mer verdig måte, hjelp meg!» Og helt ærlig, det var ikke slik at alt forsvant som morgendis for sola. Jeg øser ut på Gud og ber om hjelp. Så går det et par timer og tanken vender tilbake til hva som skjedde og jeg kjenner på ny sinne, frustrasjon og sårethet. «Gud hjelp!». Det går slik mange ganger, men etter noen få dager slipper det. Hvorfor jeg gadd å ta kampen? For jeg ønsker ikke å handle utfra sinne og frustrasjon, jeg ønsker ikke at såretheten skal feste seg som bitterhet og selv-medlidenhet, jeg ønsker ikke de tingene i livet mitt, i hjertet mitt. Og jeg vet veldig godt at jeg i egen kraft ikke kunne vinne den kampen, jeg trengte hjelp. Akkurat som jeg har trengt hjelp til å stå igjennom alt den siste måneden og to har bragt med seg.

Den flodbølgebeskrivelsen minner meg om et vers i Jesaja 59:19. Når fienden kommer inn som en flodbølge skal Herren reise et banner i den og drive den tilbake. Oversettelsene av verset er ganske ulikt i ulike oversettelser, men betydningen er at når fienden kommer helt uventet og som en flodbølge over oss, vil de som fester blikket på Gud ikke knekkes og kunne overvinnes, Gud vil gi styrke til å stå og Gud vil gi hjelp og seier. Og det passer med hva jeg opplevde og også med alle de menneskene jeg nevnte i starten også. De har festet blikket på Gud og valgt å sette sin lit til Gud. Og som tittelen sier, de som stoler på Herren vil Han kraftig støtte.

Hva jeg ser i flere av tilfellene er for meg spesielt (jeg vet ikke om den enkelte er klar over det selv, men jeg ser det) og det er at de har fått en åpenbaring om en spesiell side av Gud. Gud har på en måte kikket dem inn i øynene og sagt ord om seg selv som er blitt til liv og hjelp i deres hjerter. Guds Navn beskriver karaktertrekk ved Gud og det er ulike sider av Gud disse menneskene har fått se rett før- eller kanskje mest riktig å si, midt oppi- sine prøvelser og lidelser. Og det stemmer godt med hva vi leser i Bibelen, Gud viste nye sider av seg selv for mennesker midt i deres kriser og prøvelser. Gud forandret seg ikke, men de fikk en åpenbaring om Gud som de tidligere ikke visste om. De kunne godt ha visst det i hodet tidligere (som vi også gjør med mange ting om Gud, nåde og tro), men nå eksploderte sannheten i deres hjerte og ble til liv og hjelp.

La oss bare kort (ordet kort er relativt)  ta et bibelsk eksempel før jeg går videre- Abraham fikk hvertfall tre ganger oppleve å få en åpenbaring om spesielle sider ved Gud.
(1) Etter å ha satt etter, kjempet mot og overvunnet fienden som hadde tatt Lot og hans familie til fange(4 konger), vender Abram og mennene tilbake med enorme mengder rikdom, mennesker og dyr. Han møtes av Melkisedek (som er forbilde på Jesus) som kommer ut med brød og vin (ser du nattverden i det?) og velsigner ham i Gud, den høyestes navn. Vi skal ikke gå inn på hebraisk nå, men ‘Gud den høyeste’ er et egennavn og beskriver kort fortalt at Gud er over alt og alle og at alt er i hans besittelse. Abram får en hjerte-åpenbaring av at Gud er rettmessig eier av alt på jord og i himmelen som er så mektig at han forandrer hele tenke- og væremåten sin. Rett etter dette møter han en ond konge som sier at du kan få alle eiendelene, bare gi meg folket. Hvilket tilbud! Rokdom og skatter i haugevis! Abram avslår uten å tenke seg om. Jeg skal ha mitt (Lot, familien og hva de har spist av mat), resten er ditt. Ta det, jeg vil ikke ha noe som er ditt. Abram har  akkurat forstått at Gud eier alt, hvorfor skal han ta imot eiendeler fra en ond konge? Hvorfor skal denne kunne skryte på seg at han gjorde Abram rik? Nei, han vil ikke ha dette, ikke etter den åpenbaring han akkurat fikk. (1. Mos. 14).
(2) Mange år senere, når Abram er 99 viser Gud seg og sier: Jeg er Gud, den veldige. Igjen en åpenbaring som bringer lys, liv og sannhet inn i hjertet. Han visste allerede at Gud var rettmessig eier av alt, men nå får han på en spesiell måte se at Gud er over alle ting og at alt er under hans kontroll. Gud kan alt, Gud er den veldige, den som er over alt og alle og har kontrollen. (1. Mos. 17, han får også navnet Abraham her). Tenk for en innsikt å ha med seg når han mange år senere blir utfordret på sin lydighet. Vi ser at de ord Gud delte er blitt til liv for Abraham, for han sier at Gud er mektig til å gjøre gutten levendes igjen. Den åpenbaringen han fikk var så mektig at Abraham vet at Gud er herre over liv og død, at alt er i hans hender og under hans kontroll. Må Isak dø, ikke bare kan, men vil, Gud vekke han til live igjen.
(3) Og det er i denne situasjonen, med ofringen av Isak, at Abraham igjen får se en mektig side ved Gud. Han blir avbrutt av Gud som sier han ikke skal gjøre det og at han (Gud) har forberedte et offer. Når Abraham løfter blikket ser han en bukk med hornene satt fast i et buskas. Denne ofres i stede for Isak og Abraham gir stedet navnet Herren ser. Det er i en mening som betyr, Herren ser til, eller Herren vil sørge for. Vi har her navnet vi kanskje kjenner best som Herren din forsørger. Det er ikke bare det øyeblikkelige offeret Gud sørget for, han sørget for det evige offeret gjennom Jesus (noe dette er forbilde på). (1. Mos. 22).

Poenget mitt er egentlig at det var en intim og dyp kjennskap til Guds navn som hjalp Abraham igjennom alle de prøvelser og den ventetid han hadde. Det er ikke navnet i seg selv om er det viktige, men at det var en åpenbaring av Gud som ble til liv og styrke i hans hjerte. Det er nesten som Gud kikker Abraham i øynene og sier: Jeg er Gud den høyeste, Jeg er Gud den veldige, Jeg er Gud din forsørger, Jeg er. Det Abraham erfarte smeltet sammen med hans tro og det ble til liv og hjelp for han. Han fikk for hver åpenbaring enda større tillit til Gud fordi han hver gang ble bedre og bedre med hvem Gud er. Og dette er noe Bibelen snakker ofte om, at de som kjenner Herrens navn skal være trygge og få hjelp. Ikke fordi navnet er magisk, men fordi de virkelig kjenner den Gud som er bak navnet og den Gud er trofast og vil kraftig støtte sine. Slike åpenbaringer av spesielle sider ved hans natur og karakter gir Gud oss i våre prøvelser, fristelser og mørke for å hjelpe oss igjennom og for å dra oss nærmere seg selv.

Så, hva var det jeg egentlig hørte hos de menneskene jeg nevnte i starten?

Jeg hørte og så et menneske som hadde erfart at Gud er vår fred. Ikke bare en fred som berger oss for evigheten, men en fred som tar bolig i hjertet mitt i sterkeste storm. En fred som sier at det er bra mellom min skaper og meg og jeg er under hans beskyttende vinger. Jeg trenger ikke frykte, for Gud er med meg.

Jeg hørte og så et menneske som hadde erfart at Gud er der. En Gud som er mektig tilstede blant sitt folk med sin Ånd og kraft. En Gud som ikke bare ser vår sorg og smerte, men som strekker seg ut og rører ved sine barn slik at de får håp, styrke og visdom til å stå støtt.

Jeg så og hørte et menneske som hadde erfart at Gud er min hyrde. Vi tenker mange ganger på det som noe rolig, flott og romantisk med velfødde sauer på grønne marker. Men Gud sier at vi har alle fart vill, vi er alle blitt båret hjem av ham. Det er mennesker med knuste hjerter, med sår i sjelen, med håpløshet og mismot, det er skader og skavanker som Gud ber oss komme med til ham. Så prøver Jesus å få oss til å legge av det som tynger, han får oss til å legge oss ned og finne hvile. Så vil han beskytte oss, sørge for mat og drikke, han vil lege det sønderbrutte og gjenopprette det skadde. Han vil være full av omsorg og beskyttelse mot oss, hvis vi bare vi slippe eget strev og la ham vise omsorg og kjærlighet mot ham (så ikke sitt i skyggen og lur på hvordan du skal fikse egne skader, la Jesus få røre ved deg).

Jeg så og hørte et menneske som visste at Gud er allmektig. Gud er Herre over himmel og jord, Gud vet om alt som skjer med oss, Gud har kontrollen og lar vi ham, vil han beskytte og lede oss, han vil sørge for at vi vinner mer enn seier.

Jeg så et menneske som ble ristet som hveten og prøvd på det ytterste, men som blir bevart i troen fordi Jesus er hennes forbeder. Herren er på tronen og ber om at hun skal stå fast i troen, at hun skal finne styrke og håp. Gud kjemper for henne og hun er under Herrens banner. Jeg kommer i minne hva Jesus sa til Peter, Satan har krevd deg, men jeg ber om at troen din blir bevart. Og vi vet at Jesus fortsatt er vår forbeder, han ber for alle sine, at vi skal bli bevart i troen og håpet.

Jeg så mennesker som stolte på Guds Navn og som ble kraftig støttet, hjulpet og bevart av Gud selv. Jeg så mennesker som hadde erfart Gud på en spesiell måte og så hadde den åpenbaring de fikk smeltet sammen med troen i deres hjerte og blitt til liv for dem. Viktigheten av å kjenne Guds navn er blitt enda viktigere for meg etter de ransakende timene jeg hadde.

Og de som kjenner Ditt navn, skal sette sin lit til Deg. For Du, Herre, har ikke forlatt dem som søker Deg. (Sal. 9:11 NKJ)

Da jeg avsluttet tankerekken min om måneden som hadde gått ble jeg litt overrasket over hva jeg tenkte. Jeg kommer aldri til å klare å leve opp til menneskers forventninger og krav, det er for vanskelig. Men jeg har mulighet til å leve opp til Guds forventninger. Det er en merkelig tanke egentlig… men hva er det egentlig å leve opp til Guds forventning? Det enkel korte svaret jeg endte opp med var at jo, det dreier seg om å elske Gud og leve i lydighet mot ham, men det dreier seg enda mer om å la Gud være Gud i og gjennom mitt liv. Når jeg tror Gud er den han sier han er, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg tar imot det han har å gi, av både rettledning og velsignelser, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg stoler på Gud på tross av omstendigheter, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg velger å sette min lit til Herren, jeg vil oppleve at Gud kraftig støtter sine.

Jeg fører de blinde på en vei de ikke kjenner, på stier de ikke kjenner,  leder jeg dem. Jeg gjør mørket foran dem til lys og ulendt mark til slette. Dette er det jeg vil gjøre, og jeg skal ikke la det være. (Jes. 42:16)

På ulykkesdagen kom de imot meg,men Herren var min støtte. 
Han førte meg ut i åpent land og fridde meg ut, for han har sin glede i meg. (Sal. 18:19-20)

Så en kanskje merkelig ting å si etter over 3tusen ord. Jeg har fortsatt min særegne bloggpause. Det er kanskje ikke like synlig på denne bloggen siden jeg poster nå og da her, men den andre bloggen har ikke fått et eneste nytt innlegg siden pausen startet. Det er litt enklere å skrive her siden dette er en personlig blogg, noe den andre ikke helt er. Så er det slik at jeg skriver når jeg orker, jeg leser når jeg orker og jeg svarer når jeg orker. Hvordan dagene og ukene blir nå etter påske er så usikkert at jeg velger å si at det er fortsatt pause (jeg har hvertfall ikke krefter til andakts-bloggen nå). Takk til gode skjønne dere for klemmer, bønner, varme tanker og ønsker.

10 thoughts on “Gud vil kraftig støtte (ikke støte) sine

Add yours

  1. «Når jeg tror Gud er den han sier han er, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg tar imot det han har å gi, av både rettledning og velsignelser, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg stoler på Gud på tross av omstendigheter, da gleder jeg Guds hjerte. Når jeg velger å sette min lit til Herren, jeg vil oppleve at Gud kraftig støtter sine.»

    For et fantastisk vitnesbyrd! Takk for at du deler alt dette, både det vanskelige og det velsignede. Jeg ber for deg og sønnen din – og alle de andre som har vitnet for deg om Guds hjelp i tøffe tider.
    Guds fred til dere alle.
    Paul

    1. Det er en ting Gud var tydelig på da jeg begynte å skrive og det var at det skulle være ærlig, livet som det er. Det er jo sine opp og ned for oss alle, men så har vi et fast anker i troen på Jesus. Og det håper jeg at jeg også klarer å vise fram, at Gud er en Gud som er nær i alle livets situasjoner og hjelper, støtter og elsker sine.

      De ordene du nevner ble veldig til oppmuntring for meg, vi gjør det ofte så veldig vanskelig…

      Guds fred til deg og dine!
      Cecilie

  2. Jeg har ikke helt krefter til å lese hele, las begynnelsen «Den som setter sin lit til Herren» og det er noe jeg må øver meg på, det er det jeg må bli flinkere til å stole på Gud og lene meg til Han og la Han styre meg på min vei.. Leser mer når jeg har mer overskudd, ordene flyter fort i hverandre med lengre innlegg, ellers er det spennende å lese ❤

    Legger igjen goooe klemmer ❤

    1. Har ikke problem med å forstå at du ikke orket lese alt, det gjør til og med ikke jeg! Det er skrevet over flere ganger og jeg har ikke hodet til å lese alt under et, men håper jeg har fått sydd det sammen nogenlunde greit. 😉

      Det å lære å stole på Gud er egentlig mest en bestemmelse som vi tar om igjen og om igjen hver gang det er nødvendig. Alt for ofte knytter vi det mot følelser og ting som skjer (omstendighetene), men det er en hjerteinnstilling. Over tid vil vi se at hva Gud sier er sant, vi vil få et nærere fellesskap med ham og vi vil oppleve at han er trofast og god. Det krever endel når vi er i det vonde å stadig måtte ta bestemmelsene, for med det bestemmer vi oss å kjempe mot følelser og annet, men det er verdt det, virkelig verdt det.

      Håper du får ei god uke med stunder som lyser opp hjerte og liv.
      Guds fred til flotte du 🙂
      Klem fra Cecilie

  3. Det er ikke første gang du gir oss både bibeltime og vitnesbyrd samtidig! Du viser så tydelig hvordan det å stole på Herren er som en prosess som stadig utfordres gjennom prøvelser, men med dette vokser både troen og tilliten til Gud. Det er en smertefull prosess du beskriver, og ikke alle av oss har opplevd så store prøvelser som du viser til blant dine nære venner, og som vi vet du selv opplever. Måtte vi ta lærdom av vitnesbyrdene du deler og ta bestemmelsen om å stole på Gud som en hjerteinnstilling.

    Jeg blir grepet av det du skriver om din egen hverdag, og vit at du er i mine bønner – hver eneste dag!
    Guds fred!

    1. oi… det var en veldig flott kommentar og du beskriver så fint hvordan det hele er i en stadig utvikling gjennom de ting hverdagen og livet møter oss med. Er så takknemlig for at vi ikke trenger å gå alene, at vi kan legge vår vei i Herrens hender. Når vi velger å gå med ham (gå Guds vei, ikke kun ta ham med på vårt lass), så har han lovet å fullt ut støtte sine.

      Takker for bønn og omsorg, det betyr mer enn ord kan si.
      Ønsker deg og dine en god og velsignet april!

  4. For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte. 2 Krøniker 16.9

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: