Bryr vi oss om den bortkomne?

Det rådet endel misnøye i flokken der de var samlet til årets nyttårsfeiring. Rundt bordene ble det snakket mens maten fra det felles koldtbordet ble fortært.
– Han kommer ikke i kveld, og han som er pastor,
– Han har droppet endel av bønnesamlingene i det siste,
– Hørte du at det var dager han ikke var på kontoret i kontortiden?

Enkelte av menighetens trofaste sjeler gav uttrykk for høstens oppbygde misnøye mot pastoren. De hadde likt han godt det første året han var i menigheten og tjente, men nå syntes de at det var ting som ikke stemte. Denne høsten hadde han ikke deltatt så aktivt i ulike samlinger som de mente han burde og han hadde vært sjeldnere innom de ulike aktivitetene enn det første året. Enkelte gav åpent uttrykk for misnøyen mens de skylte maten ned med kald brus, mens andre bare hørte og nikket.

Noen kilometer unna i en liten leilighet sitter en eldre dame. Hun har hele sitt liv vært aktiv i menigheten og bidratt inn i mange aktiviteter og liv. Nå er helsa svak og hun gjør hva hun kan, hun ber for menighet, for bygda, for familie og venner og hun sukker til Gud om at det er ensomt å være bundet til hjemmet. Hun nesten hopper i stolen når det ringer på dørklokka. Hvem kan det være? Hjemmesykepleien har vært på årets siste besøk og hun venter ingen siden familien bor på en annen kant av landet. Hun kommer seg opp av stolen og når hun endelig får åpnet døra ser hun først en flott bukett med tulipaner og over den ser hun et smilende ansikt. God kveld fru Holsen, sier pastoren og spør så, får jeg komme inn en liten tur? Fru Holsen er forskrekket og overrasket, men ønsker den unge mannen velkommen inn og sier hun har ikke så mye, men om han vil ha en kopp kaffe? Pastor Fred takket ja til det og følger etter Fru Holsen ut på kjøkkenet og står og småsnakker med henne mens hun setter på kaffe. Når hun er ferdig så tar han henne under armen og sier: Nå går vi og setter oss mens kaffien klarer seg selv, og han geleider henne forsiktig inn i stua. Fred spør hvordan hun har hatt det de siste par ukene og fru Holsen forteller om legebesøk og dager og netter med vondt pga været. Fred reiser seg etter litt og sier: Jeg skal bare hente litt kaffe jeg og går ut på kjøkkenet og ordner opp. Han kommer inn igjen og plasserer koppen foran fru Holsen og de fortsetter å prate om alt og ingenting, om mennesker og Gud.

I menighetens lokaler er festen godt i gang og de er ferdige med både mat og den lille andaktsstunden. Nå sitter de og knasker og sukker over deilige kaker. Praten om pastoren er ikke like søt som enkelte av kakene og det er noen få som prøver å si imot;
– Kanskje han hadde noe viktig å gjøre?
– Kanskje han trengte en alenekveld til ettertanke?
Men de skarpe blikkene de ble møtt med av dem som snakket høyt om å bidra trofast inn i menigheten fikk dem til å senke blikket og konsentrere seg om hva som lå på tallerkenen foran dem. For hvordan kunne en pastor som har brukt hele høsten på å snakke om å se de glemte, hjelpe de svake og oppsøke de ensomme ikke komme på menighetens nyttårsfest? Og det etter at han til og med hadde droppet andre samlinger på høsten som de misfornøyde mente han skulle deltatt på.

Klokka nærmer seg midnatt og Fred henter fru Holsens kåpe, skjerf og sko. Han hjelper henne på med ting og går så og henter sine ytterklær. Han åpner døra for henne og tar henne under armen før de går sakte ut på verandaen. Der står de sammen og ser på at rakettene lyser opp himmelen i alle regnbuens farger og de snakker om hvilke som er finest. Når klokka slår midnatt så ser de på hverandre, takker for det gamle året og ønsker Guds fred og velsignelse over det nye. Fru Holsen har noen tårer i øynene og sier litt skjelvende.
– Takk Fred, takk for at du kom. Jeg har ikke likt å feire nyttår de siste årene, for det er så vondt når klokka slår tolv. Det er en stund man liksom skal dele med andre, og da gjør det ekstra vondt å måtte sitte alene å se på.
Fred tar henne i hånda og klemmer den forsiktig, så legger han armen rundt henne og står taus en liten stund før han sier:
– Takk til deg fru Holsen, du har hjulpet meg så mye i høst. Jeg som bare skulle på et høflighets-besøk til en av menighetens eldre, har fått en gave jeg aldri ventet. Ikke bare fikk jeg en venn som hjalp meg gjennom sorgen over å miste pappa, men jeg fikk også en reserve-bestemor her på stedet.

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? (Luk. 15:4)

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» (Luk. 6:37-38)

 

7 kommentarer om “Bryr vi oss om den bortkomne?

Legg til din

  1. Kjære deg!
    Det var eit sterkt innlegg ❤
    Eg tenkte på deg i stad. Det fine blå skjerftet brukte eg i stad då eg skulle ta årets siste handlerunde. Det varma meg!
    Gud signe deg og dine!
    Godt nyttår! Klem 🤗

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: