Jeg tror Gud

Å oppleve at noen av de vi er glad i sliter og har det vondt og vanskelig er ikke greit. Når det gjelder våre nærmeste så rører det ved de innerste strenger i hjertet vårt og vi kjenner oss både knust, maktesløse og rådville. Det er ikke alt vi kan fikse, uansett hvor mye vi vil. Det er vanskelig å komme dit hen at man legger alt fullt og helt i Guds hånd, det er ikke gjort med en enkelt bønn om at dette gir jeg til deg Gud. Vi kjemper samtidig som vi sørger, vi elsker samtidig som vi trøster, vi trygler om hjelp fra Gud, samtidig som vi prøver å være en trygg støtte for den som sliter. Vårt hjerte både blør og banker hardt for det mennesket vi er så utrolig glad i.

Jeg har kjempet den kampen, igjen. Den har returnert med jevne mellomrom i mitt liv, og nå er den her igjen. Tidligere har jeg skrevet et innlegg som forteller om den smerte og de hjertesukk en mor bærer på for sitt barn, og hva jeg den gang opplevde. Det heter «Det er min sønn» og du kan lese det ved å trykke tittelen.

Denne gangen er det en annen kamp jeg skal skrive litt om, den med å tro på hva Gud har sagt i sitt ord. Jeg vil aldri omtale min tro som sterk, men jeg vil kalle den fast, dog tidvis vaklende. Jeg har en fast tro på Gud, men jeg har en tidvis vaklende tro på hva Gud har sagt. I kveld har jeg tenkt på den som en sart, håpefull, tvilende tro. Litt som den faren sa til Jesus; Jeg tror, hjelp min vantro.

Jeg sliter med å virkelig tro Guds løfter når hjertet er tungt og knust slik det var ukene som har gått, og i de stundene er det en vaklende tro på hva Gud har sagt og lovet som jeg kjemper med. Jeg tror like fast på at Gud er Gud, mens hans løfter til meg og for mine, er litt vanskeligere å tro. Jeg lar tvilen få være der, for den hjelper meg å finne roten til mitt problem. Jeg anerkjenner at dette sliter jeg med å tro deg på Gud, men jeg ønsker å ha en fast tro også i dette. Jeg vet at jeg trenger ikke se svarene nå for å tro Gud, samtidig så trenger jeg en bekreftelse på at Gud er nær og at han har en vei igjennom og ut av dette. Den prøvelse både den som lider og jeg som elsker er oppi, trenger å ha en mening, jeg trenger å virkelig erfare at også dette vil vendes til noe som er godt.

Det er egentlig en litt merkelig kamp, men det å tro på Gud og tro på hva han har lovet, er ikke det samme. Når situasjonen verker så i hjertet som den gjorde, så er det vanskelig å se en vei ut av det. Med hodet vet jeg at også dette er i Guds hånd og at ingen ting er umulig for ham, men følelser og hjertet er ikke helt der og derfor blir det mange hjertesukk om hjelp fra Gud.

Jeg har fortsatt sårt og bristet hjerte for den det gjelder, og jeg ber fortsatt om visdom, styrke og nåde- men den tunge byrden som knuget hjertet flatt har Gud tatt. Han har løftet den byrden av, og jeg vet at uansett hvordan veien videre blir, så er han med. Jeg ser ikke hvordan Gud skal snu dette til noe godt, men jeg tror ham på det. Jeg tror på Gud og jeg tror Gud på det han har sagt.

Det betyr ikke at jeg plutselig ikke er urolig eller bekymret, at hjertet ikke gråter av smerte og sorg, at ikke jeg blir sliten av det- men jeg kjenner at oppi alt så er det En som er med og som bærer byrden sammen med meg og som gir styrke, hjelp og håp.

*****

De er mange der de vandrer
mødre og fedre, besteforeldre og venner,
deres hjerter er tunge av sorg
for deres kjære som sliter i mørket.

Hvor skal de finne hjelp og trøst?
Hvem skal deres håp vendes mot?
De strever seg fram der i mørket,
og håper at lys vil bryte fram.

Tårene de har vært mange,
slik mine bønner til Gud også er,
de renner ut av meg stadig
og du hører mine ordløse sukk.

Hvordan skal dette ende?
Hva er den vei du staker ut?
Jeg vender mitt hjerte mot himmelen
du får min sarte, håpefulle, tvilende tro.

Jeg trenger ikke se svaret
for å tro at du er nær.
Jeg trenger ikke se veien
for å vite at du leder meg

Jeg tror Gud,
jeg tror på deg Gud,
men hjelp meg også å tro
på hva du har sagt i ditt ord.

3 kommentarer om “Jeg tror Gud

Legg til din

  1. Jeg sitter her ved kjøkkenbordet en stille søndagsmorgen, alene med Gud. Natten har vært skremmende og før jeg leste innlegget ditt, ba jeg: Gud jeg tror, hjelp min vantro. Jeg leser innlegget ditt og tårene triller. Så mye motgang du har måttet møte. Du og din kjære er i mine bønner, dette skal jeg be spesielt for ❤.
    Jeg er i en annen situasjon, men en av mine aller nærmeste er blitt uhelbredelig syk. Hun og vi, hennes nærneste går inn i et mørkt skremmende og ukjent land. Fatter ikke hvordan Gud skal kunne virke noe godt utav dette. Jeg tror, Gud hjelp min vantro
    De varmeste klemmer til deg kjære søster i Herren, måtte han bevare, løfte og styrke deg, lede deg og gi deg trygghet og håp for fremtiden❤, Pam på heia

    1. Jeg møter ikke mer enn Gud har tillatt, og har han tillatt det vil han også bære igjennom og gi hva som trengs. Selvsagt er det ikke enkelt eller godt, men pga Jesus er det mulig å stå i det og samtidig ære og peke på Gud.

      Ber om at dere opplever Guds trøst og styrke på en spesiell og nær måte i denne vandringen blant dødsskyggens. Må gode stunder, fellesskap og varme minner bringe lysglimt og takknemlig over liv som er delt.

      Glad i deg.
      Varmeste klem og bønn om Guds fred

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: