I tillit til Gud

Jeg burde visst at det ville komme en skikkelig nedtur etter fredagen. De to siste ukene har blitt fylt med mange uventede ting som igjen har skapt endel ekstra ting å ta avgjørelser. Før det hele startet hadde jeg gått og bedt Gud om visdom til hvordan jeg skulle håndtere alt som lå foran og etter to uker med å be om visdom så fikk jeg endelig fred for å bare ta tak i alt sammen og begynne. Kanskje tenker du som meg at når man får fred for slikt så vil jo ting ordne seg? Vel, alt er blitt gjort og i flere av tilfellene har det bare gitt nye utfordringer og ting å forholde seg til. Den siste ble servert fredag ettermiddag. På vei hjem la jeg den nye utfordringen fram for Gud og ba om visdom til hva jeg skulle gjøre. Det er to mulige veier, og for meg er begge like greie og like uoppnåelige, så nå er det å vente på svar om hvilken vei som skal velges. Jeg var ved veldig godt mot hele turen hjem og jeg hadde ro for at uansett hva Gud ville si, så vil det ordne seg på ett eller annet merkverdig vis.

I dag har jeg fortsatt tillit til at det vil ordne seg og at Gud vil gi både et svar om hvilken vei jeg skal velge og også, at han vil hjelpe meg underveis på den veien. Men roen jeg kjente fredag, den var der ikke lørdag og heller ikke i dag. I dag kjemper jeg med mange tanker og såre følelser. Følelser som sier at uansett hva jeg gjør så blir det alltid så smått, at jeg aldri klarer godt nok, at mye av hva jeg gjør er så lite at det ikke er en dråpe i havet en gang. Jeg både ønsker og prøver å gjøre godt mot andre og bringe Gud ære, men hva blir det ut av det?

Men, jeg vet at Gud er trofast og jeg vet at hvis jeg venter så vil jeg få svaret jeg trenger. Hva jeg føler for og ønsker er egentlig ikke viktig, det som er viktig er hva Gud ser jeg trenger. Jeg sukker til Gud om de såre tankene, jeg legger igjen fram spørsmålet om visdom (og som jeg sier til Gud, du vet det jo allerede, men jeg trenger å minne meg selv på at du vet og at ditt svar er verdt å vente på). Hva jeg trenger mest er tid med Gud, å være i Hans nærvær, å få skue ham og ta til meg av hva han gir. Så jeg åpner Bibelen for å fortsette hvor jeg var kommet. Etter å ha lest et kapittel så tenker jeg at det første verset der var så riktig for min situasjon, og jeg ser på de første versene i neste kapittel også. Tror du ikke de også passet? Og så kapittelet deretter, og deretter… Jeg hadde smilt da det første passet, men nå satt jeg og tenkte at det er akkurat slik det er.

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse. Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle (Sal. 62,2-3)
Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land. (Sal. 63,2)
Hør meg, Gud, når jeg ber, vern mitt liv når fienden skremmer! (Sal.64,2)
Lovsangen tilhører deg, Gud, på Sion, for deg skal løftene bli innfridd, du som hører bønner, til deg kommer alle mennesker. (Sal.65,2-3)
Rop med jubel for Gud, hele jorden! Spill og syng til ære for hans navn, gi ham pris og ære! (Sal.66,1-2)
Gud, vær oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss! Sela. Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag. (Sal.67,2-3)

Jeg skulle ikke blitt overrasket over at det kom en skikkelig nedtur fordi vi har en motstander som går rundt og prøver å skremme oss med sitt brøl, men Gud er sterkere. Jeg kan kanskje kjenne på alt som kommer opp inni meg, og jeg kan merke at tankene om undergang kommer, men jeg trenger ikke fortsette å føle på det og tenke på det. Jeg kan innrømme at slik er det og så legge det fram for Gud i bønn. For tross alt. I denne verden møter vi prøvelser som er beintøffe, vi møter utfordringer som ser umulige ut, vi får motstand som er rasende og vi har kamper som vil ta knekken på oss- men Gud er større og mektigere enn alt dette og i ham kan vi stå som mer enn overvinnere. Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.