Vondt eller verst?

På vei ut til tannlegen i dag så satt jeg og kikket litt (når det var mulig) på alt vannet som fosset i bekker og småfall. Det er et syn jeg ofte finner både fint og fascinerende, så også i dag. Men i dag var jeg også ekstra takknemlig for at det var nettopp vann som kom ned fra himmelen, og ikke snø slik vi hadde for ett par dager siden (da kom det over 30 cm på 12 timer). Hadde det holdt seg på snøsida av temperaturen hadde vi hatt en god meter, på vei til to i løpet av ett par dager nå.

Forhold i lufta der oppe gjorde at det uansett ville komme store nedbørsmengder, det er ikke et menneske som kan/kunne endre på det. Akkurat som at ingen av oss kan endre på formen nedbøren kommer ned i, vi må bare ta det som kommer og gjøre det beste utav det.

Liker jeg de mengder med vann som slippes ned over oss? Nei! Helt greit at magasiner fylles opp, men nå har det regnet mye i ukesvis. Men, hvis jeg kunne valgt, heller dette enn at alt kom som snø. Tenk om all nedbør siste uka hadde kommet som snø, hjelpes!

Da kom tanken om at slik gjør Gud det også i våre liv noen ganger, Han bruker ting vi opplever som vondt for å beskytte oss mot noe verre. Jeg tror sjeldent vi merker det, men noen ganger kan vi se glimt av det i egne og andres liv. Det kan være et menneske som sårer oss og som vi avslutter kontakt med, så viser det seg senere at dette mennesket var ulv i fåreklær. Det kan være et irriterende ekstra dostopp med lite barn som gjør at du ikke havner midt oppi ett par trafikkulykker eller at man kjenner Gud sier man skal bryte kontakt med noen fordi de ikke lever i samsvar med Ordet (om det er vondt der og da, er man spart fra større smerter og problemer senere).

Mange tenker at selvsagt skal Gud fri dem fra vondt og vanskelig, men det er alt en del av livet og vandringen med Gud. Vi blir ikke forskånet fra vondt, men hadde vi ikke adlydt Gud og levd i tillit til Ham, tror jeg våre egne valg ville ført verre ting over oss (og når vi er ulydige kommer det verre ting). Også det at vi opplever vondt i stede for verst er nåde og beskyttelse.

Det er som jeg skrev ikke alltid lett å se dette men min erfaring er at noen ganger så åpner Gud litt på ‘gardinet’ og lar meg se litt av hvordan Han både beskytter, leder og sørger for meg. Oftest må jeg vandre i tillit og overgivelse uten å se, så derfor er de små input som tanken i dag så dyrebare for meg, fordi de viser Guds trofaste omsorg mot meg, også i tider som jeg selv føler jeg svikter og ikke er så trofast som jeg burde være (noe jeg har følt de siste uker fordi det å kutte smertestillende og også alt styr som ble med ei tann (var ekstratur og behandling i dag pga problemer i etterkant av behandling de holder på med) gjør at jeg klarer mye mindre av normalen ganske lite). Selv når jeg ikke orker, og trekker meg litt bort fordi jeg er dønn sliten, er Gud trofast og god mot meg. Han dekker mine behov (både for sinnet og magen), og noen ganger til og med før jeg rekker å be eller oppdage at det er et behov.

Jeg vet at jeg har endel utfordringer og at prøvelser kommer på rekke og rad, men samtidig så er jeg så inderlig takknemlig til Gud for at det ikke er verre, for det kunne faktisk vært endel verre. Om Gud ikke sparer og frir meg fra alle prøvelser, så holder Han også mye borte fra meg og guttene. Men uansett hva som kommer må vi ta det vi får, og jeg vil heller ha tunge dager med Herren enn gode dager uten.