Det skumle ved å si at jeg er bedre

For ca ett par uker siden skrev den skjønne grønne på bloggen Grønne Drømmer noe jeg tror mange ikke forstår i innlegget Jeg burde vel… Hun sier at hun burde kunne si det er bedre, men tør ikke av frykt for at det da blir verre. Skjønner du hva hun mener?

Jeg tenkte umiddelbart at her er vi ved noe viktig noe, og jeg er takknemlig for at noen sier det mange av oss tenker og føler- at det er skummelt å si at man er bedre. Det burde være noe vi jublende forteller til alle rundt oss, men mange av oss tier heller og holder det inni oss. Hvorfor er vi slik? Continue reading «Det skumle ved å si at jeg er bedre»

Gud passer på deg

Ensomme, søvnløse netter skulle jeg ha blitt vant med innen denne tid, men jeg er ikke- og ikke tror jeg at jeg vil bli det heller. Forrige uke hadde jeg én god natt- jeg kan ikke huske sist det skjedde, men tror det er noen år siden. Den natten gjorde godt, og jeg skulle ønske jeg fikk flere av dem. Det var nesten så jeg hadde overskudd på morgenen da jeg våknet (bare nesten altså).

Disse nettene når jeg ikke får sove fordi kroppen enten skriker om vondter her og der eller hodet bare ikke er i ro, hverken tankemessig eller dunkemessig, har jeg lett for å føle meg ensom. Jeg merker at det tunge og triste forsterkes noe enormt når mesteparten av verden rundt meg er stille og i søvn. Men mine følelser er ikke det samme som fakta. For fakta er at jeg er ikke alene, det er en som passer på meg, en som våker over meg. Continue reading «Gud passer på deg»

når mørket kommer sigende

tidligere i uka hadde jeg en prat der jeg ble spurt om depresjon. Jeg sier at for meg er det en stadig kamp å ikke bli deprimert. Ja om jeg kan velge det? For meg er det slik, når mørket og de tunge og vonde tankene kommer må jeg kjempe mot dem, hvis ikke siger mismot, selvmedlidenhet og håpløshet inn og depresjon henger på slep. Continue reading «når mørket kommer sigende»

hvordan…

Hvordan lever man egentlig med en kronisk sykdom?

Ofte føler jeg at jeg bare karrer meg gjennom dagene, gjør hva jeg må gjøre, at jeg kun overlever. Jeg drømmer og lengter etter hva jeg kunne tenkt meg å gjøre, men jeg må innse daglig at det kan jeg ikke, fordi det er andre viktige som trenger sitt. Og jeg som så ofte sier at vi må huske å leve og ikke bare overleve, jeg sitter her og lurer: Hvordan leve med en sykdom som denne? Continue reading «hvordan…»

Noen ord fra utkantstrøket

Jeg sitter her i utkanten og tenkte jeg skulle skrive noen ord til dere som er der inne, sånn sentralt i livet, sånn sentralt blant mennesker. Jeg sitter her ute ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Tårene har trillet mang en gang fordi jeg også ønsker å være der inne, blant mennesker, blant aktiviteter, å få være en del av det som skjer. Men uansett hvor mye jeg ønsker det, så må jeg holde meg her i utkanten.  Continue reading «Noen ord fra utkantstrøket»

Når livet leves «undercover»

Enkelte sykdommer, som min, gjør at vi må trekke oss nesten helt bort fra omverdenen og mennesker for i det hele tatt å komme gjennom dager og uker. Det føles som om man lever «undercover» på mange vis. Både fordi andre ikke ser hvem vi egentlig er, men også fordi hva vi klarer å gjøre er ganske så usynlig for andre.  Continue reading «Når livet leves «undercover»»

Er du fornøyd til tross for prøvelser?

Når sykdom herjer i kroppen og aldri slipper tak, kan det være lett å sige ned i oppgitthet og motløshet. Vi begynner å klage over alt som er galt i stede for å glede oss over det gode. I dag er oppfordringen til oss alle: I Jesus er vi rike på himmelens velsignelser, og derfor burde vi (øve oss på å) være fornøyde. Continue reading «Er du fornøyd til tross for prøvelser?»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: