om bønn

en samling innlegg om bønn som er publisert på bloggen tidligere, link fører til opprinnelig postet innlegg

om bønn

de siste ukene har det vært ett ønske i hjertet om å etterhvert skrive litt om bønn, men hver gang jeg har tenkt på det har det utløst en bønn i mitt hjerte: Gud!!! Hvordan og hva? Jeg ser ikke veien gjennom dette, vis meg!

Og slik som dette har bønn vært for meg mange ganger, noe jeg ikke klarer å gripe… jeg vet det ligger en dimensjon i det hele som jeg ikke ser, som jeg ikke kjenner… og jeg finner den ikke,  jeg finner ikke døren og må rope ut: Gud hjelp meg, lær meg å be… akkurat slik Jesus måtte lære disiplene å be,  må vi lære av Gud selv hva bønn er og ikke er… og vi må finne i Guds Ord hva det sier om bønn.

Men så kommer utfordringen, hvordan bruke hva vi vet? Hvordan blir dette oss? Hvordan la bønn være en livsstil og ikke noe vi kun roper ut i nødens stund? Kan man virkelig «alltid be»? Hvor er kraften i bønn som «alle» snakker om? Hvorfor kjennes alt tungt ut, hvorfor er det som om taket er helt tett og himmelen lukket? Hvor er den dimensjonen i bønn jeg har hørt om, det jeg ikke kjenner men som jeg leter etter… som min sjel tørster og lengter etter… for det er der, det må det være, når Gud legger så sterk lengsel etter å komme inn i bønnenes verden i hjertet, så må det være der, det må være mer! Gud vis meg veien… Gud lær meg å be!

Noen som kjenner seg igjen i dette? Eller er det bare meg som har strevd med bønn og bønneliv? Bare jeg som ikke har funnet veien og sett lysglimtene som sendes som svar fra himmelen og litt etter litt lyser opp og gir større visdom og innsikt, og ikke minst kjennskap til hva bønn er? Jeg tror ikke det er bare meg… og jeg ber om at noen av de tingene Gud har minnet meg om og som jeg har måtte ta tak i og rettet på i mitt liv, også kan hjelpe deg… Vil ta opp litt om hva bønn ikke er og hvorfor vi må ha rene hjerter, hvordan Den Hellige Ånd kommer oss til hjelp, om å be alltid og flere sider/ting, jeg ser hva dagene bringer og tar det litt etter litt etter som Gud viser meg hva jeg skal dele den enkelte dag…

Må Gud velsigne din inngang og utgang, må Hans beskyttelse verne deg og Hans fred fylle ditt hjerte! Må Hans sannhet fylle dine tanker og lede dine avgjørelser, må Hans styrke fylle dine steg og Hans kraft og kjærlighet finnes i dine ord.

tro og bønn

“Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Heb.11.6)

Det er lett å si vi tror på Gud, mange gjør så, dilemmaet kommer vel heller når det gjelder punktet at vi må tro at Gud lønner dem som søker Ham. Kanskje ligger problemet i at vi mange ganger ikke har erfart Guds nåde og kjærlighet i stor nok grad i livene våre? At vi ikke har erfart at Gud er god og at Hans miskunnhet varer evig? Det er dermed ikke sagt at Guds velsignelse og beskyttelse ikke har vært til stede i våre liv, men det er heller vi som ikke har hatt åpne øyner og ører nok til å merke hvordan Gud overøser oss med velsignelser og hvordan Han beskytter oss og styrer vår fot. For noen gjelder nok også at Gud ikke handler med dem og i deres liv slik de mener og føler at Gud burde, og dermed har de låst seg og ser ikke Guds nåde og omsorg i sitt liv og hverdag.

For noen er dette eneste type bønn de ber: De søker Gud i bønn fordi de har ett problem  de ikke mestrer og prøver Gud som en siste utvei… ikke mye tro i det hvis vi er ærlige… mer vantro og tvil og kanskje mest ett fortvilett forsøk av nummer ett eller annet på listen over mulige løsninger… kanskje Gud vil høre og svare?

Vi trenger tro på Gud og på at Han faktisk vil lønne dem som svarer Ham, men hvordan kan vi oppbygge vår tro? Hvorfor er mange mer fylt med vantro og tvil enn tro, for de er jo kristne…  Den enkle forklaringen er at de ikke kjenner Gud godt nok og ei heller Hans Ord, de vet ikke hvem Gud er og hvordan Han handler, ei heller vet de om de løfter Han har gitt til dem som elsker  Ham og følger Ham. Veien å gå? Søk inn i Bibelen, bli kjent med den Gud du ber til. Rom.10.17.sier: “Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.”

Skal vår bønn bli ekte og virkningsfull må vi mer enn vite om den Gud vi ber til, vi må kjenne Ham og vi må vite hva Han har sagt.  Beste måte å bli kjent med Gud på er gjennom å daglig ta til seg av Ordet og stadig la det jobbe i vårt indre. Troen vil litt om litt vokse seg sterkere og vi vil bli mer grunnfestet. Samtidig vil en forventning komme inn i hjertet, en lengsel etter å se hvordan Gud vil la seg herliggjøre i ens eget og andres liv gjennom at Han oppfylle sitt ord og sine løfter.

Når du kommer framfor Guds trone i bønn, tror du Gud er til og at Han vil lønne deg?

Kjenner du Gud slik Han beskrives i dette verset?

“Mange, Herre min Gud, er Dine underfulle gjerninger, de som Du har gjort. Og i Dine planer til beste for oss kan ingen måle seg med Deg. Hvis jeg skulle forkynne dem, er de for mange til å telles.” (Sal.40.6)

Hva er i hjertet bak bønnen?

«Hadde jeg hatt urett i sinne, (annen oversettelse: for øye) ville Herren ikke ha hørt meg.» (Sal.66.18)

Det er ett alvor i dette verset vi mange ganger overser, hva er motivet for min bønn? Det sies klart og tydelig her at har jeg urett for øye vil ikke Gud høre meg…  Det vil være noe som stenger mellom meg og Gud slik at min bønn ikke når fram til Ham. Vi vet alle at feilen ikke ligger hos Gud, men alltid hos oss. Hva er det i våre hjerter som kan stenge bønnekanalen, stenge slik at det ikke er åpning for oss hos Gud.

Hjertet vårt kan være fyllt av mangt, også ting som reiser seg mot Gud, ting som strider mot hva Gud sier er rett, disse tingene må vi ta tak i, vi må omvende oss fra dem. Når vi ønsker å gå inn i dypere bønn vil mange oppleve at det fort stopper opp, fordi det føles stengt og veldig tungt ut. Mange kommer aldri så langt at de roper ut til Gud hjelp meg å be, de kommer aldri så langt at Gud får begynne å lyse opp deres hjerter… Søker vi å komme dypere inn i bønnen, kan vi ikke hoppe over dette punktet, vi må gjennom det. Gud må få renset opp i våre hjerter før vi er klare til å gå videre. Vi må begynne med å be Gud vise oss de skjulte motiv i hjertet, vise de skjulte synder som preger oss, vise hva Han ikke har behag i… Vi må dermed ta ett oppgjør med det, innrømme at det er slik, men at vi vil ikke ha det slik- omvende oss og begynne å følge Guds ledelse og Ord på disse områdene.

Gud må fikse mitt hjerte før jeg er klar for å be for andre… Jeg trenger Gud, jeg må vende meg om fra min gale ferd… og det trenger ikke være de store synlige syndene, de vet vi om, og oftest kjemper vi mot dem allerede… men de som føles uskyldige og ufarlige ut (selv om synd aldri er det). Som litt stolthet som reiser seg fordi vi skal be så og så mye og få det til, som litt stolthet over hvor flinke og dyktige vi er på ulike områder eller i tjenester, litt hovmod om at vi aldri ville feilet slik det mennesket gjorde, som litt overåndelighet om at Gud taler mer til meg enn dem, som litt bitterhet fordi noen bevisst gikk mot oss, som det lille begjæret etter nytt utbygg fordi naboen bygget ut i fjor… Dette er ting Gud sier ikke skal være i våre liv… men de kan ha en tendens til å snike seg inn, fordi det er så lett å rettferdiggjøre dem, men det gjør dem ikke mindre gale.

Hvis vi ærlig og med åpne hjerter ber Gud om å lyse opp krinkelkrokene i vårt hjerte, vil det komme frem litt av hvert… men vi trenger dette, vi må rense våre hjerter- og vi vet hva det står i 1.Joh.9: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Når vi snakker om hva hjertet bak bønnen er, kan en sjekkliste om hvor vårt hjerte er vendt kanskje være nyttig. Her er link til en enkel en jeg skrev ned våren 2010

Bønn er fellesskap

Fellesskap med Gud Den Allmektige.

En del av fellesskap er kommunikasjon, noen ganger snakker bare en, men for det meste er det to som snakker med hverandre- er vi flinke nok til å lytte til hva Gud vil si oss? Eller svipper vi bare fort innom med bønnebegjærene våres og stikker igjen med en gang de er fremlagt? Det siste er ikke fellesskap…

Bibelen sier at i stillhet og tillit skal deres styrke være, og vær stille og kjenn at jeg er Herren. Noen ganger er de beste stundene med Gud når vi setter oss ned og sier; Gud her er jeg, snakk til meg hvis Du ønsker, hvis ikke vil jeg bare sitter her med Deg og være oss.

Hvor ofte tar vi tid til å være oss to med Gud,

bare være… være sammen… være oss… i stillhet

Gud! Hjelp!! SOS!!!

“Kall på Meg på nødens (trengselens) dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise (ære) Meg!” (Sal.50.15)

Verset snakker mer i store lag enn jeg skal ta opp her, det viser til de dager og stunder i livet der ting ikke er lett. Men vi skal ta med ett viktig poeng fra dette verset, når vi roper til Gud i nødens stund så VIL Han svare oss og utfri oss.

Det er øyeblikk der plutselig en situasjon kommer som kastet over oss og vi vet plutselig ikke ut eller inn. Hva skal jeg si, hvordan reagere, hva skal jeg mene, hva? Gud! HJELP!!!

Når de stundene kommer, hvordan reagerer vi? Roper vi ut til Herren eller vi prøver å ro ting i land av egen kraft? Gud har sagt at Han ikke bare vil høre våre nødrop, men også gi ett mektig svar- Han vil utfri oss og vi vil prise Ham!

Hva slags stunder det kan være? Mangt… en uventet krise på jobb der man bare ikke vet ut eller inn… en telefon med en beskjed vi ikke ville høre… en lege som gir en diagnose vi ikke ville høre navnet på… ett menneske snakker oss i mot og vi kjenner det reiser seg i oss på negativ måte… vi blir med viten og vilje forbigått eller snakket nedsettende om… hvordan reagerer vi? Henvender vi oss til Gud først?

I slike stunder må vi reagere fort, det er ikke alltid mulig å trekke seg tilbake og be og tenke noen dager… der og da trenger vi å handle eller tale… der og da har vi ikke tid til annet enn Gud! HJELP!! SOS!!! Gud hører og svarer slik bønn også! Det at vi ikke har tid er ikke sant, vi har alltid tid til å rette sinn og hjerte mot Gud og rope ut hjelp meg Gud inni oss (passer ikke alltid å rope høyt ut!) Gud trenger ikke annet enn at vi spør, enn at vi vender vårt rop etter hjelp mot Ham.

Den ordløse bønnen

Mang en gang bare vet vi at vi må be, vi kjenner det i hjertet… men vi vet ikke hva vi skal si. Enten fordi vi ikke finner de rette ordene eller fordi uansett hva vi sier vil ordene komme til kort, de dekker bare ikke hva vårt hjerte er fylt med…

Jeg har sagt til mange at “tårer er en nydelig bønn som Gud hører, mange ganger lyder de høyere og klarere enn uttalte ord, da de kommer rett fra hjertet”.

Andre ganger kjenner man at man bare kan gå å sukke, “Å Gud…” så har vi ikke mer. Hjertet er fylt av ett eller annet vi ikke finner ord til, ei heller klarer tanken å gripe helt hva det er. Vi ender opp med å gå å sukke til Herren: “Å Gud…”

Det er også tider der man bare kikker mot himmelen og i en blanding av frustrasjon og fortvilelse har mest lyst til å rope ut “GUD!” men vi nøyer oss med “Gud!”. Vi kan være i en situasjon hvor vi ikke vet ut eller inn, vi er tatt forbi det sted hvor vi i det hele tatt har mulighet til å klare noe av egen kraft, ei heller klarer vi å tenke ut en løsning og utvei. Hjertet roper ut: “GUD!”

Ikke de helt ordrike bønnene dette, men jeg tror det er flere enn meg som kjenner til dem. Jeg har følt at jeg kommer veldig til kort i disse tidene. Jeg finner jo ikke en gang ord for hva jeg føler og kjenner på, og helt ærlig, ofte vet jeg ikke hva jeg føler og kjenner på heller… Hva vi mange ganger glemmer er:

“På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord ” (Rom.8.26)

Gud kommer oss til hjelp også i disse ting og tider, vi er ikke alene, vi har en hjelper! Og mange ganger er de tårene, sukkene og ropene “Gud!” drevet fram av Gud selv, av Ånden som virker i oss og gjennom våre liv. Det kan være Gud ber fram ting som skal skje i vårt eget liv, eller det kan være for andre- vi vet ikke alltid, selv om vi noen ganger kan ha en “følelse” av om det gjelder oss selv eller ikke… Min erfaring er at det noen ganger gjelder mitt liv, men oftest en kombinasjon;  i en viss grad gjelder meg, men også andre- noen ganger mest andre og litt meg.

Kanskje bruker Gud det for å vise oss mer av Hans hjerte for oss og andre? Kanskje bruker Han det for å likedanne oss Kristus? Kanskje er det samfunn med Hans lidelser? Men sikkert er det at det er Guds kjærlighet i praksis- både for vår egen del og andres del. For vi vet ikke hva vi skal be, og andre ganger ber vi så ‘alt for smått’…

Den ordløse bønnen er kanskje mer ekte enn den med ord? Den er rett fra hjertet og ikke pakket inn i unødvendige ord…

vi skal huske påminnelsen:  “Slukk ikke Ånden” (1.Tess.5.17). Når det kjennes ut som det jeg har beskrevet eller liknende, ikke prøv å stopp det fordi du ikke skjønner hva som skjer, la Gud få virke gjennom deg med sin gode Ånd. Om ikke vi vet hva som skjer og hva Gud gjør, så vet Han det! Og det skulle være mer enn godt nok for oss!

5 Puritan Prayers (all in English)

Sagt om bønn

Paulus:
«For våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus.». (2 Kor. 10.4)

John R Rice:
«Gud har ingen steder befalt oss å synge uavlatelig, preke uavlatelig, ofre uavlatelig eller arbeide uten opphold, men han har bedt oss om å be uavlatelig»

F. B. Meyer:
Livets tragedie er ikke bønner som ikke er besvart, men bønner som ikke er bedt.

Corrie ten Boom:
«Vil du arbeide «for» Herren, så skal du danne en komitè. Vil du arbeide «med» Herren så skal du danne en bønnegruppe»

Armin Gesswein:
…bønn er evangelisering, for gjennom bønn beveger vi hjertene mot Gud.»