Påkrevd egenskap: Tålmodighet

Hvem blant oss tenker på utålmodighet som en synd? Jeg tror faktisk de færreste av oss gjør det. Å være utålmodig blir heller sett på som mer positivt enn negativt, men spørsmålet er: Hva sier Guds Ord om det? Fremhever Bibelen det som en god egenskap eller som en dårlig en?

Jeg kjente på en dose av utålmodighet i dag, og derfor ble det noen tanker i den duren. Jeg ønsket å klare mer enn jeg hadde kapasitet til. I går gjorde jeg ett par ekstra ting, og selv om jeg visste det ville merkes i dag, klarte jeg å bli utålmodig i forhold til begrensningene mine. Å dytte 2 timers aktivitet inn i 20 minutter sier seg er umulig, men det er slik de fleste av oss forholder oss til hverdagen og dens oppgaver og utfordringer. Vi vil mer enn vi klarer, og det skaper misnøye og utålmodighet hos oss. Vi vil dagene skal være 25 (eller var det 29?) timer lange, i stede for å innstille oss og prioritere utifra at de er 24. Vi vil klare å stå på beina og utføre ting lenger enn vi vet vi har fysisk og mental kapasitet til. Vi forstrekker oss i så mange kanter at urolighet, misnøye, frustrasjon og utålmodighet er faste følgesvenner (fiender?)

Jeg kjente på utålmodighet da jeg leste Guds Ord. Ikke det at jeg ville lesningen skulle ta raskt slutt og jeg hadde fullført en plikt jeg kunne krysse ut av lista, men fordi jeg følte det var dybder og sannheter jeg bare ikke forstod- og som jeg lengter etter å se, forstå og erfare mer av. Jeg vil det skal være større framgang enn det er i min kunnskap og kjennskap om Gud og Jesu person og verk. Utålmodighet kan fort komme da, men Gud har bestemt at vi skal bygge stein på stein, ikke hive opp en hel vegg på 5 minutter.

De siste måneder har vi støvet ned, vel hyller og topper har i alle fall. Jeg ønsker at det skal komme flere dager på rad som er så gode at jeg kan svisje over med kost og klut og få det bort. Men kreftene holder ikke til slikt, ikke nå i alle fall. Utålmodighet, jeg vil ha gjort nå hva jeg ikke kan. Skal jeg la tanken fare eller irritere meg over hvor lite jeg kan? La frustrasjon og motløshet ta overhånd?

Jeg valgte noen mennesker i går som fikk tid og krefter, men det betyr også at det er mange jeg har valgt bort. Jeg ønsker å være der for flere, og selv om jeg normalt sett ikke kjenner på dårlig samvittighet for det (fordi jeg vet jeg for det meste gjør hva jeg kan), så kjennes det ikke greit ut. Det er en sorg over å ikke kunne være der for og med andre, men tåler jeg å bære det eller blir jeg utålmodig?

Ingen av oss klarer å putte 10 liter vann i ei 5 liters kanne, men vi prøver- og du ser dumheten i det når du leser det slik. Men vi gjør det samme i våre hverdager, vi skal klare og gjøre mer enn krefter, ressurser og tid gir oss mulighet til, og det er flere synder skjult i dette.

Stolthet er en av dem; jeg skal klare selv. Jeg vil ikke være avhengig av andre og jeg vil vise at jeg kan, har kontroll og er ovenpå det meste. Men, vi er ikke Gud som skaper med et ord, som får ting til å skje på perfekt tid, som har full oversikt og uendelig ressurser og kapasitet. Vi er mennesker med begrensninger, og vi liker ikke det. Vi skal være uovervinnelige og klare alt selv, bevise for både Gud og mennesker at dette klarer vi og har kontrollen på. Vi tar Guds plass uten å være klar over det… for vi er skapt i avhengighet til både Han og mennesker. Vi vil heller si at jeg klarte det enn at Gud gav meg hjelp til å tåle å ikke klare det. Hvis vi erkjenner våre begrensninger og ser at de faktisk er et resultat av hvordan Gud styrer vårt liv (og Han vil oss alltid det beste, selv om ferden tidvis går gjennom mørke daler og opp tunge fjellsider), og strukturerer oppgaver og annet innenfor den kapasitet vi har og de timer hver dag har, så vil vi få det mye bedre på alle områder. Ikke bare fysisk og mentalt i forhold til oss selv, men også i forhold til Gud og andre mennesker.

Ser du hva stolthet og utålmodighet leder til? Jeg har skrevet at vi tar Guds plass, nekter å godta Hans plan med våre liv, vi tenker høyere om oss selv enn rett er, vi er mer avhengig av- og stoler på- egen styrke enn Gud, vi stoler ikke på at Gud har hjelp å gi i hverdagen, og mener også (dog oftest ubevist) at hva verden bringer er viktigere enn Han… Utålmodighet er en gren på stolthetens stamme, og dens frukt bringer mye unødvendige problemer inn i både hverdag, hjerte og tanke.

Å være tålmodig er ikke valgfritt for kristne. Som Guds barn skal vi være tålmodige og vi skal vokse i tålmodighet. Hvordan jeg kan si det? Fordi tålmodighet er en Åndens frukt, og alle Åndens frukter skal være i våre liv: de skal vokse, bli sterkere og mer dominerende. Og når jeg kjenner at utålmodigheten bruser med fjærene på innsiden min, nytter det ikke å bare be Gud ta det bort, jeg må selv ta tak i det. Jeg må ta tanker til fange, jeg må avvise dem som syndige, og jeg må velge å stole på Guds løfter. Gud kommer oss til hjelp ved sin Ånd, men vi må ta vår del også.