I den fjerde nattevakt kom han til dem

Kjell satt og kikket ut av vinduet uten å egentlig se. Tankene var hoppende og usammenhengende, han fant ikke noen rød tråd i alt som skjedde og det frustrerte ham. Hva er det egentlig som foregår? Hvorfor er alt så tungt og vanskelig? Han følte seg nedtrykt og deprimert, men samtidig så var han ikke deprimert heller… Det var som om en mørk sky hadde kommet og lagt seg rundt ham og hele hans liv. Alt var bare tungt, alt var bare strev og ingenting så ut til å gå godt. «Kanskje var det feil av meg å slutte tjenesten for 5 måneder siden?» tenker han, Men før tanken er ferdig tenkt, kjenner han den samme bekreftelsen han har kjent på tidligere også, «nei det var rett». Men hvis det var riktig, hvorfor er det slik som dette nå? Jeg trodde det skulle bli bedre, jeg trodde jeg skulle få gjøre nye ting, jeg trodde du kalte meg til å gå videre Gud… og nå sitter jeg her og forstår ingen ting og ikke har jeg krefter eller styrke til å gjøre noe heller…

Han hadde opplevd en rik tid sammen med Gud da han ledet lovsangen på søndags formiddagsmøtene. De gangene han ble spurt om å delta på møter andre steder, hadde han alltid opplevd at Gud gav ham ord til mennesker og at Han velsignet forsamlingen gjennom sitt nærvær. Det hadde skjedd så mye, det hadde vært både spennende, utfordrende og givende. Han hadde hatt det godt og han hadde sett at Gud virket sterkt gjennom både de sangene han ble ledet til å skrive og de ord han fikk å dele.

Så plutselig en dag ble han kalt inn på kontoret til den som organiserte møtene. Om han var interessert i å lede lovsangen på kvelden i stede for? Hjertet hoppet da spørsmålet kom, dèt hadde han lyst til! Dèt måtte bare være Gud som åpnet nye dører og muligheter for ham! Han ble ivrig og holdt på å si JA! der og da, men hører seg selv si: Jeg skal be over det! Be over det? Det kjentes jo så riktig ut… hvorfor kom de ordene ut av munnen hans? Og neste dag kom det enda en overraskende invitasjon, om han villevære med å skrive en ny sang sammen med Knudersen? For en ære! Å skrive sammen med en av de mest profilerte sangskriverne som var i området. WOW! Kjell følte virkelig at han stod på terskelen til noe nytt, nå åpnet Gud virkelig dører og muligheter for han. Han gikk ett par dager og smilte og gledet seg stort, takket Gud for nye og spennende muligheter før tanken putselig slo han; Jeg har jo ikke spurt Gud engang… og han gjør det. Gud, hvis dette er fra deg så vis meg det med sikkerhet, hvis ikke så vis meg det også, det er din vei og vilje jeg vil.

«Si ifra deg den tjenesten du står i og si nei til de tilbudene du har fått». Ordene slår ned som ett sjokk i han. Det kan da ikke være Gud som sier det? Alt var jo så bra, det var jo så store muligheter, det måtte jo være Gud? Men setningen slipper ikke tak, si ifra deg og si nei…

Etter ett par uker måtte Kjell bare innse at tanken ikke slapp taket, uansett hvordan han vred og vendte på spørsmålet «er dette fra deg eller ikke Gud» var det alltid det samme svaret som kom. «Si ifra deg den tjenesten du står i og si nei til de tilbudene du har fått». Motvillig og med indre uro gjør han som han føler seg ledet til, selv om usikkerheten er stor, så vet han innerst inne at det var Gud som sa de tingene. Ingen skjønner noen ting når han i stede for å rykke opp i gradene, trekker seg. Andres forundring er enda større når de hører han takket nei til låtskriverprosjektet… Kjell, dette var jo så bra, er du sikker på at du gjør det rette? Jeg tror ikke det, for det var jo så flotte muligheter. Men hvis det er rett, så har hvertfall Gud noe enda bedre for deg, sikkeet noe enda større, for du er jo så helhjerta. Og det har Kjell også hadde tenkt da han stod midt oppi det hele, Gud har sikkert noe enda bedre, større og flottere for han.

Men det var da, nå bare vet han ikke. Han sitter fortsatt og kikker ut av vinduet, frustrasjonen og frykten raser i tankene og hjertet er veldigurolig. Gud, HJELP! Jeg klarer ikke dette. Jeg trenger deg Gud!

~ * ~

På et eller annet vis, selv om det kanskje gjelder andre ting, er det flere som kan kjenne seg igjen i Kjell. De har gått ut av en ting og trodd de skulle inn i noe større og bedre, men så har alt bare blitt vanskelig og det raser på alle kanter. Vi skal se litt på ett par historier i Bibelen der disiplene kommer ut for noe som likner (hentet fra Matt.14.13-33, og brukt i ett par detaljer: Mark.6:35-52)

Disiplene er sammen med Jesus og opplever at over 5000 menn blir mettet med 5 brød og 2 fisker. De får selv ta del i det hele da det er de som går og deler ut maten etter at Jesus har velsignet den. Slik har mange opplevd det i liv og tjeneste også. Hva de har er kanskje ikke så mye, men de erfarer at Jesus velsigner og mangfoldiggjør det og at gjennom deres liv, tjeneste og hender blir andre berørt og møtt av Gud. Mennesker får dekket sine behov gjennom hva Gud gjør i og gjennom deres liv. Jeg tror disiplene må ha følt at de var del av noe stort, og at de var både på rett plass og var viktige.

Så skjer det noe litt forunderlig. Rett etter at de har samlet sammen alt som er til overs, får Jesus disiplene til å sette seg i båten og dra i forveien over til den andre siden. Selv var Jesus igjen og sendte menneskene avsted. Ordene sier det ikke direkte, men jeg får følelsen av at disiplene ikke skjønte hvorfor og at Jesus måtte legge litt press på dem for å få dem i båten og starte ferden. Det står i vers 22 «Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted.» Jeg kan tenke meg at det var mange rare tanker som var i hodet deres, men hvorfor skal vi det? Det skjer jo så mye her, det er så mange mennesker med behov, hvorfor skal vi ikke være her og hjelpe? Akkurat som vi kan tenke og reagere hvis Gud sier vi skal forlate en ting (aktivitet, gruppe, fellesskap, tjeneste, jobb ol) der vi føler at vi er til stor nytte og at Gud virker sterkt gjennom oss. Hvorfor skal jeg forlate dette Gud? Det skjer jo så mye, jeg er jo del av noe viktig noe…

Disiplene har kommet seg i båten og startet turen til den andre siden, slik Jesus sa de skulle. Kvelden er satt inn og Jesus er gått opp i fjellet for å be. Han vet at disiplene sliter hardt med å ro fordi de har motvind (Mark.6.48). I den fjerde mattevakt kommer han gåendes mot dem. Når disiplene ser han blir de livredde og skriker «et gjenferd», men Jesus sier «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (v 51). Hva vi ofte ikke tenker over er at flere av disiplene var erfarne fiskere. Det kan umulig ha vært den første stormnatten de har vært ute i og de må ha opplevd mye ruskevær tidligere. Men det er nesten som om det ligger ett ekstra mørke og ett ekstra trykk over denne stormen, for når de ser Jesus kommer gåendes skriker de livredde opp om gjenferd. Det er akkurat som det ligger ett ekstra åndelig trykk og mørke over hele stormen, som de gangene vi merker at det er ikke bare «normalt» vanskelig og tungt, det er noe annet, noe åndelig også. Og vi kan ha problemer med å se Gud i alle problemene og tro at det meste er fra djevelen. Vi skal huske to ting; den første og viktigste er at det var Jesus selv som sendte dem på denne turen, og han visste at det ville bli ruskevær. Det andre er at selvsagt vil djevelen benytte sine muligheter til å rive og slite i oss, men han har ingenting å stille opp med mot Jesus.

Det står at Jesus kom til dem i den fjerde nattevakt. Den fjerde nattevakt er etter den romerske inndelingen av natten (aftenen, midnattstimen, hanegal og morgenvakten) og mest sannsynlig mellom 3 og 6 om morgenen. (1). I kristen sammenheng er «den fjerde nattevakt» et uttrykk for når det ser som mørkest og vanskeligst ut, da kommer Herren. (direkte sitat, 2). I denne stunden, rett før daggry på det mørkeste og mest stormfulle kom Jesus gåendes mot dem. Vi skal huske at da hadde natten og stormen vart ganske lenge allerede og disiplene må ha vært ganske slitne og motløse. At de blir skrekkslagne, er også ett kraftig uttrykk for at de var redde og angstfylte. Hva de opplevde var langt fra behagelig og godt, og tanken om at det var jo Jesus som sendte dem avgårde, tror jeg ikke streifet dem. Kreftene rundt dem var mørke og truende, det rev og slet i dem, både fra utsiden og innsiden. I dette stormfulle, angstfylte mørket kommer Jesus med de trøstende ord midt i dette: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (v 51)

Og nå skjer det noe som fasinerer meg. Ofte tenker vi på Peter som en litt puslete og tvilende mann, for han sank jo, men har du tenkt på hvilket mot det krevdes av Peter for å si:  «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.(v 28). Hadde jeg vært Peter og omgitt av frådende bølger en stormfull natt hadde jeg ikke spurt om å få gå på vannet, jeg hadde ropt: Få dette til å slutte, gi meg fred, la stormen legge seg. Men nei, Peter ser Jesus og han vil nærmere han. Det er ikke omstendighetene som styrer han, men ønsket og lengselen oom å være sammen med Jesus. Selv under de stormfulle forholdene trekker Peter seg nærmere Jesus. Og dette er noe Gud ønsker fra oss også, at når det er vanskelig og stormer både rundt oss og inni oss, så skal vi gå mot Jesus.

Vi vet alle hva som skjer, Peter flytter blikket bort fra Jesus og til omstendighetene, slik vi også gjør etter å ha slitt i storm og mørke ei god stund. Og det er da han begynner å synke. Peter vet at han trenger hjelp, men han pakker ikke bønnen inn i pene fraser eller formulerer seg i poetiske vendinger, han rett og slett roper ut: «Herre, berg meg!» (v 30). Og slik bør vi også rope ut i vår nødens stund: Herre, berg meg! Hjelp meg Jesus, jeg klarer ikke dette selv.

Straks rakte Jesus ut hånda og hjalp Peter. Spørsmålet Jesus nå stiller kan være litt ubehagelig å stille seg selv, men det er viktig. «Du lite troende – hvorfor tvilte du? (v 31). Det er som om Jesus sier, hvis det var jeg som sa at du skulle gå denne veien, hvis det var jeg som sa at dette var min vilje for deg, hvorfor tviler du på min evne til å bære deg og bevare deg. Har jeg sagt at det er dette du skal, vil jeg også være med deg og gi deg alt du trenger for å klare det.

Hva disiplene og spesielt Peter opplevde denne natten, opplever vi mange ganger i vårt liv med Gud også. Vi vet at Gud har sagt noe og i lydighet mot det ord, begynner vi å gå en bestemt vei eller gjøre en bestemt ting. Men det er ganger da alt ser ut til å bare stokke seg og bli mer enn vanskelig. Vi vet at Jesus sa vi skulle sette over til den andre siden, men stormen som møter oss underveis får oss til å begynne å tvile, bli motløse og fylt av frykt. Vi mister Jesus og hans kall av syne og lurer på om vi har gått galt. Vi merker at vi blir tatt forbi oss selv til ett sted der vi ikke kan gjøre annet enn å rope ut «Jesus, HJEEEELP!». Som Jesus hjalp Peter vil han hjelpe oss. Den gang var det en forunderlig stillhet som senket seg. Vi vil oppleve å plutselig få en glede, styrke, fred, visdom, visshet og annet som vi bare vet at dette er Guds inngripen, forsørgelse og velsignelse inn i våre liv.

Hva tror du ble Peters viktigste lærdom denne natten?
Jeg tror at det er dette: Selv om jeg feiler er Gud nådig og klar til å tilgi og hjelpe.
Og dette var erfaring og kunnskap han senere i livet ville ha god nytte av.

Hvis du opplever at det er som mørkest, husk at det er alltid det før det gryr av dag og da er også frelsen nær. Vær ærlig og innrømme at dette er for mye, rop ut som Peter gjorde: Herre, berg meg!

Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen…
Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (v.25,27)

 «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham… (v.29-31a)

~ * ~

Kilder utenom Bibeltekstene:
1. Nettpastoren: Hva er den fjerde nattevakt?
2. kpk (kristelig pressekontor) Møtte Gud i den fjerde nattevakt (om Johan Falkberget)

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: