Jeg har tenkt litt siste dagene fordi jeg holder på å tilpasse meg til ett nytt steg ned. Jupp, jeg er dårligere og jeg strever med å favne rundt tankene og følelsene som følger i kjølevannet, samtidig som jeg prøver å finne nye rutiner for å få dagene til å gå og fungere nogenlunde bra. Guttene merker ikke all verdens til dette, vi gjør fortsatt mange av de samme tingene sammen, men jeg merker det godt fordi det er enda mindre å gå på i etterkant av aktiviteter med dem enn tidligere. Og i alt dette styret og strevet med å godta større svakhet og å tilpasse meg, går tankene mine også til andre. Hvordan skal jeg klare å være her for andre når jeg blir svaker? Jeg føler jeg har mer enn nok med guttene og meg selv, men jeg ønsker ikke dette skal være mer enn nok, jeg vil nå videre ut… hvordan skal jeg klare å leve med åpne armer og åpent hjerte overfor andre, når jeg selv er så svak som jeg er?
Når jeg møter egen svakhet titalls ganger hver dag, hvordan skal jeg kunne nå ut til andre? Når jeg ikke kan spille særlig fotball med egne gutter, hvordan skal jeg kunne spille en rolle i andres liv? Når jeg ikke kan ha fast rutine på hverdagslige gjøremål, hvordan kan jeg hjelpe andre med å finne deres plass? Hvis jeg ikke kommer noen vei, hvordan nå verden?
Tankene går til korset, jeg har tenkt endel på det fordi en kristen bror fortalte for noen dager siden at han hadde mottatt spørsmålet «Hva betyr det egentlig å ta opp sitt kors?». Det er ikke det jeg har tenkt på, hva det betyr, men spørsmålet har fått meg til å igjen tenke litt mer etter hva som skjedde på korset. Jesus led og døde med åpne armer, det var strake veien inn til hjertet hans- det er derfor jeg ofte sier jeg vil leve med åpne armer og hjerte overfor verdenen rundt meg. Men det er heller ikke dette ‘blikket’ er dratt mot under de siste tenkerundene- det er litt mer på hvordan Jesus møtte de menneskene som var rundt han i hans svakhet, hans lidelse, hans mørke. Jesus led en ubeskrivelig smerte, og likevel i dette, gir han nåde, håp og kjærlighet til dem rundt seg. Han svarer ikke igjen når han blir hånet, han fører Johannes og Maria sammen, han møter røveren med nåde. Hvordan er det mulig å i så stor smerte og svakhet å stadig strekke seg ut mot andre?
Lydighet mot Guds Ord og kall er det korte,enkle svaret mitt. Lydighet som trosser egen lidelse og smerte fordi den ønsker å oppfylle Guds lov. En lydighet som er villig til å strekke ut åpne armer selv i de svakeste og mest smertefulle øyeblikk. Det bildet av korset er det jeg har fundert på… Det er det jeg ønsker, å i egen svakhet fortsette å ha åpne armer og åpent hjerte for de mennesker som er rundt meg. Jeg ønsker å glemme egen svakhet og lidelse for å kunne nå inn til andre med håp og kjærlighet, jeg ønsker at egen svakhet ikke skal bli en unnskyldning for å ikke handle, men at jeg i stede handler på tross av denne i lydighet mot Ordet og i tro til Gud. Den Gud som gir den svake kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke. Og jeg tror at i min svakhet kan Guds kraft fullendes, og jeg vet at det er ikke hva jeg kan gjøre selvsom betyr noe, men mer hva jeg er villig til å la Gud gjøre gjennom meg som er viktig. Gud kaller ikke kun de dyktige og sterke, men gjett om Han dyktiggjør og styrker dem Han kaller.
Jesu eksempel på korset maner meg til å fortsette med å ha åpne armer og åpent hjerte mot andre og det maner meg til å gi videre nåde og kjærlighet. Det viser meg at vi alle trenger hjelp, for der var både den sterke og suksessfulle, den oposisjonelle rebellen, den sørgende mor og den forvirrede disippel som mottok Jesu nåde og kjærlighet. Jesus trosset egen svakhet og smerte for å hjelpe andre, det er ett sinnelag jeg ønsker i mine svake øyeblikk. Å fortsette å gi videre den nåde og kjærlighetjeg selv mottar, på tross av omstendigheter og svakhet.
med Gud i hverdagen 
Til Cecilie….
Leste innlegget tidligere idag.Dette ordet kommer tilbake hele tiden.
2KORINTERBREV 12:9..Men Han sa til meg:Min nåde er nok for deg,for Min kraft blir fullendt i skrøpelighet.Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpligheter,for at Kristi kraft kan ha rom hos meg.
Med vennlig hilsen Anita…
Kjære skjønne Anita!
Jeg tenkte på deg her for ei uke eller to siden, har merket meg at det ikke har vært oppdateringer hos deg… Tenkte å innom deg, men kom aldri lenger enn tanken, for de gangene jeg logget inn hadde det ramlet ut igjen… beklager.
TUSEN takk for at du bringer verset min vei, det bekrefter hva Gud har talt til mitt hjerte etter jeg skrev- for nettopp det verset er det som har gått i mitt hode også!
Jeg håper du har det godt og er ved godt mot?
Må Gud velsigne dag og hjerte med glede og fred, styrke og kraft!
Du er en velsignelse herlige søster! Klemz 🙂
Kjære Cecilie……
Jeg har det bare bra.Tusen tusen takk.Gud velsigne deg.
Din søster i Herren…
Godt å høre! Nå ble jeg glad!
Ønsker deg ei riktig god helg og en vidunderlig høst!
Guds rike fred og velsignelse til, for og over du! Klemz 🙂
Jeg tenker at du må gjøre det som er bra for deg, det som gir deg mer energi, håp og pågangsmot. «Andre» er vel ikke viktigere enn deg og guttene dine? Alt til sin tid, tenker jeg. Hvofor være snill til vrak istedet for å ta vare på deg selv til sterk og deretter gi, når du har noe å gi.
Du hjelper ved å skrive denne bloggen og dele av livet og tankene dine, det er iallfall slik det kjennes for meg. Ikke ved å skrive om kristne ting, men ved å dele fra din hverdag med ME.
Å være snill til vrak er egentlig bare ett alternativ i forhold til guttene hvis det skjer noe spesielt! Jeg er veldig bevisst på at de kommer først, og for å klare den velsignede og strevsomme oppgave det er, må jeg tenke på meg selv også! Hvis andre kommer før våre egne kjære, har vi bommet på noe viktig…
Jeg vet at bloggen er en måte å rekke ut ei hånd på, men jeg savner den personlige kontakten og det å fysisk gjøre noe. Det har alltid vært viktig for meg, om det er personlig ift mennesker eller ved hjelpesendinger ol, og den delen er i veldig stor grad tatt fra meg de siste årene. Så det er vel det å finne balansen jeg sliter med nå. Akseptere at jeg plutselig enda mindre kan, få lov å kjenne på sorgen over dette, samtidig som jeg må på ny finne mine grenser og innenfor dem øyne mulighetene jeg får. Ved å velge å ha en innstilling som fokuserer på andre, tror jeg vi er åpnere for å se om mennesker trenger en klem, en oppmuntring eller bare ett lyttende øre. Å være der for andre, krever at vi ser utenfor oss selv og ser dem.
Jeg har alltid sagt at jeg tenker med fingrene, og det har hjulpet å skrive det ned, for jeg får jobbet meg gjennom frustrasjon og sorg, samtidig som jeg faller mer til ro med egne begrensinger. For guttene vil alltid være først, og da må jeg velge bort annet. Takk for hjelp til å sortere tanker 🙂
Når jeg skrev «å være snill til vrak» så tenkte jeg på å gi mer enn man strengt tatt har slik at andre får restenergien, istedet for å se at den bedre kan brukes hjemme, til sine egne. Jeg kjenner igjen det du sier om behov for å strekke seg ut. At en gjerne vil gjøre noe mer, noe ekstra. Det vi har hjemme (familien) er viktig, men å gjøre noe utover det, er også et behov.
Å prioritere seg selv, kan vekke dårlig samvittighet fordi vi så gjerne vil bidra ut, for andre, delta i det samfunnet vi lever i, gi til dem vi ser trenger det. Det er frustrerende å sitte på kunnskap, erfaringer og trang til å gi videre når en blir stoppet av sin egen kropp og kapasitet.
Jeg har litt problemer med å formulere meg klart, er redd for å bli misforstått fordi jeg er uklar.
Å fokusere utover tror jeg vil gjøre at vi trekkes bort fra oss selv, det kan være bra, hvis vi ved å bli i oss selv trekkes innover i dystre tanker. Å tenke utover, i form av å treffe venner og kjenne at vi kan være noe for andre, kan gjøre at vi lettere ser ressursene våre, at de trekkes fram. Jeg tror det kan gjøre det enklere å gå videre med hvem vi er, det kan gi kraft til å fortsette å være i livssituasjonen vi er i.
Tror at det er noe du må finne ut selv. Fordi det er nytteløst å gi til alle andre, om man ikke får noe påfyll selv. Gud har ikke ment at du skal ta på deg tyngre byrder enn du selv klarer, og din viktigste prioritet er deg selv og dine barn.
Da jeg selv har 4 barn, så har det tatt meg lang tid å forstå at det går bare ikke å gjøre alt hva man vill eller hva man tror at man klarer. Man er nødt til å sette seg ned å tenke om man klarer de byrdene man har og forsøke å lade opp mens man har fri innimellom.
Det betyr dermed ikke at man ikke skal velsigne andre. Å tenke på andre er himmelsk. Men man må passe seg for å kaste perler for svin. Her kreves det visdom, for noen vill sluke ens giverhjerte, mens andre blir det som himmelsk manna når man gir noe. Og man kan desverre ikke gi til alle man vill, kun det man vet vill falle i god jord, dvs det som Faderen viser en.
Ber Jesus om at du skal gi Cecilie mer visdom, mer kraft og mer utholdenhet. Ber om at dine små som sliter med å overleve hverdagen, ikke får mer byrder enn hva de klarer. Herre, tenk på alle dine løfter du har gitt til Cecilie og oppfyll dem så hun får i rikelige mengder i sin tid. La ikke ett såkorn av hva hun har sådd falle til marken uten frukt, men la hun høste rikelig og la hun få rikelig med styrke som Elias da han gikk gjennom ørkenen på din mat. La ikke mennesker være hennes styrke, men deg Herre. Og søker hun først ditt rike, så vill du la alt annet få komme henne til gode. Gud oppfyll dine gode Ord i Cecilies liv, la det spire rikt i hennes familie. La henne ikke mangle noe. La hun som føler seg fattig, si jeg er rik. La rikdommen få enda større og dypere røtter til din ære Herre. Amen.
Guttene er det viktigste jeg har og deres ve og vel kommer først, og det betyr det er viktig å ivareta seg selv også. Det står jo vi skal elske andre som oss selv. Vi kan ikke kjøre oss tomme og forvente alt skal være godt, vi skal være realistiske i forhold til egne begrensninger, oppgaver og utfordringer.
Hvor jeg er mer er hva jeg skrev i slutten, det sinnelaget Jesus viste, det hjertet han hadde for de rundt seg. At selv i lidelse klarte han å se andre, og det er der jeg ønsker å være. Ikke oppslukt og nedtrykt av egne bekymringer og svakheter, men med enn åpenhet mot andre mennesker så jeg ser dem. Det er ikke meningen jeg skal hjelpe alle rundt meg, men jeg skal være åpen for at Gud legger noen spesielt på hjertet mitt, Jesus hadde heller ikke personlig kontakt med alle som var rundt korset. Det er mer at fokuset vårt ikke bare er egen overlevelse, men også andres ve og vel.
Så er det hva vi tenker om å nå ut til andre, jeg tenker ikke pakke sekken og reise på misjonstur ei uke eller to, jeg tenker på at når jeg møter mennesker er jeg tilstede, jeg er lyttende både til dem og Gud, jeg er villig til å se andres behov og gi en klem, en oppmuntring, lyttende ører, noen kroner, mat eller klær. Jeg er villig, men det betyr ikke at jeg skal ødsle ut i øst og vest uten å tenke. Vi skal ikke gi så mye at vi ikke har selv til hva vi trenger, men hvis Gud minner oss om å trå til, selv om vi ikke har mulighet der og da, vil lydigheten mot Hans ord forløse den kraft og de midler vi trenger.
For meg føles det mer ut som jeg igjen blir stilt på valg, hva ønsker du med livet? Ønsker jeg å bli selvopptatt og klage over egen svakhet og la det stoppe meg fra å være «salt og lys», eller vil jeg bevare Kristi sinnelag og fortsette å leve i lydighet mot Gud og hjelpe de Han sender min vei? Min svakhet skal ikke bli en unnskyldning for å ikke rekke ut en hånd mot andre…
Takk for bønn, gjør godt og er så viktig for oss! Utrolig takknemlig! Guds fred kjære bror!