uhellige meg

Innimellom biter jeg hardt i tunga for å ikke si høyt hva som skriker inni tankene mine, jeg prøver så godt jeg kan å ikke si de ordene jeg vet vil rive ned og såre. Jeg har sååå lyst til å bare ta igjen og slenge med leppa, men jeg vet det vil gi en brist i andres hjerte og følelser. Noen ganger klarer jeg å tie helt, mens andre ganger kommer det ut bare i en mildere form. Men uansett om det er mildere, er det ikke bra.

Innimellom har jeg lyst å bare gi blaffen i folk, fortelle dem ryk og reis. Jeg har, der og da, ikke lyst til å fortsette å ta kontakt og å sende oppmuntringer med jamne mellomrom, jeg vil ha noe tilbake. Jeg vil også få være den som blir tatt kontakt med og ikke bare den som tar kontakt. Hvis det bare er jeg som må strekke ut hånda først, hva er da vitsen? Kan ikke andre også gjøre det? Noen mennesker har jeg lyst å fortelle ryk og reis til fordi de lover så mye og gjør så lite. Jeg er ikke interessert i fagre løfter, men handlinger. Hvis du bare kommer med løfter, kan du ikke heller holde munn?

Innimellom vet jeg at jeg har fint liten grunn for å bli sint, men jeg blir det likevel. Jeg blir sint pga noe som har hendt eller hender eller på meg selv fordi jeg ikke håndterer en situasjon eller utfordring bra. Ett sinne som ikke alltid blir håndtert rett og godt, og kan gå utover uskyldige, og dermed blir jeg selvsagt også sint på meg selv for at jeg faktisk lar sinnet mitt gå utover andre. Jeg får kort lunte og ordene sitter løsere, jeg kan bli hard og krass. Og selvsagt, jeg blir mer sint på meg selv for at jeg håndterer situasjonen så innmari dårlig.

Innimellom føler jeg langt fra å hjelpe andre, jeg har ikke lyst å gi penger eller praktisk hjelp til alle, hvorfor er det jeg som får spørsmålet og hvorfor er det mitt ansvar? Jeg har lyst å lukke lommeboka og sette brannmur på bankkontoen og ha de få kronene vi har for meg selv. Vi har aldri noe ekstra, så hvorfor skal hva vi ha gå til andre? Kan ikke vi få lov til å oppleve det lille ekstra i hverdagen? Eller bare det å slippe å vri på hver krone… tenk om vi kunne vri ti-kroninger i stede for?

Innimellom føler jeg for å gi blaffen i hva Gud sier er rett og godt, for tross alt, jeg er bare ett menneske og jeg er langt fra perfekt. Jeg føler ikke alltid lysten til å vente på «den rette tid», jeg vil ha hva jeg ønsker her og NÅ! Jeg føler ikke alltid for å være søt og snill, men heller for å noen ganger la mønster-rmamma drukne i monster-mamma. Jeg ser andre rundt meg få mange av de tingene jeg ønsker meg i livet; hus, kjæreste/ektefelle, flere barn, en ferietur innimellom og ja faktisk, noe så simpelt som nye sko og klær og kanskje en hårklipp. Og vet du hva? Jeg føler faktisk ikke for å måtte leve i tro hver eneste dag. Helt sant! Det er dager og stunder der jeg tenker hvor enkelt, greit og godt det hadde vært å hatt alt vi trenger og å kunne fungert normalt. Tenk å være frisk og rask, hatt nok penger og ting og tang, tenk å kunne slippe å leve i tro for hver minste ting og for all verdens annet. Joda, uhellige meg stikker fram både titt og ofte, og i enda flere deler av liv og tanker enn det lille jeg har nevnt her.

Uhellige meg som jeg faktisk ikke liker men som jeg må innrømme er der… Det er ikke få ganger tårene har trillet og frustrasjonen har vært stor over hvor til kort jeg kommer og hvor kort med Gud jeg er kommet. Lille, umodne og uhellige meg. Det er ikke få ganger jeg har sittet på kveldene og oppsummert dagens feiltak og prøvd å finne ut hva som gikk galt, hva må jeg rette opp i og er det noen jeg må be om unnskyldning. Det er ikke få ganger jeg roper ut i desperasjon; GUD! Hjelp meg! Denne lille, arme synderen klarer det ikke på egen hånd…

Jeg blir stilt på valg når uhellige meg dukker fram som troll i eske. Vel, vi snakker vel egentlig om hva vi kan kalle gamle Adam eller også syndenaturen. Dilemmaet er; hva vil jeg egentlig? Vil jeg gi blaffen i rett og godt eller vil jeg hva som er rett og godt? Vil jeg handle utfra hva følelsene og tankene mine sier der og da, eller ønsker jeg i bunn og grunn å følge Guds ord og leve ett liv til Guds ære og menneskers beste og frelse? Vel, det er egentlig ikke ett dilemma for meg, for jeg vet hva jeg vil- leve ett liv til Guds ære og menneskers beste og frelse.

Gud helliggjør oss, han fullfører det verk som er startet. Jesus er både vår rettferdiggjører og helliggjører.  Uansett hvor mye vi er underveis, uansett hvor uferdige vi er, så ser Gud oss som rene og hellige pga Jesu verk. Det er aldri vår fortjeneste, men kun av ren nåde. Nåden skaper ett ønske om å leve mer overgitte og hellige liv og den oppdrar oss, så det at vi reagerer på oss selv- er en del av helliggjørelsesprosessen. Daglig må jeg velge om jeg også denne gang, i denne situasjonen, vil overgi meg til Guds vilje. Vil jeg la uhellige meg få styre på, eller vil jeg ta ett oppgjør med denne delen av meg? Vil jeg ta den til korset og be Gud om å gi meg styrke til å overvinne dette slik at jeg i større grad kan reflektere hvem han er?

Vi kan ofte havne på ett sted der fordømmelse tar overhånd. Ett sted hvor våre feil og mangler blir så veldig store i forhold til hva vi føler er bra nok. Vi feiler og faller, vi snubler og stuper, vi klarer bare ikke leve slik vi vet er riktig og godt. Men fordømmelse er ikke fra Herren, den er ett djevelens våpen for å få oss til å gi opp, få oss til å slutte å tro på nåden, få oss til å tro at Jesu verk ikke var godt nok for meg. Fordømmelse er ikke fra Herren, glem aldri det. Gud derimot, viser oss gjerne at vi kommer til kort og vi kan kjenne sorg og frustrasjon over dette, men Gud gjør det aldri for å peke finger mot oss og for å anklage oss. Han gjør det fordi Han vil føre oss ut i frihet. Igjen kommer Han i sin kjærlighet og trekker oss nær, igjen sier Han min nåde er nok for deg, gi meg byrdene og strevet, fyll deg med mitt ord og vær sammen med meg, mitt lys vil lede deg, min Ånd vil styrke og utruste deg, jeg vil føre deg i frihet, jeg vil gjøre mitt verk i deg og du er mer enn en overvinner når du støtter deg til meg. Gud kommer ikke med anklage, men med utstrakt hånd, nåde og hjelp.

Uhellige meg vil aldri bli bedre av eget selvstrev og alle de håpløse forsøk på å bli bedre, mildere, vennligere og kjærligere- men fordi Jesus gikk korsets vei og sonet min straff, dekker hans blod over synd og skyld og jeg kan med frimodighet komme fram foran Herrens trone. Gud ser ikke lille uhellige meg, Han ser ett av sine dyrebare barn, en av sine hellige, og Han ønsker meg velkommen med åpne armer. Min nåde er nok, Jeg vil fullføre det verk jeg startet i deg, gi meg dine byrder og ditt strev, la Meg gjøre det!

Joda, jeg har langt igjen, og jeg vil at Jesus skal skinne mer og mer gjennom meg for hver dag, uke, måned og år. Men selv om jeg er underveis både nå (og for resten av mitt liv) ser Gud på meg som hellig. Ikke fordi jeg gjør godt nok, men på grunn av hva Jesus gjorde for meg. Dèt er nåde over nåde det!

2 kommentarer om “uhellige meg

Legg til din

  1. Godt skrevet skjønne deg, og jeg må si: jeg kunne vel skrevet det selv mange ganger…
    Hadde det ikke vært for de lysglimtene en får oppleve når ei skjønn ei plutselig står på døra en dårlig dag med noe inni håndtrykket… og hadde det ikke vært for hu derre som stikker innom med tøy til minsten som redder det neste halvåret…
    Gud er trofast gjennom henne. Det har jeg fått oppleve… Og Gud sender videre. Skulle bare ønske at den videre som blir videre som blir videre til slutt er tilbake til utgangspunktet (hu derre), sånn at hun kunne få oppleve en enda større velsignelse…
    Du er høyt elsket, og DET KOMMER… Inntil da blir du sterkere enn de fleste, må tåle tyngre bører med svakere kropp enn alle andre rundt deg og får tynnslitt tålmodigheten til ytterkantene… Likevel sender du all ære til Gud og forblir i troen på Hans løfter.
    Det står det respekt av, og det blir det velsignelser av…
    Skulle ønske jeg kunne trylle og vips,vaps så var både kroppen din, situasjonen din og det meste i tipp topp stand… Jeg kan ikke annet enn å be og å være lydig.
    Mulig jeg var ulydig i går, men det skriver jeg på en mail til deg heller og håper jeg kan få lov å rette det opp i dag…

    Glad i deg, skjønningen…

    1. Jeg har noen ganger lasset alle tunge byrder over på Herren og sukket at det hadde vært greit med en bjørnetjeneste- for å i neste øyeblikk å si «hvis dette er din vei for meg Gud, vil jeg ikke ha bjørnetjenester, men jeg trenger nåde og styrke».

      «Selvmedlidenhetens hjørne»
      Jeg havner der innimellom som alle andre, og tror at det er viktig å være ærlig rundt det, samtidig som vi peker på sannheten i Guds ord. Var jo det Gud utfordret meg på og sa jeg skulle skrive om, ærlighet om livet på godt og vondt…

      En dag vil alt bli bra, og faktisk er jeg ikke så opptatt av om det skjer her og nå eller i evigheten, jeg vet Gud er med og at Han er nok. Han er både rettferdig og trofast!

      Du er til rik velsignelse for meg og mine, takknemlig for du!
      Svarer på mail når jeg har overskudd en kveld. Kjempeklem til du 🙂

      Sal.56
      4 Når jeg er redd, vil jeg stole på deg,
      5 med Guds hjelp skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: