… noen ganger kikker jeg inn.
Inn på de menneskene som lever livene sine innfor de mer aksepterte og godtatte rammene. Jeg ser mennesker som er glade og opprømte, de pakker og styrer på, den etterlengtede ferien nærmer seg fort og alt må være i orden. Jeg kikker inn, og selv om jeg ønsker denne muligheten selv, er det ikke med tungt hjerte eller bitterhet jeg kikker. Jeg unner dem muligheten, vi trenger alle avbrekk i hverdagen! Men noen ganger lurer jeg på om de vet hvor heldige de er? Om det så er for ei helg eller ei uke, eller kanskje lenger, så kan de reise avgårde. Vet de hvor heldige de er? Vet de at de faktisk er priviligerte som kan det? Vet de å sette pris på mulighetene de har?
Jeg står på utsiden og noen ganger kikker jeg inn.
Inn på mennesker som noen ganger smiler og stråler av glede mens de omfavnes av en de elsker, andre ganger ser jeg såret blikk etter at ubetenksomme ord falt. Jeg ser at det er både gode dager og onde dager. Jeg ser at det er krangler, men det er også skjønn forsoning. De holder hverandre nær, de gleder seg over fellesskapet og de deler livet sammen. Ikke bare lek og moro, men også sorg og tyngre tider. Jeg ser hvordan barna bringer smil og velsignelse, men også sorg og frustrasjon. Det er både gode og onde dager, men jeg ser de er dem- de er to om livet. Og selv om jeg ønsker dette, gleder jeg meg over alle dem som har en spesiell, som har noen å dele dagens hete og nattens stillhet med. Jeg unner dem alle gode dager, og at de i tyngre stunder klarer å dra seg nærmere hverandre. Jeg vet det ikke alltid lykkes, jeg vet det så inderlig vel… Men jeg tenker noen ganger, vet de hvor heldige de er?
Jeg står på utsiden og noen ganger kikker jeg inn.
Inn på mennesker som starter en ny dag med lette bein og myk kropp. Ikke alle dager spretter de ut av senga og jubler over en ny dag, men jeg ser at til og med de dagene de våkner slitne og bare ville blitt i senga, steger de ut med letthet. Jeg ser dem klippe plenen som om det var å tørke over bordet, jeg ser dem knytte på seg skoene og tar fatt på dagens løpetur. Jeg ser mennesker som med glede går i butikken og kikker og prøver, de slentrer avgårde som om det koster ingen krefter… Jeg ser de som leker med barna og bidrar i lag og foreninger, de er med på å spre så mye liv og glede, de er trygghetens havn for mange. Jeg ser at de en dag innimellom ligger fordi de ble syke, men de er raskt på beina igjen, og styrken og energien vender fort tilbake. Jeg ser at det er sjeldent hverdagslige gjøremål koster for mye krefter, det er mer at det blir kjedelig vane. Jeg lurer noen ganger på om de vet hvor heldige de er? De kan bruke kroppen uten å tenke over det, de har energi og styrke, de fungerer i hverdag, arbeidsliv og fritid.
Jeg står på utsiden og noen ganger kikker jeg inn…
…men oftere enn at jeg kikker inn ser jeg rundt meg og ser at jeg er ikke alene her utenfor. Det er så mange av oss, alt for mange. Noen er syke, andre er arbeidsledige, noen er avhengige av ulike ting, andre er forkastet av familen sin, noen er enslige, mens andre har familie. Det er mange mennesker her utenfor «den oppleste og vedtatte sannhet» om hvordan vi skal fungere og leve. Noen er her frivillig fordi de ikke ønsker å leve A4, andre er tvunget ut her som konsekvens av andre mennesker valg og handlinger, noen er her fordi de plutselig ble rammet av sykdom, enkelte fordi familien gikk i oppløsning… Det er mange som lever utenfor…
Jeg unner de der inne det beste, men jeg lurer noen ganger på om de vet hvor heldige de er? Vet de at de er priviligerte? Men jeg er mer opptatt av de som er utenfor, hvordan kan jeg hjelpe dem? Er det noe jeg kan gjøre for at en eller kanskje to skal få en bedre dag? Kan jeg gi en liten oppmuntring? Kan jeg gi en utstrakt hånd? Kan jeg gi praktisk hjelp? Kan jeg gi åpent hjerterom og lyttende øre? Kan jeg være og gjøre noe som gjør dagen, og kanskje livet, litt lettere, bedre og meningsfullt for noen andre?
Jeg minnes ordene Jesus brukte da han fortalte om det store gjestebudet. (Luk.14) og også hvem Han kom for (Luk.5) som oppfyller profetien vi leser i Jesaja 61
Det store gjestebudet
14:15 En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 16 Men Jesus sa til ham:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ 18 Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 20 Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ 22 Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ 23 Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. 24 For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»5:31 Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
61:1 Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. 2 Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren, en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud; jeg skal trøste alle som sørger, 3 og gi de sørgende i Sion hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet. De skal kalles rettferds mektige trær, som Herren selv har plantet for å vise sin herlighet.
med Gud i hverdagen 
Dette ligger også på Herrens hjerte. De som på en måte ikke kommer innenfor «systemet», familiens omsorg, akseptert som en likeverdig venn etc.
Mennesker som har så mye, har så vanskelig for å bøye seg ned til de arme, de fattige, de illeluktende, de som ingen andre bryr seg om. De tar som en selvfølge sin egen sosiale omgang og tviholder på den om de så må kompromisse på sitt eget hjerte.
Davids, Guds helt, står det sånn når han selv ble forfulgt av Saul » Alle slags mennesker som var kommet i nød, alle gjeldbundne og misfornøyde, samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Det var om lag fire hundre mann som var med ham.» 1 Sam 22
Senere leste vi at David gjorde sine svake om til Davids helter (bla 2 sam 23). Dette er kanskje en av grunnene til Davids storhet, han tok det som ingenting var, og smidde de om til Guds mektige helter.
Dette er også NT tankegang. Tenk etter hva Paulus sier «Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.» 1 kor 1
Jeg vet om flere kristne som roser seg selv pga sin egen innsats, egne venner og sosiale status. Men det blir som historien med Lazarus. Ingen kom og ga han noe og han måtte leve av smulene av de rike og selv hundene kom og slikket sårene hans. Men skjebnen (og valget) gjorde at den rike havnet i dødsrikets kvaler og måtte vente på dommen der. Mens Lazarus ble trøstet i all evighet i evig glede.
For Gud kan ingen av oss rose oss av noen ting. Gud gjør heller ikke forskjell på folk. Men når vi gjør forskjell på søsken pga sosial status eller andre ting, så er det ondt for Herren.
Det er så enkelt hvis man sliter mye selv, og se ned på Herrens små. Såkalte syndebukk prinsippet. Det ligger i ett menneskets natur. Så selv de som har mye, kan bli lett fristet til å behandle Herrens små dårlig. Det er noe vi burde be Herren om visdom om hver dag, etter hvem vi møter i hverdagen. Det er ikke alltid enkelt å se Herrens små, men å være vennlig mot alle og gjestfrie, er absolutt ett himmelsk prinsipp.
Gud velsigne deg Cecilie, du som er fattig, men likevel rik.
Jeg tror du er inne på det viktigst i slutten, å møte ALLE med vennlighet og respekt, og å være gjestfrie mot alle. Vi vet aldri helt hvem Herrens små er, for om enkelte er synlige for oss er det endel av dem som blander seg så godt inn med alle andre. De ser ikke fattige ut, de ser ikke syke ut, de ser ikke ut som om livet er vanskelig… Vi kan ikke vite hva de vi møter bærer på og må hanskes med i hverdagen, men vi kan være hyggelige, oppmuntrende og støttende mot alle.
Takk for en god kommentar, den gav meg mange nye innfallsvinkler å tenke rundt!
Vi er kalt til å være lys og salt i denne verden, kalt til å bringe sannhet og velsignelse- du gjør nettopp det min venn og bror! Ingen av oss er perfekte, men Gud kjenner hjertene, og den ydmyke gir Han nåde! Guds fred og velsignelse over deg og dine!