Det er DEG de skryter av Gud

Vi snakker om livet og de utfordringer som kom,
vi snakker om tap og sorger, om håp og glede.
Hun kikker på meg med blanke øyne og sier:
Jeg forstår ikke hvordan du har klart det?
Jeg kikker henne i øynene, rørt av omsorgen,
og sier stille men tydelig: Gud har vært trofast.

Han sitter og ser på meg med en viss forundring,
Jeg smiler og sier at utfordringene foran vil ordne seg
og spør hvorfor skal jeg bekymre meg når ikke Gud gjør det?
Jeg skjønner at mennesker utenfor kan tenke slik, sier han,
men at du som sitter midt oppi utfordringene sier det, er stort.
Jeg smiler igjen og sier: Jeg vet at min Gud hører nødrop og berger sine

Han er litt forundret over hvor lett praten går,
at jeg sitter der i sene kveldstimer med en jeg ikke kjenner
og forteller åpent om opp og ned, om prøvelser og takknemlighet
Har du aldri tvilt på Gud når du har vært oppi det verste?
Ville du ikke tvilt hvis andre vonde ting kom din vei?
Jeg smiler og sier: Gud har vært nær gjennom alt og Han er bare god.

Jeg leste dine ord og Gud brukte dem til å nå mitt hjerte skrev hun,
han skrev at akkurat den videoen gjorde at Gud gav håp om bedre dager.
andre sa jeg fant trøst i dine ord om kjærlighet og verdi, at Gud kan bruke meg.
Jeg stirrer på skjermen og lurer på hva som skjer, for jeg vet:
Jeg kan ikke skrive ord eller binde samme en video som skaper håp og liv.
Stille takker jeg Gud som bruker hva jeg gjorde til å nå menneskers hjerter.

Jeg sier stille takk til komplimenter og skryt,
men lurer flere ganger på: Hvem snakker de egentlig om?
For hadde de sagt de samme gode ord,
hadde de tenkt de samme fine ting,
hvis de visste hvordan jeg egentlig er?

Jeg kjenner meg selv og mine tanker,
jeg vet at jeg tviler og trekker meg tilbake,
jeg vet hvordan sinne og frustrasjon kan ta over for nåde og håp,
jeg vet jeg kan pyse ut i stede for å stå opp.
hadde de sagt det samme, hvis de visste hvem jeg egentlig var?

Og det at jeg vet hvem jeg virkelig er, gjør at jeg vet:
Det er DEG de skryter av Gud, ikke meg.
Alt godt som er i meg er du Jesus, ditt nådesverk i og gjennom meg,
all styrke, nåde og hjelpsomhet, all tålmodighet, tro og omsorg
alt godt som kommer fra meg, er egentlig fra deg Gud,
jeg kjenner meg selv såpass godt og derfor vet jeg også inderlig vel

at det er DEG de skryter av Gud.

Mang en gang har takkesang steget fra mitt hjerte,
de ord du gav har kommet fra min munn
All lov og all pris den er din, min Gud
All lov og all pris den er din.
Jeg løfter mitt hjerte og roper det ut,
all lov og all pris den er din.

Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt.
For du har skapt alt,  ved din vilje ble alt til, skapt av deg.

(Joh.Åp. 4:11)

    All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde
tilhører vår Gud i all evighet. Amen.
(Åp.7:12)

utdrag fra innlegg med samme tittel

Kommentarer
  1. Irene sier:

    Oj! Her må jeg bare fortelle deg noe. Dette fikk meg til å tenke på faren min. Han døde i fjor, av kreft. Sommeren 2015 fikk vi vite at han hadde uhelbredelig kreft, og at han kunne dø når som helst. Han fikk pusteproblemer og sterke smerter. Han visnet sakte og sikkert, mistet stemmen og ble svakerer for dag som gikk. Men vi fikk ha han sammen med oss helt mars ifjor. Han var klar og positiv helt til han sovnet stille inn i troen på sin Frelser og Herre. Og jeg takker Gud for at jeg fikk oppleve en far som stolte på Gud, og som hadde det godt midt i sykdom og smerter. Jeg bor langt unna foreldrene mine, så jeg fikk ikke sett han så mye som jeg ønsket, og når han mistet stemmen kunne jeg ikke høre hva han sa i telefonen heller, selv om han hvisket. Jeg er hørselshemmet.
    Men det jeg ville fortelle er at midt i dette vonde som skjedde med far, så hadde han det godt. For meg var det vanskelig å tro. Jeg trodde av og til at han sa det fordi han ville at vi skulle bli trøstet av det. Helt til den dagen jeg satt hos han da hjemmesykepleieren kom. Hun hadde et skjema som skulle fylles ut, det var en fredag. «Hvordan har du det med smerter, på en skala fra 1-10, der 10 er vondest og 1 er ikke så vondt?» spurte hun. «8» svarte han. «Og hva med matlysten», spurte hun videre. «Huff, nei den er elendig» svarte far, «9». Og slik fortsatte hun å spørre han om ulike ting. Og far svarte elendig og høye tall på det meste. Han hadde det alt annet enn godt.
    Til slutt spurte hun «men hvordan vil du si at du har det sånn generelt?» Da smilte far og sa: «Å jeg har det jo veldig godt, jeg da! Full score der, vet du!» Hjemmesykepleieren himlet med øynene og kikket helt forskrekket på meg. «Du vet jo det» fortsatte far med sin hese stemme, «at Gud er god mot oss!»
    Da gikk det opp for meg at det er ikke oss det handler om, men det er Gud det handler om, og Han er med oss i alle dager, også i de vonde dagene! Derfor var det at far kunne svare som han gjorde.
    Det siste han sa til meg, 10 dager før han døde, var: «Vi sier på gjensyn, jenta mi, uansett hva som skjer!»
    Jeg ser fram til å møte han igjen i oppstandelsens morgen!
    Beklager hvis du syns jeg skriver altfor lange kommentarer her hos deg, men jeg følte virkelig at jeg skulle fortelle deg dette. Du sier det så fint selv: Det er om Gud de skryter!
    Ja, det er om Gud dette handler.
    Tusen takk!
    Mvh

    • Cecilie sier:

      Kjære gode Irene,
      takk for de HERLIGE kommentarene du legger igjen! Jeg blir så fylt med glede, takknemlighet og ydmykhet når folk åpner opp og deler sitt liv. Og er det noe vi trenger når livet er tøft, så er det vitnesbyrd som vitner om Guds godhet, storhet og tilstedeværelse- og er det ikke nettopp det vi deler når vi deler vår historie?

      Det er litt forunderlig at du skrev akkurat dette. Fikk beskjed på mail at du abonnerte på bloggen og det var noe med navnet ditt. Tok et fort søk på det og så at nei, jeg vet ikke hvem du er, men så trykket jeg på en lenke til en utgave av bladet du skrev i og der delte du nettopp denne opplevelsen, hvordan Gud kom inn i sorg og frustrasjon og trøstet- samtidig som du fikk se med egne øyne at du hadde en pappa som hvilte i vissheten om at Gud er med og Gud er større.

      Hva jeg leste der, og hva du har delt her, minner meg om Jesus; det står jo at han utholdt smerten fordi han hadde den kommende herlighet for øye.

      Jeg må bare si at jeg er så takknemlig for de kommentarene du har lagt igjen, fordi jeg trengte å få del i noen andres vandring med Gud- vi er skapt for fellesskap, og det fellesskapet med hverandre kan vi oppleve også her.

      Selv om jeg ikke vet hva du går gjennom for tiden, så forstår jeg at det er tøffe tak- ber om at Gud stiller ditt hjerte midt i stormen, at hans visdom fyller tankene, hans styrke kroppen og at nåde, godhet og kjærlighet fyller deg.

      kjempeklem

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s