Først: Takk for gode, varmende og rørende kommentarer på forrige innlegg. Jeg er ikke der at jeg kan svare på alt (nesten ingenting egentlig, er krevende nok å skrive akkurat nå), men jeg leser hvert ord dere legger igjen.
Jeg har hatt innmari dårlig samvittighet og mange vonde og såre følelser rundt det at mine gutter må vokse opp med en mamma som er kronisk syk. Hvordan forholder vi oss til dette på en måte som er til gagn for alle parter?
Det er ofte, om ikke dagelig så ukentlig, så står jeg ansikt til ansikt med sorgen, sårheten, frustrasjonen og spørsmålene som er rundt det at mine barn vokser opp med en syk mamma. Det var absolutt ikke dette jeg ønsket, verken for dem eller for meg, men det er dette vi har. En mamma som ikke kan herje som hun egentlig vil, som ikke kan mer enn noen få minutter fotball inni mellom og kanskje noen få hopp på trampolina med ukers mellomrom. Jeg ønsker ikke dette, men må hele tiden forholde meg til det.
Det er lite kjekt, mildt sagt, å tenke på alt hva jeg ikke kan gjøre sammen med guttene mine. Jeg som hadde tenkt å ha dem med på juvvandring, lære dem enkel tauklatring og rappelering, bade og svømme, lange turer i skogen og mye annet. I stede så er det skru ned lyden, nei jeg klarer ikke nå og annet i den duren.
Joda, vi gjør ting sammen, og guttene selv sier mamma gjør masse med dem. Men jeg, jeg vet alt jeg hadde tenkt å gjøre, jeg vet alt jeg klarte tidligere, jeg ser hva jeg ikke kan gi dem av erfaringer og opplevelser som jeg ønsket vi skulle ha som familie.
Sårheten og sorgen vil aldri bli borte, så den må jeg bare forholde meg til. Vi har tapt noe, men har vi tapt det viktigste? Kanskje er det slik at vi også har fått erfaringer, opplevelser og et samhold vi ikke ville hatt uten den begredelige greia kalt ME.
Når jeg hører den visdom guttene har med seg om å gjøre sitt beste på tross av, når jeg ser hvordan de takler motgang og utfordringer, når jeg ser hvordan de viser omsorg for andre som ikke har det så godt, så tenker jeg noen ganger: Hadde de tenkt, følt og handlet slik hvis ikke vi hadde det livet vi har? Hadde de vært like hjelpsomme og gode? Like reflekterte og overbærende? Like omsorgsfulle og barmhjertige? Jeg er ikke så sikker på det jeg… jeg er kommet dit hen at jeg tror de får med seg mange erfaringer og mye livsvisom som mange andre barn går glipp av nettopp fordi de ikke har de daglige og ukentlige begrensningene som mine barn opplever i vår hverdag. Jeg tror de lærer teknikker og får redskaper som vil hjelpe dem å takle egne utfordringer og vanskeligheter når de selv bli voksne. Jeg tror de på grunn av dette vil bli mer reflekterte, omsorgsfulle og barmhjertige menn enn de hadde blitt uten dette.
For noen år siden synes jeg det var ganske dårlig gjort av Gud å tillate så mye prøvelser for guttene mine. At jeg måtte lide, kjempe og kave meg gjennom dette var en ting, men guttene… det syntes jeg var urettferdig. Jeg vet ikke hva som snudde det, men en dag vet jeg at jeg tenkte at hvis Gud vil vende dette til noe godt og nyttig for meg, så vil han også gjøre det for guttene. Hvis Gud vil hjelpe meg å stå sterkt og støtt igjennom dette, så vil han det for guttene også. Jeg vet at Gud er trofast også mot dem, og jeg tror ikke han vil la dem lide overlast som fører til at de beveger seg inn i en negativ spiral. Jeg vet at de er trygge i Herrens hender, akkurat slik jeg er, og jeg vet at hva de lærer nå, og hvordan de formes som mennesker nå, vil bli til berikelse, hjelp og styrke for dem senere.
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jer. 29:11)
Verset over er ord som Herren gav Israelsfolket mens de var i eksil. Slik kan kronisk sykdom også oppleves, både for den syke og for de nærmeste. Gud sier at tiden de er i eksil skal de slå seg til ro, få familie, palnte og høste og de skal søke det beste for det sted de er på. Dette er et viktig prinsipp å huske i sykdom også. Vi må slå oss til ro der vi er, vi må akseptere at alt er ikke slik vi vil og så må vi gjøre det beste ut av det. Vi skal på det fremmede stedet, og i sykdom, arbeide for å skape fred og framgang. (relatert innlegg)
Guds planer for mine barn er gode, akkurat som de er for meg (og deg). Gud har framtid og håp å tilby oss alle. Så, selv om jeg fortsatt må forholde meg til tankene om alt guttene mine mister, så er det ikke det jeg tenker mest på lenger. Nå er jeg mer opptatt med å se på hva vi får av gode ting gjennom dette. Tar vi Gud med inn i tingene vil alt virke sammen til det gode, også for barna våre.
med Gud i hverdagen 
Jeg tror som du skriver at å oppleve utfordringer i livet gjør oss til bedre mennesker, både store og små. Tror du er mer tilstede for dine barn, enn mange andre friske mennesker er for sine. Bare fordi du er bevisst på akkurat dette! Det er så lett å ting for gitt, så lenge man ikke kjenner begrensninger, men når man kjenner på begrensninger blir man veldig klar over hva man ønsker å bruke tiden på! Tro at du er en god mamma for dine barn, for det er sannheten! Du gjør ditt beste ut fra omstendighetene du er gitt, og ingen kan forlange mer av oss enn det! Noen ganger kan det føler lite, men det er nok. Vi kan ikke alltid føle at dagene er gode, men vi kan prøve å gjøre dagene våre gode nok! Ber for deg og tenker på deg og guttene dine! God påske videre!
Klem Mia
Tror også på å se på det gode i livet og ikke bare begrensninger. Hvorfor skalvi ha dårlig samvittighet for noe vi ikke kan noe for? Å kunne være tilstede er en viktig ting, selv om vi ikke klarer å gjøre så mye alltid.
Ønsker deg og guttene dine en så god påske som mulig ❤️ Klem
Ja dette er et interessant tema. Jeg har ofte tenkt slik i forhold til min egen sønn. Jeg vet at han merker at jeg ikke fungerer «optimalt» og har helseproblemer. Men jeg velger som deg å tro at han kanskje lærer noe av det, noe som gjør at han får større toleranse og respekt for mennesker som sliter, og det allerede tidlig i livet.
Jeg har dessverre møtt endel mennesker uten en slik toleranse og forståelse, og det godt voksne som BURDE ha visst bedre. Jeg tror ikke min sønn, og heller ikke dine, blir slik.
En ting til: Skal vi få dårlig samvittighet fordi vi ikke kan gi barna våre alt vi helst vil gi dem? Her mener jeg vi skal være forsiktige med å pålegge oss enda større belastninger enn vi allerede har. Det er ikke vår skyld at vi ble syke! Veldig mye av det som skjer i livet skyldes omstendigheter utenfor vår kontroll. Så da ser jeg ingen grunn til å plages med skyldfølelse mer enn absolutt nødvendig. Men siden noen av oss har en hang til å plassere litt for mye skyld på seg selv, tror jeg vi må jobbe med dette. Jobbe for å lette skyld og skamfølelse. Det går an å gjøre noe med det – jeg har gjort mye med den saken i eget liv.
Ønsker deg en god påske!!
Klem
Ett hjertelig innlegg med ett stort sukk. Jeg ønsker deg alt godt fra meg og min familie. Herren er nær dem som lider og har lagt alt på Ham.
Merkelig, at Adams valg i sin tid, skapte så mye smerte først i hans egen familie, så har hans etter-ætt gått gjennom mye smerte.. Og kvinner og barn er oftest de som får smake av det å være «nederst på rangstigen». Men gjennom smerte så skapes det en nærhet til Skaperen som er unik, for de som søker trøst hos Ham.
Venner som står en bi når man går gjennom tøffe tider, er de beste vennene som finnes. Og ettersom Jesus selv vet hva smerte er, så trekker Han seg ekstra nærme de som har det ondt og sliter.
Hadde vi bare skjønt det i våre menigheter, men dessverre, der trekker man seg som oftest nærmere de som «har noe å gi» eller har noe av «verdi», akkurat som verden. Måtte vi lære å vandre nærmere og nærmere i Guds kjærlighet, ved omtanke, omsorg og mye tålmodighet for også de som ikke helt får det til. Når vi bryr oss om de som har «minst» å gi, så gir vi faktisk omsorg til oss selv. For om en del av legeme lider, så lider hele kroppen.
God påske til deg Cecilie og dine barn. Guds velsignelse til alle.
Mange gode refleksjoner og verdier å leve etter her Tore!
I slutten sier du noe jeg har tenkt ett par uker jeg skulle skrevet om, omsorg for mennesker. At menigheten ikke må glemme det ene bortkomne lammet i sin higen etter fremgang og suksess i liv og menighet. Vi skal ikke bare oppmuntre og støtte de som har noe å gi og komme med, vi skal også trøste og være med de som ikke kan bidra.
Takk for gode ord og omsorg!
Det er ikke alltid lett dette livet på jord, men når vi tar Herren med i tingene så blir det mulig å stå støtt selv om det stormer som berst, og skulle vi vakle så er Herren trofast like vel.
Alt godt til deg og alle dine!
Sender deg en STOR klem til deg!
STOOOR klem til dyrebare og nydelige du også!
Dette også nydelig cecilie. Du minner meg stadig på å sjå ting frå fleire sider 🙂
Eg tenkjer dine gutar blir flotte menn !
Påskeklem herifrå
(nysnø ute, krukker og verandakasser inne :))
Her er det så varmt i sola at jeg måtte krype inn fra solveggen (like greit siden jeg ikke tåler for mye av lyset uten å bli dårlig).
Måtte smile litt da jeg leste snø ute og blomster inne 🙂 Er det ikke forunderlig hvor forskjellig vi har det på hver vår kant? Litt som livet egentlig, kan være ganske så forskjellig oss mennesker imellom.
En varm og lang påskeklem herfra til flotte du!