Jeg kom over ordet eksil her om dagen og jeg må si at det satte tankene i gang. Å leve med ME er mange ganger som å leve i eksil, man er tatt ut av alt det kjente og trygge og plassert i et fremmed land. Det er mye å savne og sørge over og det er mye nytt å tilpasse seg og lære. Jeg prøver ikke å snakke lett om de som opplever dette på virkelig pga forfølgelse, krig, konflikter, sult og annet, men det er et ord som fant gjenklang i hjertet den dagen.
Israelsfolket opplevde også å være i eksil. Etter gjentatte ganger (mer enn tre altså) å ha blitt advart av profeter om at de var på feil vei, at hvis de ikke vendte om til Herren igjen og begynte å følge hans bud og regler igjen, vil det gå riktig så galt, havnet de i eksil. De ble røvet bort fra sitt eget land og plassert i fremmed land. Mens de er der i Babylon så ber dets innbyggere dem om å synge sanger for dem. Jeg tror ikke de spør bare for å være frekke, jeg tror også de spør fordi de har hørt ordet om at Israels Gud har gjort mektige ting for folket tidligere. De ønsker å vite mer om dette. Var deres Gud virkelig en Gud som kunne hjelpe selv i de tyngste og mørkeste tider?
De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede: «Syng en av Sions sanger for oss!» (Sal. 137:3)
Israelsfolket derimot følte at det var umulig for dem å synge mens de var i fremmed land. De husket hvor de kom fra, de husket hvor de hørte hjemme og det var sorg og smerte i deres hjerter. Hvordan kunne de synge glade sanger når de var i eksil?
Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion…
Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?
(Sal. 137:1, 4)
Som sagt opplever jeg det litt som om jeg er i eksil. Jeg er ikke der jeg hører hjemme og jeg har ikke hva som rettmessig er mitt. Og slik er det mange troende som opplever det også. De vet hva Gud har lovet, men så er den hverdagen de lever i så annerledes enn hvor de egentlig hører hjemme. Vi vet at vi har et hjemland i himmelen og at Jesus tok alt på seg, så hvorfor er det da slik at livet og omstendigheter synlig sett fører oss langt bort fra dette? Mens det for Israelsfolket var synd og at det at de hadde vendt seg bort fra Herren som førte dem i den situasjonen, så trenger det ikke være slik for de troende i dag. Vi kan havne «uskyldig» i ting fordi vi er i denne verden, slik er det bare, men følelsen vi kan sitte med kan minne om hva Israelsfolket opplevde. Vi føler at vi hører ikke hjemme i hva vi opplever og at det ikke er noen grunn til å synge glade sanger og være lykkelige. Til det er livet for tøft og omstendighetene for mørke og harde. Og vi er mer opptatte med å finne en vei ut av problemene enn å finne gleden og freden i problemene.
Men vi har alltid en grunn til å synge, Guds trofasthet er ikke forbi, Hans nåde tar ikke slutt, Hans kjærlighet er evig, Han er nær! Burde ikke det få våre hjerter til å juble?
Israelsfolket ble oppmuntret til å slå seg til ro i Babylon for den tiden de skulle være der. De skulle bygge hus og plante hager, gifte seg og få barn, de skulle fremme fred for det sted de bodde så det selv skulle leve i fred. (Jer. 29:4-7) Gud ba dem slå seg til ro der de var for en tid. Når deres 70 år i eksil var over skulle Guds gode løfte for dem oppfylles og de skulle få vende tilbake til Jerusalem. For Guds tanker med dem var fredstanker, ikke ulykkestanker. Han hadde fremtid og håp for dem. (Jer. 29:10-11) Det kommer også en advarsel om at de ikke skal høre på de profeter som bare spår «Guds fred, gode dager og framgang» for Gud har ikke sendt dem. De er falske profeter som taler utfra menneskelig fornuft og lyster, ikke etter Guds råd og planer. (Jer. 29:8-9, Jer. 14:14, Jer. 23:16-20)
Her finner et viktig aspekt med mange av de prøvelser, lidelser og utfordringer vi står overfor: Det er for en tid. Dette er noe jeg kjenner sterkt på (og vet) i forhold til egen sykdom også, det er for ei tid. Mens det for mange ikke stemmer med det bildet av Gud de har gjort seg opp, ser jeg ikke problemer med det. Gud har ikke lovet å beskytte oss mot all smerte og problemer, men han har lovet å være med oss gjennom alt og at det skal vendes til noe godt. Det er selvsagt tider der vi opplever kamp og motgang fordi vi er troende og da er det angrep mot Han som sitter på tronen i våre liv. Men mange ganger er det ikke angrep, det er noe Gud har tatt oss inn i for en tid.
Vi kan føle at vi er i eksil, men Gud lover at alt vil vendes til det gode for oss og at vår tid i eksil og prøvelser en gang vil være over. Når vår tid er over, vil Gud selv føre oss ut og inn i hva han har planlagt for oss. Jeg vet at mange vil jeg skal tas ut av det «eksil» kroppen min er i nå, men jeg er mer interessert i å være her med hele meg den tid Gud har bestemt. Den bønn som ligger meg dypest i hjertet er ikke helbredelse, men styrke til å stå støtt i denne tiden så mitt liv og mine ord kan være til Guds ære og et vitnesbyrd for andre om Guds storhet, godhet og trofasthet. Jeg vet at det en dag vil være over og at da vil Herren selv føre meg ut. Jeg vet ikke om min dag for å gå inn i det «lovede land av god helse» kommer mens jeg lever eller ikke, men jeg vet det kommer. Og i den tiden så har jeg tenkt å leve livet her jeg er. Jeg vil bygge en hverdag som er god for guttene og meg, jeg vil hjelpe der jeg kan og jeg vil forkynne om Guds storhet og trofasthet. Så er det opp til Gud å gi meg den styrke jeg trenger for å stå støtt og en dag å ta meg ut av eksilet og inn i løfteslandet. Vi kan alltids håpe at vår tid i eksil vil være kort, men Gud gir ikke garantier for det. Noen ting er for en lengre tid, annet er for en kortere tid, men en ting er sikkert: Gud vil være der hele tiden.
Mens jeg er her har jeg mulighet til å tro Gud og hva han har lovet og jeg har mulighet til å gjøre godt. Gud har aldri krevd at vi skal gjøre det umulige, den oppgave tar han selv, men han vil at vi skal gi vårt beste og gjøre mest ut av hva vi har. Vi må bruke både tid og ressurser fornuftig og på en måte som er gagnlig for flere enn oss selv.
For noen år siden var det en salme som betydde ekstra mye for meg og det var salme 71. Det er kong David som snakker om at Gud har lært ham opp fra han var ung, at Gud hadde gjort store ting, at det var mennesker etter ham og at Gud ikke måtte forlate ham. Det er også en overgivelse og tillit til Gud som vi bør ha som forbilde og en hengivenhet til Herren som uttrykkes med sterke følelser. David takker Herren og minnes alt det gode. Bak der var det flere av versene som betydde mye for meg og bragte trøst og styrke, men jeg vil bare nevne to her nå. Gud lot David se og oppleve trengsler, Gud bevarte ham og fridde ham ut, Gud er verdt all lov og pris!
Trengsler og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden… Når jeg spiller for deg, skal mine lepper juble, min sjel som du har fridd ut. (Sal. 71:20,23)
Vi sier ofte at vi vil oppleve mer av Gud og hans kraft og herlighet, men vil vi egentlig det? For hvem er det egentlig Gud hjelper, støtter, helbreder, gjenoppretter og fyller med fred, glede og frihet? Er det ikke de syke, de sønderbrutte, de forkastede, de sårede, de motløse, de undertrykte og de nedtrykte? Jeg har hvertfall aldri hørt at Gud har helbredet noen friske mennesker, men jeg vet han helbreder syke.
Vi sier at vi vil ligne Jesus mer og mer, men vil vi egentlig det? Jesus ble hånet, han levde for Gud og andre, han gav avkall på sitt eget, han hadde ikke eget hjem (ei heller bil, hytte og båt), han ble såret for andre, gav sitt liv for andre, han led for at andre skulle slippe, han tok ikke igjen da han ble hånet, han ble foraktet av egen familie (de trodde det hadde trillet rundt for han) og mer…
Vi vil ha Gud herlighet og gode velsignelser, men uten lidelse og prøvelse. Eller med andre ord: Vi vil oppleve Guds kraft uten å gå Guds vei.
I utfordrendes og problematiske tider ønsker Gud å få vise oss mer av seg selv samtidig som vi vokser i avhengighet til ham. Vi får lov å erfare at det er ikke nok krefter og visdom i oss selv til at vi kan klare alene og vi stilles på valg, vil jeg tro at Guds ord og hans løfter er sanne, eller vil jeg streve i egen kraft?
Det kan kanskje virke forlokkende og leve i et land som flyter av melk og honning. At man klarer hverdagen og alt som møter oss bra, at vi alltid har hva vi trenger og aldri trenger å bekymre oss. Men er det egentlig bra for oss? Et slikt liv vil aldri få oss til å søke Gud etter hjelp og støtte da vi vil være «selvforsynte». Men et liv i eksil, i prøvelser, med problemer og utfordringer får oss til å søke Gud og får oss til å innse at den innerste lengselen og tomheten bare kan fylles av Gud. Disse tidene lærer oss å omstille oss og å være takknemlig for selv de minste ting. Vi lærer å være fornøyde selv om vi har mangler og smerte, og er ikke dèt større enn å være fornøyd når alt er bra? Disse tidene lærer oss noe som vi kan dele med andre som opplever lignendes tider, vi får lærdom og visdom her som gode dager aldri kan bringe oss. Det er skatter skjult i mørket (Jes. 45:3) og vi opplever også at når hvetekornet faller i jorden og dør, så bringer det rik frukt (Joh. 12:24). Vi får oppleve å erfare både Jesu lidelse og herlighet (Fil. 3:10) og vi likedannes ham etter som vi går veien (Rom. 8:29, 2.Kor. 3:18. Han vokser og vi avtar (Joh. 3:30).
Den tiden vil en dag ta slutt, men når den er over, kan vi da stå foran Herren og si at vi gjorde og gav vårt beste for ham? Om vi ikke kan synge her og nå fordi det «prøvelsens land» vi er i er tungt, vondt og vanskelig, så kan vi velge å stole på Herren og at Hans ord står fast. Og den dag vi opplever forløsningen og vi kommer til «det lovede land», så vil sangen i våre hjerter være mye søtere og vakrere nettopp fordi vi har kjent på den andre siden.
Når vi står overfor eksil, utfordringer og problemer har vi valget mellom å tro Gud eller la frykt vinne fram. Får frykten feste vil motløshet følge etter og vi legger oss under for tvil, selvmedlidenhet og mye annet. Men velger vi å tro Gud vil vi erfare at Han er med og styrker sitt verk i oss samtidig som han lar oss vinne seier i de daglige utfordringer. Vi vil bære med oss «en annen ånd» slik det ble sagt om Josva og Kaleb etter de hadde speidet ut det lovede landet. Jo, det var utfordringer, men Gud har lovet og Gud vil gi oss seier. Jo, det er ting som er vanskelig og utfordrendes i livene våres, men Gud har lovet å være med og at i Ham skal vi være mer enn overvinnere.
Vi kan være mennesker som synger lovsanger til Gud til og med i egen smerte og i egne utfordringer og det er faktisk noe mennesker rundt oss ønsker å se. De har hørt vi snakke om Guds godhet og trofasthet i gode tider, men de vil se det er sant også i de prøvsomme tidene. Og det tror jeg også babylonerne ville se i Israelsfolket mens de var i eksil, om det var et fok som priste sin Herre selv om de opplevde smerte og utfordringer selv. For i så tilfelle må det være en Gud verdt å elske når han til og med i sorg, prøvelser og vanskeligheter løftes opp og gis ære, lov og pris fra sine følgeres munn og liv.
Enhver utfordring, enhver smerte, ethvert problem er en mulighet til å se Guds mirakelgjørende kraft i aksjon. Er du villig til å sløse bort den muligheten?
Du er med meg
Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige,
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg,
min Gud som jeg setter min lit til!»
(Sal. 91:1-2)
Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.
Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.
Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.
Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.
med Gud i hverdagen 