Å bære det tunge sammen

I juli var jeg til legen og som ventet ble jeg sendt videre for utredning. Dagene før legebesøket var fylt med mange tanker, som at jeg har ikke tid til å dø nå, vi skal ha konfirmasjon neste år, guttene er ikke voksne og jeg har kjøpt mye nytt garn 😉 Hodet lever sitt eget liv når det plutselig blir mange truende skyer i horisonten.

Det gikk noen dager og jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke si det til noen, av ulike årsaker. Noen ønsket jeg ikke å gi ekstra bekymringer, andre unnet jeg de gode dagene de endelig hadde, noen visste jeg ikke ville ta det helt godt og så var det usikkerkategorien- jeg vet ikke hvordan de vil reagere. Jeg visste bare at jeg orket ikke bære deres tanker og uro oppi alt som jeg selv gikk med.

Men det ble veldig tungt og mørkt, så jeg bestemte meg for å si det til den nærmeste familien (utenom alt av barn selvsagt). Å kunne si at jeg var henvist til sykehus for utredning pga kul i brystet var godt å si, jeg kjente bare at steinene ramlet av etter som jeg fikk sagt det til den enkelte. Og de taklet det på slik en fin måte at i stede for at jeg kjente deres uro og bekymring, kjente jeg bare varm omsorg (og det er ikke så enkelt som det høres ut som). Jeg har skrevet det flere ganger før at når vi deler sorgen så blir det som halv sorg, at delte byrder blir lettere (selvsagt avhengig av hvordan vi møtes). Det var virkelig å oppleve at det var mennesker rundt meg som bar min byrde sammen med meg.

Det ble tragikomisk da jeg skulle på sykehuset fordi hva de trodde skulle bli «enkel tapping» ikke ble det (ikke mye som er enkelt med meg fant de ut, de ristet bl.a. bare på hodet av at jeg var blant de ca 2 % som utvikler frossen skulder/kapsulitt på begge sider (så du ser, statistikken sier også at jeg er spesiell;) ) og sukket oppgitt over hvor hardt rammet man kan bli av ME). To uker senere var jeg innom på ny og fikk svar på biopsien, det var positivt men med en stor men bak. Kulen jeg har er godartet, men pga størrelse blir det operasjon i løpet av høsten. Og den var ikke jeg helt glad for, for jeg vet jo ikke hvordan en allerede veldig sliten kropp vil reagere på narkose og belastning…

Jeg skriver dette fordi jeg faktisk ønsker at dere er med å ber for meg og de nærmeste rundt meg. Jeg fikk i dag (mandag) telefon fra sykehuset om at det var en «avbestilling» og om jeg kunne ta den, og jeg hoppet bare på den så jeg kan få det unnagjort. Så i morgen (tirsdag) rundt middag skal jeg under kniven hvis alt går som det skal.

Be om at jeg holder meg frisk slik at jeg kan få tatt operasjon, at Gud styrer hender og at de nærmeste rundt meg ikke skal være bekymret og urolige for dette- og selvsagt; hvis jeg får gjennomført operasjon at rekonvalesens går bra.

Du vet, vi har alle noen ord eller setninger som vi aldri trodde vi skulle si om oss selv, en av mine er: Jeg skal ta brystoperasjon 😉

Ja ja, livet gir oss mye vi ikke venter. Noen ganger er det ekstra tungt og mørkt og da er det godt å vite at Gud er der og at han vil være med igjennom alt. Men hvis det bare blir ord og løfter som vi minner oss selv om, kan det faktisk føles ut som at byrden ikke blir lettere selv om man vet man er ikke alene. Men når vi opplever at mennesker blir redskap for Guds utøste omsorg og nåde gjennom at de omslutter oss med kjærlighet og bærer byrdene sammen med oss, da kjenner vi virkelig at vi ikke er alene og at både Gud og mennesker er der og hjelper oss igjennom.