Nye steg er skumle saker

De siste 5 årene har jeg i slutten av august funnet meg selv i situasjoner der jeg sier: «Jeg vet og forstår at det er vanskelig og vondt nå, men jeg vet også at dette vil gå bra.» Det at jeg er her igjen og sier de samme ordene igjen, gjorde at jeg ble tenkendes litt. Nye steg er skumle saker og det føles ganske så ubekvemt ut i starten, men etter som dager og uker passerer, så går det seg til.

De siste årenes august’er har vært fylt av start på ny avdeling i barnehage, å bli «alene» (uten søsken) i barnehage, et par skolestarter og det å starte nytt skoleår med ny lærer- og dette er stort, spennende og veldig skummelt for «små» barn. Det er ikke lett for en liten pjokk på 5, 6, eller 7 år og måtte forholde seg til slike omveltninger. Noen sliter ikke så mye, andre har ei ganske tøff tid i starten.

Det er mangel på trygghet og sikkerhet som ligger i bunn. Vi er ikke trygge på de nye menneskene, på de nye omgivelsene, på de nye reglene og rutinene og mye annet. Det er viktig at vi får støtte og møter forståelse for at dette er vanskelig, at vi ikke blir avfeid med «at sånn er det bare», men at vi blir tatt på alvor. Vi trenger å bli sett enda mer enn normalt, vi trenger nærhet, forståelse og oppmuntring. Jeg skrev i fjor at «det er «tanken som teller…» og siktet da til den følelsesmessige tanken vi har. Det er så utrolig viktig at den fylles med overflod av nærhet, forståelse og oss-opplevelser slik at den er full hver eneste morgen den lille igjen må møte det store, nye og skumle. De trenger å ha mye å gå på når de skal være store og tøffe og møte det ukjente alene.

Akkurat slik er det vel for oss voksne også når noe helt nytt er foran oss? Vi er ganske like våre små i bunn og grunn, vi trenger trygghet og kjærlighet for å mestre det ukjente.

Hver dag er det de samme ordene, jeg forstår det er vanskelig, jeg vet det vil bli bra, jeg vet du vil ha en god dag og kose deg inni mellom, jeg vet de ser deg og passer på. Jeg vet at dette har du klart før, husker du da…? og så deler vi de stundene og gangende de tidligere har mestret lignende situasjoner. Så deler jeg mitt, «vet du hva, jeg opplevde det da jeg var liten, og jeg hadde mest lyst å grine fordi jeg likte meg ikke, men det ble bra. etter hvert» De samme ordene, de samme lange klemmene (bare enda flere), de samme trøstende  og oppmuntrende ordene helt til at de ikke er like nødvendige, helt til den lille begynner å kjenne seg trygg, helt til jeg hører «det er nok nå mamma, jeg vet det».

Så tenkte jeg videre, at vi opplever det samme når Gud kaller oss inn i nye situasjoner. Det kjennes ikke bare greit ut,  og føles mest ut som det jeg kaller gledegruing. Det er både spennende og skummelt, for vi vandrer i nytt og ukjent farvann. Kanskje er endel det samme, men noe er forandret og nytt. Kanskje bare en ting, eller kanskje flere ting. Vi står uansett i en omveltnings- og fornyelsesfase som krever mer av oss enn vi har trygghet til å takle. Følelsene river og sliter inni oss, men vi står på- for hva annet kan vi? Vel, siden voksne kan bestemme mer i egne liv enn barn kan over egen skolegang, så er det voksne som trekker seg ut for tidlig og aldri opplever hva de fleste barn erfarer, det går seg til og det blir bra.

Sliter du med å falle til ro og kjenne trygghet i noe nytt Gud har kalt deg til å gjøre? Gud vet det er ikke lett, og han er der med deg og gir deg støtte og oppmuntring, og hvis du lytter litt ekstra godt etter, så hører du kanskje at han også forteller deg om hva han har vært med på tidligere- akkurat som jeg forteller guttene mine om ting jeg selv har opplevd i en situasjon som ligner deres.

Synes du at nå er det gått lenge siden Gud viste deg hva du skulle få stå i og oppleve og enda er det ikke skjedd noe?
Tenk deg at Gud kommer og sier: Jeg husker hvordan det var med Josef. Det var ikke alltid lett for han å forstå hvorfor han ble solgt, lurt, bedradd og etterlatt i fengsel. Men han ble prøvd av mitt ord, og i rette tid satte jeg han inn i den posisjon som var tiltenkt han. Men han forstod ikke alltid at hva han opplevde var i min plan, at jeg forberedte han for hva som kom. Jeg husker godt det ja, det ligner litt på hva du tenker og føler nå, men jeg har oversikten barnet mitt.

Synes du at hva du ser rundt deg er for trist og vondt fordi det er så motsatt av Guds hjerte? Synes du at det er en byrde å se på andres liv og samtidig kjenne sorgen over at det er som det er?
Jeg husker Jeremia, kan jeg nesten høre Gud si, han var ikke alltid like glad og oppløftet, det var tider han var så tynget av sorg over hva han så rundt seg at han følte han ikke klarte mer… men det var i de stundene han opplevde en dypere åpenbaring av min nåde, barmhjertighet og godhet. At jeg kunne komme nær og møte han i ett slikt dypt mørke og i hans dypeste fortvilelse, gjorde at mitt lys skinte enda klarere i hans hjerte og han kunne si med visshet: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor.

Synes du at verden er urettferdig og at alt går deg i mot?
Jeg synes jeg hører Gud si: Mitt barn, verden som den er nå er urettferdig, og slik vil den være fordi mange har forlatt meg og lever i opprør. Men barnet mitt, la deg ikke tynge ned av dette, husk at Jesus er din rettferdighet. Husk hva han gikk gjennom av uretterdighet, husk hva han tok på sine skuldre for at du skulle få lov til å være her nær meg. Urettferdigheten i hva du har møtt har gjort deg svak og motløs, men det førte deg også til meg. La Jesus være din rettferdighet, la min kjærlighet få løfte deg opp. Jeg er alltid her og min nåde er alltid ny, jeg er alltid trofast og rettferdig.

Mens jeg har skrevet har det nesten blitt som om Gud har nevnt mange ting vi sliter i forhold til og vist meg hvordan han tidligere har virket gjennom de menneskene som var lydige mot det kall de fikk. Nesten så jeg kan «høre» Gud si:
Jeg husker Moses jeg, han trodde han ikke kunne tale, men jeg hadde ordnet opp i de ting allerede jeg. Og så Jeremia da, han mente han var alt for ung, men alder har ikke noe med saken å gjøre, jeg virker gjennom unge og gamle, hva jeg trenger er lydighet! Og Ester, hun var ganske så usikker i begynnelsen, men da jeg fikk fylle henne med min ånd var det et enormt mot og en stor styrke hun utviste! Og Gideon, han var ikke den tøffeste hanen i flokken, men jeg utvalgte meg ham likevel, jeg ser ikke hva mennesker ser. Ingen av disse så enden, de visste bare hva jeg kalte dem til å gjøre og de handlet i lydighet. De valgte å trosse alle følelsene som raste inni dem og all motgang på utsiden, og da de tok første skritt, opplevde de hvordan jeg virket og at de kunne «gå på vannet».

Uansett hva slags nye og ukjente ting det er vi står overfor, så er det ei tøff tid fordi vi må finne oss til rette og bli kjente. Det er litt utrygt og uggent, men tro meg, det vil gå seg til, det vil bli bra. Ikke gi opp, en dag vil du oppleve å våkne opp og faktisk glede deg til å komme i gang!