Gyldne år fulle av nåde i forkledning

you call me in my weakness and clothe me in your strength
you touch me when I’m hurting and healing starts to flow
you walk into my darkness and become the light I need
(fra «grace and mercy abounds»)

Den siste uken har jeg tenkt en del på noe jeg har sagt mange ganger og skrevet litt om før, at de siste årene ser jeg på som gyldne år. For de som kjenner litt til meg og historien min, fører det ofte til at de kikker rart på meg, hvordan kan jeg si det etter alt som har skjedd? Historien vil jeg ikke gå nærmere inn på nå (ikkekrefter til det), de som vil kan lese litt i innlegget med glede i sorgen og latter mellom tårene. De av dere som har vært på bloggen en stund, vet at det har vært mer regntunge dager enn solskinnsdager. Så hva mener jeg egentlig når jeg sier at de siste årene har vært mine gyldne år?

Det har vært tungt og trist, vondt og sårt og mye mer, jeg vil aldri prøve å stikke det under en stol, slik har det vært og til tider er det fortsatt ganske tungt. Men hva jeg har fått erfare og lært gjennom all sorg og prøvelse, all motgang og hard medfart, har gjort det til gyldne år. Jeg har fått erfaringer, opplevelser og innsikt jeg aldri ville kunne fått gjennom gode tider.

Hva vi ikke liker å innrømme er at der er harde tider som viser hvem vi er, det er da vårt sanne jeg vises.
Det er også de harde tidene som former oss mest, det er da karakteren vår slipes og styrkes mest.

Etter noen år var det et spørsmål jeg stilte Gud flere ganger, hvor mye? Hvor mye må jeg gjennom? Jeg hadde ikke problem med hvorfor-meg-spørsmålet, men jeg lurte til tider på hvor mye? Var det ikke nok å miste eksteskapet, egen og barnas helse,å aldri sove pga syke barn, å tape trygg økonomi og muligheten til eget hjem, å tape muligheten til å delta i et fellesskap og mer… hvor mye mer? Og hvor lenge? Var spørsmål som i en periode var stadig oppe i mitt hode og hjerte. Jeg visste bare ikke hvor mye mer jeg kunne tåle… det var mørkt, trist, innmari vondt, tungt, sårt og dagene gikk jeg gjennom på viljen. Hva jeg innerste inne visste holdt meg oppe og gjorde at jeg ikke gav opp. Jeg hadde to gutter som trengte meg og jeg hadde en Gud som var med og som hadde lovet at dette ville snus til noe godt. Men jeg kunne ikke se hva det gode ville være, jeg kunne ikke se lyset i tunellen.

I dag kan jeg se tilbake og se at det er kommet mye godt ut av alle de tunge årene og de vonde opplevelsene, all hjertesorg og all frustrasjon og forvirring som var har blitt snudd til noe godt. Jeg kan se at Gud har vært trofast med gjennom alle ting og at da jeg ikke så ham, så bar han meg. Han var med hvert skritt på veien, hver tåre har han samlet, hvert sukk har han hørt, han var alltid nær, alltid med. I dag kan jeg se noe av alt det gode som er kommet ut av det vonde, jeg ser at smerte og mørke har skapt dyrebare juveler.

For,
hadde jeg visst at Gud var så trofast hvis jeg ikke hadde vært nødt til å stole på ham i så mange ting?
hadde jeg visst at Guds nåde var så dyp og omfangsrik hvis jeg ikke hadde feilet, falt og kommet til kort?

hadde jeg fått erfare Guds ubetinga kjærlighet på en slik måte som jeg gjorde da jeg ikke kunne annet enn å sukke og felle tårer? Tenk, han krevde ikke at jeg gjorde noe. At jeg løftet hodet mot himmelen, sukket «åh Gud» og lot tårene trille var mer enn nok til at han møtte meg og omsluttet meg med kjærlige armer.

hadde jeg kunne erfart hvordan Gud passet på oss og forsørget oss på en overnaturlig måte hvis vi alltid hadde mer enn nok? Vi har opplevd mel som ikke går tomt, fryseboks som ikke bli tom, Zalo-flaske som varer i månedsvis med samme mengde innhold og mye annet…

hadde jeg opplevd å bli trøstet av Gud hvis jeg aldri opplevde smerte og vonde ting?
hadde jeg opplevd hvordan tårene som fulgte smerten og sorgen bragt legedom hvis jeg bare hadde det greit?

Jeg vet at gjennom alt det vonde og tunge har jeg fått møte og erfare, bli kjent med og vært kjent av, Gud på en helt spesiell måte. Jeg har fått oppleve hvor trofast han er, hvor full av nåde, hvor barmhjertig og god, hvor trofast og oppmuntrende, hvor beskyttende og full av kraft Gud er. Jeg har fått møte Gud på en nær og spesiell måte som gjør at det har vært verdt alt det vonde. Jeg ville ikke byttet bort dagens smerte og prøvelser hvis det betyr at jeg mister det nære forholdet til Gud. Selvsagt ønsker jeg lettere og bedre dager, både for guttene mine og for meg, men ikke for enhver pris. Hva om alt jeg opplevde var nåde i forkledning? Guds egendesignede måte å trekke meg nærmere seg selv på slik at han kunne bli mitt alt i alle ting (og som jeg også sier; mitt alt i mitt ingenting)?

Den Gud som ser alle tårer og som lover at de som sår med tårer skal høste med jubelrop
Den Gud som elsker alle og som alltid er trofast
Den Gud som kaller den forkastede for min elskede
Den Gud som kaller den andre ser ned på for min mektige kriger
Den Gud som bruker ordinære mennesker til å gjøre ekstraordinære ting gjennom
Den Gud som skapte himmel og jord og som bryr seg om alle ting som er viktige for meg
Den Gud som ikke vender ryggen til smerte, men som åpner armene og tilbyr trøst
Den Gud som kaller den motløse til seg og forkynner framtid og håp over dennes liv
Den Gud som kan vende det vonde til noe godt og skape diamanter utav smerte og mørke,
det er den Gud som har forvandlet mine tunge år til gyldne år,
fordi han alltid var med, fordi årene var fulle av nåde i forkledning.
min Gud er en god Gud!

~ * ~ *~ * ~ * ~

hei alle skjønninger!
DU er bare helt unik! INGEN er som DEG! Ta godt vare på deg selv og alle du har kjær!
Her i gården er det for tiden akkurat nok krefter til guttene og meg selv, men ikke så mye mer.
Så jeg vil benytte anledningen til å takke for kommentarer og mail.
Jeg håper selvsagt å være tilbake fort, helst i går, men slik er det ikke for tiden.
Selv om det ikke er de beste av tider iht kroppen (og ME’n) har jeg og guttene det veldig godt.
Og så er vi i ei spennendes tid med pakking og forberedelse da det nå er rett under 3 uker til vi flytter ut!