Vi trenger flere «kjedelige» kristne

– om å leve relevante kristenliv

Jeg vet at enkelte står i fare for å sette kaffe’n i halsen av å lese en slik overskrift, men bær over med meg en liten stund mens du forhåpentligvis leser videre. Det er ett bedre ord på hva jeg ønsker å ha fram, men det kommer vi til senere.

Kjedelige kristne og kjedelige kristenliv er i bunn og grunn hva vi ikke trenger, vi trenger noe som er spennende, utfordrende, givende og relevant. Vi trenger mennesker som lever liv som skiller seg ut og som får andre til å lure på hva er det med han/henne? Ikke ser motgang ut til å knekke dem, heller får det dem ikke til å trekke seg inn i sin egen, lille verden. Ikke ser det ut til at de tenker på status og suksess, alltid er det ett vennlig ord på lager, alltid smiler de, alltid er de positive… hva er det med dem? Slike kristne trenger vi flere av- kristne som lever ett liv som gjør andre nysgjerrig på hvem de er, på hvorfor de er som de er og på hva som er drivkraften deres.

Men i endel kristne miljø eksisterer det en holdning om at vanlige hverdagsliv er det samme som kjedelige kristenliv. De som ikke er opptatt av større og bedre oppgaver og tjenester har misset et viktig poeng, de som ikke ser det som tvingende nødvendig å reise på misjonsturer har misforstått misjonsbefalingen, de som ikke ber for alle syke de møter er ulydige, de som ikke benytter enhver anledning (passende og upassende) til å nevne ett eller annet om Gud er på villspor og må passe på sjela si. Jeg setter det litt på spissen for å få fram poenget, men det er mye sannhet bak spissformuleringene. Det eksisterer en holdning om at tjeneste skal foregå utenfor hverdagslivet, at tjeneste er løsrevet arbeid og nærmiljø- og dette er en holdning som både begrenser og holder nede ett stort antall av Norges kristne.

Er det virkelig slik at vi tjener Gud best hvis vi forlater alt det kjente? Er det nødvendig å forlate jobb og hverdag for å tjene Herren? Er det mer gudfryktig å sitte i en bambushytte på safarien å fortelle en bibelhistorie enn det er å høre på naboen som har en tøff tid og å dele oppmuntringer og sannhet? Er det viktigere å være pliktoppfyllende i menigheten enn på arbeidsplassen? Får vi ett bedre sete i himmelen jo flere posisjoner og oppgaver vi har i menigheten vi tilhører? Er det å delta i menigheten viktigere enn å ivareta familien? Er naboen min verdt mindre av min tid og omsorg enn de jeg kjenner innenfor veggene av Guds hus?

Vi trenger mennesker som ikke lever som om de alltid er underveis og som ikke ser på hva de står i her og nå som kun ett steg på veien videre. Vi trenger mennesker som finner roen der de er og som slår seg ’til ro’ for lengre tid og er fornøyde med det.  Med det mener jeg ikke at vi ikke skal være åpne for at Gud vil ha oss til å utvide horisonten og kanskje en gang senere gjøre noe annet, men vi har behov for mennesker som godtar at her og nå er det hvor de er som er det viktigste, ikke hva som kanskje kommer en gang i framtiden. Det er for mange som virrer rundt og ikke slår røtter der de er. Noen fordi de vil være klare for nye utfordringer og oppgaver, andre fordi de venter på noe større og bedre. Og helt ærlig, endel fordi de ikke ønsker å binde seg til de forpliktelsene det innebærer å involvere seg aktivt- de vil være fri som fuglen og bidra når de ‘føler for det’. De går ikke bare glipp av all visdom, innsikt og nåde Gud vil gi dem, men de mister viktige kontaker og relasjoner rundt seg. De mister ikke bare fellesskap og muligheter, de frarøver andre det også. Vi trenger mennesker som engasjerer og forplikter seg til sitt nærmiljø, sin arbeidsplass, barnas omgangskrets og de kjente, nære og innimellom kjedelige rutiner dagliglivet inneholder.

Vi trenger vanlige hverdagskristne som er trofaste og pliktoppfyllende i sitt arbeid, som er deltakende i oppgaver og dugnader i aktiviteter/klubber/foreninger hvor barna er aktive, som har tid til å bli kjent med naboene og også viser omsorg for dem, mennesker som har tid til familien og prioriterer den framfor luksusovertid, fancy fritidsaktiviteter og reiser, mennesker som lever liv som er like de menneskene rundt dem har, men som samtig har noe ved seg som gjør andre interesserte og nysgjerrige.  Og dette er hva enkelte vil betegne som kjedelige kristne og kristenliv. For mye hverdag liksom… for ensformig, for lite utfordrende, for lite “nye og større ting” som blir virkelig.

Og ja, det ligger en stor fare her som vi skal være på vakt for, det kan bli kjedelig og lite attraktivt. Men hvis det er tilfelle, er det oss det er noe galt med eller er det Gud? Det er hvertfall ikke Gud, da må det være oss… Kan det være at mange kristne er for like de menneskene de omgås med? At vi likner så mye på mennesker ‘i verden’ at det er umulig å skille oss fra dem? Har vi andre prioriteringer av hva som er viktigst for oss og for hvordan vi bruker vår tid, penger og ressurser på enn de ‘utenfor’? For hvis ikke, hvis vi er helt like dem, blir det dørgende kjedelige kristenliv og kjipe kristne. Det blir mer noe lovisk og kulturelt, ikke en spennende relasjon med den levende Gud Allmektig. Slike liv vil heller skaper motstand og avstand mellom mennesker og Gud enn at andre blir dradd nærmere Gud. La oss kalle en spade for en spade, hvis dette er den type kristenliv du lever, er du hva Bibelen kaller lunken. Om du står i tjeneste/har ansvar og oppgaver i menigheten eller ikke har overhode ingen betydning, klarer du livet fint alene og har Jesus kun som en himmelforsikring, bør du ta en grundig hjertesjekk. (Her er en enkel sjekkliste jeg satte sammen for ett par år siden. Sjekkliste: Hvor er ditt hjerte vendt?)

Gud mente aldri at vi skulle leve kjedelige liv, han har mer spennende og givende for oss enn vi kan tenke oss. Selv ikke i våre villeste fantasier kan vi forestille oss hvor mye herlig og mektig Gud egentlig ønsker å gjøre gjennom våre liv. Men vi må leve ett liv som er overgitt til ham. Å leve overgitt til Gud betyr ikke at vi blir perfekte i forstand feilfri, men at vi ønsker Guds vei og vilje, at vi har ett hjerte som er helt med Gud og at vi så langt vi vet lever som Gud ønsker for oss. Og for mange vil dette være noe som skal foregå innenfor rammene av vanlig hverdagsliv. De færreste av oss som er kalt til hva vi kaller heltidstjeneste, men vi er alle kalt til å leve tydelige Jesusliv i vår hverdag.

Del 2 – ett eksempel på ett gudfryktig liv fra Bibelen
Bibelen har ett nydelig og tydelig eksempel på å leve overgitt Gud og hans vilje i hverdagen som vi skal se kort på nå. Noen menn vil sikkert ta litt avstand når jeg sier det er avsnittet om en dyktig og god kone/hustru i Sal.Ord. 31:10-31 vi skal bruke, men jeg vil minne om at alt Guds ord er nyttig til opplæring. 2.Tim.3:16-17 sier: “Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.”. Se på teksten med tanken om at vi alle er Jesu brud i bakhodet, både menn og kvinner, og at det gjelder livet til den gudfryktige/Kristi brud. Jeg har ikke gått gjennom hvert enkelt vers for seg da det ble for langt (viste det seg etter hvert!).

En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. (v 10)

Avsnittet om den dyktige kone/gode hustru starter med spørsmålet “hvem finner vel henne?”
Dette burde få oss til å stoppe opp og tenke over hva vi egentlig leser videre. Det at spørsmålet stilles viser at ikke alle er slik og at det er ting ved henne vi trenger å være bevisste på, se etter, trakte etter og ønske å ha i eget liv. Det sies også i starten at hun er mer verdt enn perler. Hva er det ved denne kvinnen vi bør få tak i? Er det hennes karakter, hennes integritet og/eller hennes hjerte?

Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning.
Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. (v 11-12)
Hennes mann er aktet i byporten, der han sitter med landets eldste. (v 23)

Vi ser en kvinne som i alle ting har sin manns beste for øye og i sinn. Den gode hustru ville aldri tillate seg å delta i aktiviteter og samtaler som ikke er av det gode, hun ville aldri snakket bak ryggen på den hun har kjær. I alt hun gjør- i ord og tale, ville respekten og kjærligheten til ektemannen skinne igjennom. Han er den hun elsker, og ingen andre kan få den plassen i hjertet hennes. Samtidig gjør hun sitt beste for at han skal oppleve og føle seg elsket og respektert. Han vet at han i alle ting kan stole på henne.

I vårt tilfelle det bety at vi alltid tenker på Guds ære og hans gode navn og rykte. Spørsmål som blir viktige å stille seg selv er f.eks.:
* Lever vi livene våres på en slik måte at det bringer Gud ære og pris?
* Setter vi Gud i ett godt lys eller lever vi livene våre på en slik måte at vi vanærer Gud?
* Kan Gud stole på oss?
* Er det han vi setter høyest i våre liv?
* Er våre liv ett levende vitnesbyrd om Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til ham?

Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst.
Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra.
Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. (v 13-15)
Hun legger hendene på rokken, og fingrene griper om teinen. (v 19)
Hun lager sine egne tepper, hun har klær av lin og purpur. (v 22)
Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. (27)

En av de første tankene som slår meg ved dette avsnittet er “ull og lin”. Dette er to naturlige materialer som er gode og har ulike bruksområder. Kvaliteten på garnet og stoffene kan variere siden dette er “ekte” varer som dermed blir påvirket av omgivelsene livs/-vekstvilkår.

Denne kvinnen legger for dagen en stor arbeidslyst. Hun er flittig og finner glede i hva hun holder på med. Ingen ville tvile på at hun gjør det hun er satt til å gjøre, og ingen ville hatt vansker med å spørre om ekstra hjelp eller gitt henne ekstra oppgaver.

Hun ser ikke etter raske løsninger og enkle utveier, men er nøye på at det skal være kvalitet over det hun holder på med. Om dette fører til at det krever en ekstra innsats fra hennes side, er hun villig til å betale den prisen for å kunne fremstille det beste hun evner. Hun er langtfra lat, og er opptatt av at ting skal være bra og ordentlig.

Hun er oppe tidlig for å ha oversikt og å igangsette nødvendige oppgaver. Hun vet at familien har sine behov, og disse gjør hun sitt for å dekke. Hun er strukturert og har overblikk over hva som må gjøres. Hun er en leder som leder ved eksempel.

Hva kan så vi dra ut av dette avsnittet? Først rent praktisk kan vi se på hvordan vi styrer våre hjem og hvordan vi utfører vårt arbeid. Er vi pliktoppfyllende og dyktige arbeidstakere som gjør hva vi er betalt for å gjøre, eller sluntrer vi litt unna og med det stjeler tid, ressurser og penger fra vår arbeidsgiver? I hjemmet; Har vi oversikt over hva som trengs å gjøres, er vi strukturerte og tar vi vår del av oppgavene? Er vi opptatt av at alt skal være pent og pyntelig fordi andre skal synes vel om oss, eller er det familiens behov som kommer først?

For det andre skal vi se på det ansvars- og omsorgsområdet Gud har gitt oss, og hvordan vi forholder oss til det. Vi har alle ett ansvar overfor familien, men også mennesker vi omgås regelmessig gjennom arbeid og aktiviteter. Jeg sa at den dyktige kone ikke kikket etter snarveier, men investerte den tid det tok for å skaffe hva hun trengte. Vi er satt som Guds hender og føtter på vår arbeidsplass og andre steder vi vanker fast, vi er Guds vitner og talerør i de situasjonene. Bruker vi regelmessig tid på å være åndelig fornyet slik at vi har ett ord å dele fra himmelen til de som trenger det? Er vi opptatt av å ha ett ord som styrker den motløse, ett ord som bringer håp til den håpløse, ett ord fra himmelen til de som sliter? Har vi tatt oss tid til å hente “ekte” vare fra tronen, eller er det mer overflatisk omsorg og støtte vi deler ut? Står vi tidlig opp (eller avsetter tid på andre tider av døgnet) og søker Gud i bønn for familie, arbeidskollegaer, venner og andre? Er vi flittige i å søke Herren for ett ord til de som trenger det, og i å bringe våre kjære innfor Gud ved navn?

Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark.(v 16)
Hun lager linklær som hun selger,  og leverer belter til kjøpmannen. (v 24)

Her skal vi gå inn på det med å utvide sitt område for innflytelse gjennom tjeneste. Denne kvinnen er opptatt av en god høst, og i Guds rike er mennesker den høst vi skal være opptatt av. Denne damen er åpen for nye muligheter, og når hun ser dem griper hun dem. Hun vet at selv om noe er blitt levendegjort, kreves det fortsatt stor innsats og mye arbeid, hun fortsetter å gi inn i det hun har startet på, hun fullfører løpet og gir ikke opp før hun får den høst som hun forventet. Vi trenger å være åpne for de muligheter Gud legger foran oss og gripe dem når de kommer. Vi kan ikke tro at fordi noe endelig er der, vil det hele gå lett- det krever mye innsats og tid, og det må vi være villige til å investere også i de periodene vi ikke ser resultat. Akkurat som en åker og vinmark ikke hele tiden bugner av frukt, slik er det i våre liv og tjenester også. Men vi må fortsette med ‘pliktene’ og vi må vente tålmodig på den høst som vil komme.

Frukten eller avkastningen av arbeidet har en dobbel virkning vi skal se på. Den første er at nye mennesker kommer til Jesus og/eller at mennesker får fornyet sitt forhold til Jesus. Den andre er at det skaffer oss selv forsyninger. Vi høster av våre egne henders arbeid, og med det har vi hva vi selv trenger og har også noe å gi andre. Åndelig vil det si at pga vårt fellesskap med Herren har vi med oss i hverdagen en fred, styrke, visdom, innsikt, nåde, kjærlighet og mer som bare kan komme Gud og som vil hjelpe oss i vår hverdag samtidig som vi også har noe å gi videre til andre som trenger det. Fra vår villighet til å fortsette i tillit og stillhet selv i vanskelige tider, og fra denne kilden- Jesus og Guds Ord- har vi tilgang til hva vi trenger for å stå som overvinnere i hverdagen og for å ha noe å dele med mennesker som trenger ett ord fra himmelen.

Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer. (v 17)
Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer.

Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. (25-26)

Vi var inne på det i forrige avsnitt og tar det veldig kort her (kunne vært skrevet en hel bok om dette). Hun har en visdommens og kraftens kilde. Hun vet sin plass og posisjon, og at hun er ansvarlig for sin del. Morgendagen er ikke noe å frykte fordi hun alltid er forberedt. Hun har også en mildhet og godhet med seg, som gjør at andre stoler på henne for hjelp og råd i vanskelige tider. Ikke fordømmelse, men kjærlig rettledning. Ikke overfladiske råd, men visdom.

Hun åpner hånden for den som lider nød, rekker hendene ut til den fattige.
Kommer det snø, er hun ikke redd for sine, for alle i huset har ekstra klær. (v 20-21)

Viser omsorg og barmhjertighet mot de rundt seg som ikke har alt de trenger. Samtidig ser vi prioriteringene hennes tydelig. Selv om det å hjelpe fattige er viktig, er familien viktigst. Hun passer på at de har alt de trenger, og så deler hun villig av sin overflod. Som jeg har sagt mange ganger tidligere, vi får mer enn nok slik at vi etter å ha dekket egne behov skal ha noe å hjelpe andre med (ikke for å bygge egen rikdom). Vi skal ivareta våre egne, men heller ikke glemme de rundt oss som trenger hjelp.

Dette er helt kort om noen av de ting vi kan finne i teksten med den dyktige kone/gode hustru. Det er mange punkter/ting vi kan ta innover oss og måle egne liv opp mot. Vi ser en (utrolig) gudfryktig karakter og integritet, og ett varmt og godt hjerte. Egentlig ville jeg skrevet mer om de ulike versene og også tatt med litt om nådegaver og tjenester, men det blir for langt. Derfor vil det kommer en tredje del hvor jeg vil kort innom bl.a. nådegaver og også trekke noen slutninger utfra hva jeg har nevnt. Hva vi trenger er i bunn og grunn ikke “kjedelige” kristne, men kristne som lever tydelige Jesusliv i sin vanlige hverdag eller som vi også kan kalle det; kristne som lever relevante liv.

Dette er del 3 av vi trenger flere “kjedelige” kristne, det hele har nå fått den tittelen jeg i utgangspunktet tenkte rundt, om å leve relevante kristenliv. Jeg velger termen relevante kristenliv og ikke relevante liv bevisst, for å poengtere troens aktive og utøvende plass i hverdagen. Relevante kristenliv er liv som likner livene de rundt oss har, men som samtidig har noe ved seg som vekker andres nysgjerrighet. Nå skal vi bevege oss litt videre og ta for oss hvordan vi kan leve slike liv, for det er ikke bare enkelt.

Ett relevant kristenliv kan fint leves innenfor rammene av en normal hverdag, og det er dette jeg ønsket å sette fokus på. Å være i jobb og faste aktiviteter, knyttet sammen med ivaretakelse av familien, trenger ikke være det samme som kjedelige kristenliv, det kan derimot være utrolig spennende og givende. Jeg har sagt at vi trenger flere som slår seg til ro i en vanlig hverdag. Mennesker som ikke bare er på vandring- eller søken- etter det neste “større og bedre” som kanskje kommer eller som er mer opptatt av å finne smuttveier til fulltidstjeneste eller korttidstjeneste. Vi trenger mennesker som lever ordinære liv på en ekstraordinær måte. Vi overser ofte en viktig side av misjonsbefalingen fordi vi er så fokusert på verden, men det står også at de skulle gå til eget område og de nærliggende områder. Vi skal altså ikke bare gå ut i verden, vi skal også gå ut i hverdagen. Og det er dette fokuset har vært på i denne blogg-serien, å gå ut i hverdagen å være vitner om Guds kjærlighet, barmhjertighet og sannhet. Dette kan være utrolig spennende, utfordrende og givende, men også frustrerende og forvirrendes hvis vi ikke finner vår vei og måte å leve dette Jesuslivet blant andre på.

Teksten om den dyktige kone får meg til å føle meg mindreverdig og håpløs, hvis jeg ser på den subjektivt. For hvis jeg vurderer meg selv opp mot det “perfekte” jeg leser, er det alltid mine verste sider og svakheter jeg vurderer opp mot en annens beste. Men, hvis jeg trekker pusten dypt og følelsene litt tilbake, klarer jeg å se mer objektivt på tekstens innhold. Jeg ser ett hjerte som er fast forankret i troen og som er varmt og omsorgsfullt. Jeg ser en arbeidsom og flittig dame, som både ivaretar eget hjem, ett yrke og som samtidig er åpen og klar for nye utfordringer. Jeg ser ei dame som elsker dypt og som også viser dette gjennom en ærbødig og respektfull oppførsel. Jeg ser en dame som er bevisst sine prioriteringer og hun styrer sine dager etter hva som er viktig for henne. Jeg ser en dame som gjennom å elske og ivareta andre, finner mening og betydning ved sitt eget liv. Jeg ser en dame som vet hvem hun er, og som vet at hun har iboende ressurser og evner, og disse bruker hun flittig. Den dyktige kone er ett prakteksempel på ett gudfryktig menneskes liv  med en karakter, integritet og ett hjerte som er Mesteren verdig og som leves til andres beste. Ett liv som lyser av omsorg og nåde, som er ekte og sant og som er relevant og inspirerende. Vi er kalt til å gå ut i hele verden, men vi skal ikke glemme at det også innebærer ett kall til å gå ut i hverdagen og å der leve relevante kristenliv/Jesusliv.

Men hva skal til for å leve ett liv som er slik? Hvor skal vi finne styrke og visdom til å vandre denne veien dag etter dag? Det er lett å si les i Bibelen, og det er sant, men kanskje trenger vi også litt praktiske råd på veien? Hvorfor skal troen og dens utførelse være ett lær-gjennom-feiling-prosjekt når vi kan dra nytte av andres erfaring og innsikt? Vi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt, det er bortkasta tid og skaper unødvendig frustrasjon. Med det sagt er første tips: Knytt deg til mennesker som er kommet lenger med Gud enn deg selv, mennesker som du respekterer og som du ser lever Jesuslivet i hverdagen. Bli venn og lær gjennom fellesskapet med dem. Gjennom å se hva de gjør og gjennom samtaler med dem. Du vil ikke bare få praktiske tips på veien, men du vil også finne støtte, veiledning, omsorg og hjelp- og det trenger vi alle.

Tips to, som ikke er mindre viktig enn det først er: Studer Guds Ord. Vi kan ikke komme utenom dette, desverre er det mange som ikke har fast rutine på å bruke tid med Gud under lesing av Ordet, samtidig som mange aldri har lest gjennom Bibelen. Kanskje er det greit å finne ut mer om den du sier du tror på og hva Hans hjerte, ønsker og karakter er? Bibelstudium bør være en naturlig og selvsagt del av livet til troende mennesker. I Ordet finner vi hjelp, rettledning, formaning, oppmuntring, kjærlighet og nåde. Vi finner svar på de store spørsmål og mange av de små, og vi blir bedre og bedre kjent med Gud etter som måneder og år går. Og ja, jeg vet bibelen kan være vanskelig lesing, det er mye der vi ikke forstår. Men jo mer du leser, jo mer vil du få åpenbart. Før du leser, bruk noen sekunder til å få tankene bort fra hverdagen, spør Gud om å gjøre ordet levendes og forståelig og bruk tid mens du leser.

Tips 3; knytt deg til ett fellesskap/en menighet, men sjekk litt ut først hva de tror på. Hva er deres syn på Gud, frelsen, Jesus, nådegaver, helliggjørelse og liknende spørsmål. Det kan enkelte steder være vanskelig å finne en ‘god’ menighet, men husk at en’god’ menighet er en menighet som tar hele Guds Ord på alvor og som arbeider for å tjene Mesteren gjennom å dele nådesbudskapet både gjennom ord og liv. En god menighet er aldri perfekt fordi den består av mennesker (og om den var det før du begynte er den det ikke lenger ;) )

3 helt praktiske tips altså:

  • Studer Guds Ord
  • Vær del av ett fellesskap
  • Knytt deg til mennesker som kan være både forbilder, støtter og medvandrere.

Siden vi var innom mange av de praktiske sidene under gjennomgangen av teksten om den dyktige kone, går jeg ikke mer inn på det nå. Noe som er viktig å nevne er at vi må ta en ærlig kikk på egen innstilling og eget hjerte. Mener vi at verden er til for å tjene oss og vår lykke, eller ser vi på oss selv som ett redskap Gud kan bruke for å nå de menneskene vi møter med nåde og sannhet? Er vi mer opptatt av egen lykke og suksess enn at Gud får berøre mennesker han elsker? Lever vi utfra ett egosentrisk perspektiv, eller ser vi på oss selv som en del av en større sammenheng og at vi er verdifulle mennesker som har noe å gi videre til andre?

Som vi har sett kan vi finne fullt av praktiske tips om hvordan leve ett relevant kristenliv. Vi har brukt kun en tekst og allerede funnet mange punkter, men tar du for deg resten av Bibelen vil du finne titalls, om ikke hundretalls andre punkter også. Selv om vi trenger praktiske tips og hjelp  er dette bare en side av saken, for ofte vet vi hva godt vi bør gjøre, men likevel klarer vi det ikke. Det vanligvis ikke mangel på kunnskap om hva vi bør gjøre som er problemet, men evnen til å klare å leve slike liv. Eller med andre ord, det er ikke teorien det skorter på, men evnen til å omsette teori til praksis. Vi skal snakkke om den hjelp Gud har lagt klar for oss og gå kort inn på hvordan vi finner kraft og styrke til å leve relevante kristenliv i en hverdag som ofte er full av vanskeligheter, motstridende meninger, motgang og utfordringer. Mange kjenner igjen spørsmålene: Hvorfor er det ofte så vanskelig? Hvorfor kjennes det tørt og kjedelig ut? Hvor kan jeg finne hjelp? Hvordan kan jeg klare dette? De rundt meg vet jo at jeg feiler og er langt fra perfekt. Er det ikke bedre at jeg ligger lavt når andre vet hvem jeg egentlig er og hva jeg sliter med?

Jeg har som utgangspunkt at jeg snakker til troende som er overgitt Gud og hans vilje, mennesker som ønsker å leve ett ekte Jesusliv. Dvs at jeg ikke snakker til de som er kristne kun fordi andre er det, fordi det er blitt en vane eller fordi det er forventet av dem-  heller ikke til de som gjemmer seg bak tittelen kristen for å ‘mele egen kake’. Jeg skriver for de mennesker som lengter etter “den ekstra dimensjon” som er nødvendig for at slike liv ikke blir skal/skal ikke, bud og regler og mer religiøst og pliktfyllt enn spennende og givende. Vi begynner med å se på misjonsbefalingen og da ikke den vi vanligvis bruker fra Matteus, men den vi leser i starten av Apostlenes Gjerninger. Vi tar med ett par vers hvor Jesus sier noe som er viktig for oss å bite oss merke i.

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»(Ap.gj.1:4-5)

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. (Ap.gj.1:8)

Det går rett og slett ikke ann å leve et kristenliv hvor Gud ikke er den drivende kraft eller styrke. Å være kristen er ikke kun at vi tror på Gud eller Jesus, det er at vi har overgitt våre liv til Gud selv og lar han få forme oss og virke gjennom oss. Akkurat som vi trengte Guds hjelp for å bli frelst, trenger vi Guds hjelp for å leve relevante kristenliv. Gode liv kan vi leve uten Guds hjelp, det finnes det mange eksempler på i denne verden, men når det kommer til relevante kristenliv kan vi ikke klare det selv. Den nåde som frelste oss, må fortsatt være den nåde som bærer oss og virker i oss. Jesus sa det veldig tydelig: “Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…” Har du tenkt over at Jesus sier at vi skal få kraft før han sier vi skal være vitner? Vi trenger rett og slett Guds hjelp.

Hvis vi prøver dette alene, kan det fort bli noe lovisk og religiøst over det hele, men det er ikke et slikt liv Gud har kalt oss til å leve. Gud ønsker ett personlig forhold til den enkelte, å få være far og venn, frelser og helliggjører, forsørger og ektemann, vårt alt i alle ting. Gud har lovet han skal virke i og gjennom våre liv selv om vi ikke er perfekte, for Hans kraft fullendes i vår svakhet. Vi trenger ikke streve for å bli gode nok for å tilfredsstille Gud, han vet at vi ikke klarer alt alene. Gud har allerede gjort klart hva vi trenger for å leve relevante og seirende kristenliv og han har lovet at vi skal få kraft når DHÅ kommer over oss. Vi ser mange vers i Ap.gj. som viser at disiplene ble på ny fylt med DHÅ og gikk så ut, det er en stadig påfyllelse av kraft. Endel tror at de får DHÅ kun som ett tegn på at de tok imot Jesus og ble frelst/ett Guds barn, men Guds tanke og plan er så mye større enn dette. Gud vil vinne skikkelse gjennom oss, Gud vil gi oss styrke til å overvinne det som ikke er godt, Gud vil gi oss styrke til å leve relevante liv, Gud vil gi oss visdom, nåde, kjærlighet og barmhjertighet å overøse mennesker rundt oss med. Vi skal ikke kun være mottakere av Guds frelsende og bevarende kraft, vi skal være formidlere av det samme. Og dette trenger vi ikke klare alene. Gud ønsker å ha ett personlig forhold med den enkelte av oss og han ønsker å lede oss skritt for skritt, ting for ting. For at dette skal være mulig, må vi oppøve våre ører til å gjenkjenne Guds stemme slik at vi kan skille den fra vår egen/andre impulser. Guds ledelse er for hverdagen også, ikke bare for de i utvalgte tjenester. For mer om å gjenkjenne Guds stemme, se det nylig publiserte innlegget Guds ledelse i hverdagen som er gjengitt rett under.

Vi avrunder her for denne gang pga av lengden. Tanken var å nevne mer om at det ikke er meningen at vi skal klare dette alene, at vi er gitt den Den Hellige Ånd og at Gud vil virke gjennom oss samtidig som han likedanner oss Kristus. Så langt kom jeg ikke, ei heller til å nevne nådegavenes funksjon i ett allminnelig hverdagsliv. Kanskje kommer det ett innlegg til hvor de ting tas opp, om Gud vil, men la oss avslutte med det viktigste: Vi kan bare leve ett relevant kristenliv med Guds hjelp, Gud er den som gir oss kraft til å være hans vitner. Vi trenger Gud.

Guds ledelse i hverdagen

I går satt jeg å skulle klargjøre en masse innlegg til den andre bloggen, de neste to-tre ukene hadde jeg nesten i boks… trodde jeg, helt til jeg kjente at “Nei, du skal skrive noe annet”. Hallo, jeg hadde da 13-14 innlegg bortimot klare, og så skal jeg skrive noe annet? Skulle tro at Gud hadde glemt at jeg sliter med hukommelse, formuleringer og kognitivt overskudd pga ME’n (jeg vet jo Han ikke glemmer det ;) Bare menneskelig tanke og følelse når noe plutselig forandres. ) Jeg hadde kjent meg ledet i hva jeg hadde skrevet, tenkt og bedd over tidligere, men tydeligvis var det ikke for nå. Guds tid og plan var annerledes enn min.

For de som ikke er kjent med hvordan det oppleves når Gud leder oss, kan jeg bare beskrive hvordan jeg opplevde det denne gangen. Det var som en indre stemme i hjertet som sa at det jeg hadde ikke var for nå, det var noe annet som skulle fra,. Hvordan vi opplever Gud leder oss er utrolig variert, både fra menneske til menneske, men også fra gang til gang. Jeg ber kort “Gud hva da?” Siden ikke noe spesielt kommer opp så jeg lar det være for da. Litt senere etter freden har senket seg i hjemmet, ser jeg en film. Plutselig kommer linjen “Husk at pappa elsker deg uansett”. DER! Der har vi det! Det er dèt jeg skal skrive. Det var som om ordene eksploderte i hjertet og tanken gikk automatisk til at “Ja, Gud elsker oss uansett, og ingenting vil kunne forandre på hvor inderlig Han elsker oss”. Jeg smiler, for nå går tankene til mine egne gutter og stunder vi har delt. De gangene ting ikke har vært bra og jeg når det har roet seg litt sier til dem: Jeg er like glad i deg nå som når vi har det kjekt og koselig sammen. Nå skjønner jeg bedre ordene aksept, mening og kjærlighet som de siste dagene hadde kommet opp i hjertet, for nå har jeg noe mer å henge på knaggene. Guds ubetinga kjærlighet, Guds plan og mening og at Guds nåde er nok. Første innlegg ble hetendes “Pappa elsker deg uansett”, neste vil gå på at alle er skapt med en mening.

Hvordan vi blir ledet av Gud i hverdagen er litt vanskelig å forklare,  for det er ikke noe håndfast, noe objektivt, det er ofte som en “stemme i hjertet”. Det tar både tid og vilje for å lære seg å gjenkjenne Guds stemme, men det er dit Gud vil ha oss. At vi blir så vant med å høre han tale til oss at han kan lede oss skritt for skritt, ting for ting. Gud ønsker å være med i hele vårt liv, han er interessert i både stort og smått, ikke noe er for vanskelig for ham, og ingenting er for lite til at han bryr seg. De ting som berører oss, våre kjære og våre liv og hverdag, er viktig for Gud. Vi lærer å kjenne igjen Guds stemme på samme måte som vi lærer å kjenne igjen menneskers stemmer. Gjennom tid og fellesskap.

Hvis du møter noen for første gang og snakker med dem noen minutter, vil du mest sannsynlig kjenne igjen stemmen neste gang du hører den, men å koble stemme til ansikt og navn er det ikke sikkert du klarer umiddelbart. Hvis dere fortsetter å møtes og snakkes, vil du etter få ganger koble stemmen til både navn og ansikt. Etter mer tid sammen, vil du kjenne stemmen så godt at du gjenkjenner den i ett rom der tjue stykker snakker eller når du hører “hei!” i telefonen. Slik blir vi kjent med Guds stemme også, gjennom fellesskap og tid. Bibellesning og bønn er del av dette. Vi bør ta til oss Guds Ord slik at vi letttere kan prøve de tanker og ord vi får opp mot Guds Ord, vi tester om hva vi “kjenner på” stemmer med Bibelen. Samtidig er det også (desverre) nødvendig med prøving og feiling, noe som ofte kommer på ett av to områder. Først gjennom at vi tror det kan være Gud som har sagt noe, men vi oppdager når vi gjorde det at dette var oss selv og ikke Gud. Den andre er gjennom å ikke handle å hva vi kjenner oss ledet til, og i ettertid merke at det var jo Gud som prøvde lede oss. Det er slik vi lærer. Kjekt er det ikke alltid, og det kan skape litt ekstra problem for oss, men i forhold til Gud har det ikke noe å si. For Gud kjenner hjertene, Gud vet at vi handlet etter hva vi klarte å se, høre og forstå og Gud vet at vi lærer gradvis. Gud er romslig og nådig, vi bør ikke være så  redde for å feile at vi ikke våger å prøve. Den tredje (og kjekkeste) er de gangene det er “fulltreffer”. Vi handlet og fikk erfare at dette var virkelig noe Gud sa!

Jeg har lært å kjenne igjen Guds stemme både gjennom “fulltreffere” og “feiltakelser”. Begge deler har lært meg å skille ut hvordan høres mine tanker og ønsker ut, og hvordan høres Guds stemme, tanker og følelser ut. Ikke bare er jeg blitt bedre kjent med Gud, men jeg blir også bedre kjent med dybdene i meg selv som jeg ikke visste om. Mange ganger har Gud reddet meg ut av vanskelige situasjoner, og farlige situasjoner, andre ganger har jeg måtte streve litt ekstra i ettertid fordi jeg ikke handlet på den “følelsen og tanken” som jeg fikk. Jeg tar tid til ett kort eksempel på hver, først innertieren.

Jeg skal til å kjøre inn på en parkeringsplass og ber “Gud, gi meg en god plass”. Jeg har en dårlig dag ift ME’n og gangavstand må være minimal. Jeg kikker og ser plutselig at det er en ledig rett foran inngangen og smiler. Jeg skal til å svinge inn når jeg kjenner “ikke ta den” i hjertet. Det hele skjer så fort at jeg ikke rekker å tenke, jeg bare handler utfra tidligere erfaring med at Gud leder på denne måten. Jeg kikker litt mer opp og rett foran meg er en plass jeg kan kjøre rett inn på. Jeg parkerer, går ut og låser bilen. Trekker pusten og stålsetter meg, for nå må jeg jo gå 25 meter i stede for 10. “Jeg skjønner ikke dette Gud”, tenker jeg mens jeg målbevisst går mot butikkdøra. Når jeg kommer ut etter endt handling, skjønner jeg plutselig. Rett foran meg, på “min” perfekte plass står to stykker og fyller ut skademeldingsskjema… Noen hadde rygget rett inn i den bilen som stod parkert på den plassen jeg ville ta. Jeg tenker “så det var derfor” og takker Gud for hans godhet og omsorg.

En gang jeg ikke fulgte den tanken jeg fikk, endte det med at en 4 timers kjøretur tok nærmere 7. Alene, med gutter på 2 og 4  i bilen (som ikke var glade i å kjøre langtur på den tiden) ble det en prøvelse (mildt sagt). Da vi reiste hjemmefra kom tanken om at jeg skulle kjøre over fjellet å vise dem hvor jeg og pappa hadde bodd før. Jeg avfeide tanken som “det vil bare ta ekstra tid og det orker jeg ikke”. Jeg skulle fulgt den tanken, for det var Gud som gav meg den. Etter 40 minutters kjøring kom vi i den køa…. vi stod og stod og stod, etter halvtimen ble det klart at det var ei ulykke som stengte veien. Da angret jeg på at jeg ikke hadde fulgt den tanken som kom… Hele turen ble noe tull og slit fordi jeg ikke hadde handlet utfra hva som viste seg å være Guds ledelse.

Jeg har sikkert hundrevis av slike historier å se tilbake på, både “innertiere” og “felitak”- men begge deler har lært meg å bedre skille Guds stemme fra min/andres. Jeg har lært etter som dagene, episodene og tiden har kommet og gått. Det har vært en prosess der “Han skal vokse og jeg skal avta” (Joh.3:30) Og bare så det er sagt, jeg lærer fortsatt! Men en ting er jeg takknemlig for, det har blitt færre “feiltak” og flere “fulltreffere” med åra! :)

I dag satt jeg å takket Gud for hva Han viste meg i går, om hvor verdifulle de stundene der jeg kan si “jeg er glad i deg uansett!” til guttene mine virkelig er- for i dag kom en av dem igjen. Og siden jeg hadde blitt minnet om dette av Gud i går, var jeg så mye mer klar for hva som møtte meg i dag. I går forberedte Gud meg på denne dagen, slik at hva som kunne blitt konflikt med dårlig utgang, ble samtale med nåde og kjærlighet som avslutning i stede. Gud er god, og Han er med i hele vårt liv- og jo mer vi læret å gjenkjenne Hans stemme, jo mer vil vi oppdage hvor involvert han er i alt som er viktig for oss, av både stort og smått.

Kommentarer
  1. […] og hvaBloggserier og samlingerom bønn5 Puritan Prayers (all in English)Vi trenger flere “kjedelige” kristneHvor var du da jeg […]

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s