Takk for alt

Plutselig,
var siste hjerteslag tatt,
siste pust var trukket,
siste bønn for deg var bedt,
siste ord var sagt og skrevet,
din siste reise var tatt.

Igjen sitter vi,
med både gleden og sorgen,
med de såre og de gode minner.
Om du ikke er blant oss mer,
er du for alltid vår pappa.

Den pappa som var supermann da jeg var liten,
som var sterk og trygg nok til å beskytte meg,
både mot verdens ondskap
og mot menneskers ord og handlinger.

Den pappa som puttet fire unger i baksetet og dro på badetur,
egentlig ikke fordi vi ville bade (noe vi selvsagt ville)
men slik at mamma skulle få litt tid til å trekke pusten.

Den pappa som gjerne laget mat,
men helt ærlig, det var med varierende resultat.
Jeg irriterte meg mange ganger over melkesuppa,
men nå huskes den med smil om munnen.

Du hadde opplevd mange tap og vonde stunder som liten pappa,
men vi irriterte oss over at vi ikke fikk vite når vi spurte.
Vi trengte noen tiår på oss for å forstå mer,
at det kanskje var for smertefullt og vanskelig å snakke om,
og at ønsket om å la fortid være fortid var sterkt.

Du jobbet som en helt for å forsørge oss,
og du var modig. Modig nok
til å si opp en fast jobb og følge drømmen.
Drømmen om et eget selskap, om å starte noe nytt.
Og du var dyktig, du var tidlig ute med teknologi
og du gikk lengre enn nødvendig for å hjelpe kunder.

Og jeg fikk være med, både ønsket og uønsket.
Irritert (og flau) da du måtte ta jobbstopp da du var sjåfør til turnstevne,
men med glede da jeg fikk hjelpe på kontor og verksted.
Du lot meg prøve selv om jeg ikke alltid klarte
og du viste tillit da du lot meg få ansvar for enkle oppgaver.

Så kom årene da vi skled fra hverandre,
da ord ble sagt som skapte avstand,
da handlinger ble mistolket og misforstått.
Pappajenta som jeg alltid var, ble såret og sint,
men forståelsen for enkelte ting kom ikke før noen tiår senere.
Vi var dessverre like gode begge to,
og staheten, som jeg har mest fra deg, hjalp lite på.

Vi fikk aldri ha det gode forholdet jeg håpet på,
men jeg ser og forstår mer nå.
Jeg vet du var utrolig glad i oss,
jeg vet at du gjorde ditt beste
og jeg vet at du var preget av livet.

Kanskje er det sant at
vi er ikke ordentlig voksne før vi klarer å tilgi våre foreldre?
Tilgi alt de ikke mente å påføre oss,
tilgi ord og handlinger som egentlig ikke var ment,
tilgi at det var mangler og feilskjær.
For tross alt, foreldre er mennesker på godt og vondt,
akkurat som vi barna er.

De siste årene viste du en livsvilje og et livsmot som jeg beundret,
men enda mer beundrer jeg din evne til å forandre deg.
Du som skulle klare selv, lærte å ta imot hjelp.
Du som alltid var uavhengig av andre,
lot deg selv ta imot andres hjelp, og det er vanskelig.
Ikke bare det, du tok modige steg mot å motta omsorg og hjelp du trengte.

Ditt siste år ble annerledes enn mange av de før,
og det er så godt å høre andre si at de opplevde deg
positiv, med litt sær humor og at latteren din smittet,
at livsmot og livsglede var sterkt til stede.
Den pappa jeg husker fra oppveksten kom mer og mer tilbake,
og det vet jeg at andre også merket og gledet seg over.

Det gikk fort på slutten, heldigvis,
du slapp å lide for lenge,
og du fikk god hjelp og varm omsorg.
Du sa selv at du var klar for din siste reise,
og du sa flere ganger at nå måtte vi barna
ta vare på hverandre og snakke sammen.

Fredelig gikk du fra liv til død.

Plutselig,
er alt vi sitter igjen med minner,
minner som danner et bilde som har
både lys, sterke farger, skygger og mørke.
Det er fortsatt hendelser og ord som er vanskelige,
som er såre å tenke på,
men jeg tenker på deg uten å holde noe mot deg,
for du var tross alt bare et menneske, som meg.
De skygger og mørke stunder som er i bildet av deg,
er de som fremhever det gode og det fargerike
og som gjør at lyset skinner sterkere.

Takk for alt pappa!
Jeg er glad for at du var min pappa,
og jeg kommer alltid til å være jenta di.
Jeg lyser fred over ditt minne.

Til minne om min kjære pappa, Gunnar Stordal (06.07.48-29.05.20)

17 kommentarer om “Takk for alt

Legg til din

  1. Kondolerer – og ber om velsignelse over deg – som alltid lever videre 🙂

    Takk Cecilie!
    For Ærlige, Varme og Ekte tanker
    om levd liv
    om liv som lever videre.

    Jeg skrev ned noen tankene da jeg fikk vite at en blogg-venn hadde mistet pappa’n.
    Nå er det 3 blogg-venner som har mistet sin far i løpet av noen få uker.
    (i hjemveien.blogspot 6.juni)

    Klem fra
    MinsteBror

      1. Takk Cecilie!
        I dag minner skrivefeilen min over –
        At når vi blir borte
        lever velsignelsene som vi tok imot fra Herren og gav vider
        Velsignelsene du gav
        fortsetter å virke.

        Ha en velsignet dag og en velsignet sommer med de rundt deg.

        MinsteBrorKlem

  2. Varme tanker til deg. Vi er litt i samme bås, med en måneds tidsforskjell. Mange tanker og følelser rundt det å miste en pappa, og du uttrykker det veldig fint. Takk for at du delte ❤

  3. Mi djupaste medkjensle i sorga!
    Så levande og ekte…
    Så sårt og varmt..
    ❤🌹🙏

    Gud Signe pappa din sitt minne!

    Stor klem frå Sigrid

  4. Kjære deg. 💝 Kondolerer så mye. Vondt og godt å lese.
    Fred over din fars minne og hjelp og styrke til dere som sitter igjen. ❤🌹

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: