Han kom for meg

Om kveldene sitter jeg for tiden og hører gjennom en bibelkommentar av R.C.Sproul om Johannes evangeliet. I kveld var det siste jeg hørte om kvinnen ved brønnen(kap.4) og jeg kom til å tenke på noe jeg begynte å skrive på for halvannen uke siden, kanskje blir det jobbet videre med senere, men deler start og førsteutkast nå.

Vi tenker (og sier) ofte at den og den søker Gud, men sannheten er at vi kan ikke søke Gud i egen kraft. Vi er døde i synden, vi hater lyset fordi det avslører oss og helt opp til det øyeblikket Gud kaller på oss, så rømmer vi fra Ham. Mennesker søker løsning på tomhet og uro, de søker fred i sitt indre, frihet fra skam og skyld og lykke, men Gud søker de ikke før Han møter dem. Det var ikke kvinnen som oppsøkte Jesus, men Jesus som tok veien gjennom Samaria, Jesus som ikke brydde seg om at hun var en umoralsk, samaritansk kvinne (3 uff’er der), Jesus som sa første ord og Jesus som viste henne hennes egentlige indre tilstand og også, at han var den lovede Messias. Hun gav gjensvar ved å tro, men først etter at nåde, kjærlighet og sannheten hadde forandret henne.

Han satte seg ikke ned,
kun fordi han var sliten.
Han ventet ikke på,
det vann jeg kunne gi.
Han kom fordi han visste,
om mitt knuste, tørste hjerte.

Han kom for meg,
for å vise meg min synd.
Han kom for meg,
for å vise meg sin herlighet.
Han kom for meg,
så jeg kunne komme til ham.