Alle sier god sommer, mens jeg tenker HJELP! Vi må ha ferie. Sommerferien jeg gledegruet meg til er i full gang… Før jeg ble syk var det bare å glede seg, nå er det gledegruing… Jeg gleder meg til mer tid med mine skjønne gutter, men jeg gruer meg til hva det betyr med fire uker uten mulighet til å sove på dagtid og skru tempoet så drastisk ned som jeg må for å ikke bli dårlig… Jeg gruer meg til de tre ukene de er borte…Jo, det er litt deilig med fred og ro, med mulighet til å sove nok og bare tenke på seg selv. Men bare litt… for større enn gleden er savnet etter de kjente, livlige og til tider høylytte stemmene som fyller luften, de varme klemmene, de entusiastiske Mamma se! Det savner jeg allerede etter halvannen dag alene. Og alene i leiligheten blir kveldene igjen fylt med den tomme stillheten, ikke den gode som er etter godnattsang og nattaklem. Den litt tunge stillheten, den som roper at jeg er sliten av å være enslig, den som taust vitner om savnet etter noen armer å krype inn i, å være noens spesielle, noen å dele stillhet og latter med, noen å dele kveldene med. Kveldene er så uendelig lange når du må dra deg gjennom dem alene, hvertfall når det har vært slik i nesten 5 1/2 år. Lange fordi kroppen ikke har kreffter til å være aktiv og holde på med ting. Alt var så mye enklere før jeg ble syk, før jeg ble satt utenfor nesten alt og alle. Gruer meg fordi jeg ikke vet hva jeg skal finne på, for gjør jeg noe jeg har lyst til i fri-ukene mine, må jeg gjøre mindre med guttene når de er hjemme- og siden jeg velger dem, har jeg mye tomtid og lite krefter. Ikke bra blanding…
Jrg gleder meg til opplevelser sammen, både hjemme og ute. Jeg gleder meg til lek og latter, liv og entusiasme. Jeg gleder meg til å overraske guttene med aktiviteter og det å delta når de ikke ventet det. Jeg gruer meg til en kropp som vil verke mer for hver dag jeg ikke kan tilpasse aktivitetsnivå, til hodeverk og svimmelhet, til alt hva som følger i kjølevann av overbelastning av en ikke fungerendes kropp. Jeg gruer meg til at hodet og tankene stopper mer og mer opp etter som dagene går. Jeg gruer meg til å si til guttene at nei i dag kan vi ikke gjøre det, nei det kan jeg ikke klare nå…
Men jeg har da visst det kom, så jeg er forberedt jeg. Det er utrolig hva stahet, solbriller og ett stort smil har å si. Ikke bare blir guttene blidere, men siden mor tvinger seg til å tenke positivt og å strekke strikken litt (men ikke så langt at den ryke), skal vi ha en god sommer som guttene vil huske med glede! Jeg skal også huske gode øyeblikk, det er tross alt øyeblikk og ikke dager og uker vi husker. Vi skal på turer, vi skal campe og mye annet, og selvsagt er det fornuftig og forsvarlig plassert mellom eller rett etter mine ‘friuker’ så jeg kan litt mer. Jo da, dette skal bli bra, men det sier jeg ikke fordi jeg føler for det, men fordi jeg har bestemt meg for det!
Hjertesukket blir vel denne gangen, husk på de som ikke er så heldige som oss. Jeg kan tross alt være litt på beina og gjøre litt med guttene, men det er ikke alle som er så heldige… Tenk på de rundt deg og inviter dem inn i ditt liv, din hage, ditt fellesskap. Ikke bare tenk på at du skal ha en god sommer, men tenk litt på å gjøre sommeren god for andre også…
med Gud i hverdagen 
Ferieambivalensen er jeg godt kjent med, å balansere vel krever erfaring og måtehold.
Ønsker deg en fin ferie, håper den blir som du ønsker!
Blir litt opp og litt ned i disse ferietider, men man lærer seg å leve med det.
Og ja, med årene blir evnen til å balansere bedre og bedre, kjenner igjen signalene fortere nå!
Guttene er fornøyde med hva vi har gjort til nå! Og det gleder selvsagt ho mor!
Nå har jeg ett par uker pustepause og håper å samle krefter til de tre siste ferieukene!
Håper du har hatt noen gode dager og uker og har fått mange flotte øyeblikk og minner!
Fortsatt god sommer til deg og dine! 🙂
Klem til deg…
Kjenner meg igjen i mye av det. Sier som ei sa til meg for mange mange år siden:
Enten vil Gud finne en helt perfekt mann for deg og barna, eller så vil han gi deg det du trenger for å klare deg uten… Det kan jo virke som om det siste er en litt fjern tanke, spesielt for deg som strever såpass med dagene pga sykdom, men jeg er overbevist om at Pappa har hånd om oss i alt vi strever med… Leser en bok for tida (det går i sneglefart pga prioriteringer) som bare blir bedre og bedre for hver nye side. Den forteller om tro og tvil midt i prøvelser, nød, fattigdom osv… Den forteller hvem Gud er midt i det hele… Den anbefales til alle.
http://www.libris.no/lee-strobel–saken-gjelder-tro-en-journalists-narkamp-med-tvilen–9788253144337.aspx
Hadde det ikke vært for Guds kjærlighet og trofasthet hadde jeg gitt opp for lenge siden! For meg er det det første alternativet (perfekt mann for meg og oss) som virker helt fjernt og som en umulig drøm. At Gud er med og vil gi alt jeg og vi trenger for å komme gjennom tar jeg som en selvfølge. Gud har lovet å være med, lovet å aldri svikte oss, å alltid gi hva vi trenger, å alltid være nok, at Han er både Far, venn og ektemann og at Hans styrke fullendes i min svakhet. Guds forsørgelse er nok og den er gitt i nåde, kjærlighet og barmhjertighet. Nettopp derfor vet jeg at sommeren vil gå og at vi vil få fylle den med gode øyeblikk og minner, og ikke fordi jeg «tar meg sammen» men fordi Gud er god og trofast.
Klem til bake til deg skjønningen 🙂