Med julefred i hjertet

November ble ikke helt som ventet. Den vanlige: Rolig start og fra midten av måneden advents- og juleforberedelser, ble byttet ut med sykdom, operasjon og tøff rekonvalesent. Først var jeg skikklig dårlig 13 dager, og den dagen sykdommen slapp litt tak i kroppen var vi på vei til sykehuset da minsten skulle opereres. Gud hadde forberedt meg på at det ville bli litt tøft i etterkant, men hva vi måtte gjennom ble mer enn ventet… 20 timers søvn de første 8 nettene, 3 telefoner til akutten, en ekstra kontroll på sykehus og to ganger bare timer unna innleggelse for intravenøst. Gutten hadde det kort sagt ikke godt…

I slike spesielle tider gir Gud oss ekstraordinær forsørgelse på ALLE livets områder. Den fred og glede jeg hadde i hjertet den måneden overgår all forstand. Når jeg egentlig trengte hvile men måtte være på beina, gav Gud meg all styrke jeg trengte. Da jeg måtte bære minstegutten følelsesmessig gjennom smertefull gråt alle de gangene alt det vonde ble for mye, kunne jeg etterpå krype inn i Guds trygge armer og få gråte selv. Å kjenne hvordan all smerte ble renset ut og jeg på ny fikk styrke til å stå der sterk nok til å hjelpe guttungen, var en utrolig opplevelse. Gud bar oss virkelig på en spesiell måte gjennom denne tiden, det var som om Han plasserte oss inne i en ”trygghetsboble”. Vi hadde det tøft nok der inne, men var også skjermet fra mye av hva hverdagen vanligvis er fylt med.

Så kom dag ni med gjennombrudd og alt snudde. I løpet av ett par dager var minsten i full fart og hverdagen skulle igjen begynne. Da sprakk bobla og virkeligheten med alle dens utfordringer traff som ei kraftsalve. Jeg var en måned på etterskudd, ett lass avtaler var avlyst og utsatt, advent stod for døra, juleforberedelser hadde jeg ikke tenkt på, uventede ekstrautgifter med 4 nuller bak og mye mer. Nå var det plutselig ikke mye fred igjen i hjertet, men berg-og dalbane og tøffe tak på alle kanter… Hva gjør jeg nå? Velger jeg julestress og bekymring eller vil jeg prøve å bevare julefreden?

Jeg måtte disiplinere meg selv. Hver gang bekymringene kom valgte jeg å legge dem over på Gud, stole på Hans ord om hjelp, minnet meg selv på alle gangene Han har vært trofast og at Han fortsatt vil være det. I Jes.59.19b. står det at ”Når fienden kommer som en flod, skal Herrens Ånd drive han tilbake” Og det har kjentes slik ut, hver gang jeg valgte å legge av meg det som tynget og å stole på Guds Ord, kjente jeg for hver gang litt mer fred i hjertet!

Ei heller ønsket jeg å bytte bort Guds fred i hjertet med å stresse og styre rundt for å gjøre alt slik vi pleier gjøre det, derfor ble mye av det vanlige valgt bort. FOR, tradisjonene i seg selv er ikke det viktigste, men at det er en tid for å være sammen med venner og familie, en tid for takknemlighet og feiring- vi feirer faktisk ”tidenes julegave”! Han som kom og gav, Han som gir og vil fortsette å gi av seg selv og sitt eget inn i denne verden, til sitt skaperverk, Han som fyller alt i alle, som er vårt alt i alt. Vi feirer at Jesus er født! Den gang var det ikke rom for dem i Betlehem, er det rom for Jesus i våre hjerter denne julehøytiden?

Med ønske om en fredfylt julehøytid og ett velsignet godt nytt år!