å bære hverandres byrder

Det er 8 dager nå siden minsten ble operert og det har blitt beintøffe dager og netter. Gud forberedte meg på forhånd at det ville bli tyngre denne gangen, enn for 3 1/2 år siden da eldstemann hadde samme type operasjon. Han fikk en mirakuløs over-natten-rekonvalesens, noe jeg visste ikke ville skje denne gangen…Men dette er blitt MYE verre enn ventet… Jeg har sovet 20 timer siste 8 nettene og minsten har grått, sutret, klenget og klynket dag og natt det har vært mye smerter og også store problem med inntak av mat og drikke 3 telefoner til akutten har det blitt, ny resept på smertestillende, en ekstra sjekk på sykehus og også «trusselen» om innleggelse hengende over oss (stor fare for uttørking) Minstemann har hatt VELDIG mye smerter, og dette har ikke vært greit i det hele tatt… men likevel ser jeg hvordan Gud bruker denne tiden som er så fylt med smerter til å grunnfeste oss  sterkere i Ham, til å styrke vår tro og også til å vise oss masse nytt- både stor og liten- jeg vil dele ett par gullkorn fra minsten…

Når det har vært på det verste har vi som vanlig snakket om at Jesus er nær og at Han kan hjelpe, jeg har spurt om vi skal be Jesus ta det vonde og også hjelpe oss gjennom dette, noe vi alltid har gjort. Enkelte av gangene har jeg sagt etterpå, «vet du hva Markus, det er mange som ber for oss, og spesielt deg nå»… Minsten blir nysgjerrig, «hvem da?» og mor begynner å ramse opp: mamma, storebror, pappa, mormor, onkler, ‘tanter, naboer, venner, kjente i Norge, kjente utenskjærs… noen ganger har han plutselig bare brutt meg tvert av: «Mamma, det er nok nå!» Lukket øynene, snudd seg og sovnet! Det forteller meg hvor stor trøst det ligger i å vite at andre mennesker ber for oss,  og også om tilliten til at Gud hører bønn, også for en liten stor pjokk på 4 1/2 år som opplever livets til nå mest smertefulle dager…

Ettermiddagen for to dager siden hadde han skikkelig vondt og krøp gråtende opp i mamma sin seg og trakk dyna godt opp. Jeg kommer inn og vi blir enige om å ta en liten hvil sammen. Alt roer seg etter hvert, og vi snakker om at vi blir passet på

– Gud passer på deg også, sier jeg
– nei, sier minsten
– åhh… hvem gjør det da, svarer jeg
– du! sier han og peker på meg
– hvem passer på mamma da?, spør jeg
– Gud og Jesus gjør, svarer småtten
– så da passer Gud på meg, og jeg passer på deg? spør jeg
– ja! sier minsten
– så da passer jo Gud på oss alle sammen da? spør jeg
– JA! Han gjør det! svarer en smilende gutt

Jeg tenkte litt på denne i ettertid, for det er sant… ja, Gud passer på oss alle men slike små velsignelser som Markus på 4,5 år trenger å oppleve det fysisk i slike smertefulle tider å kjenne noen armer rundt seg når det raser på alle kanter og ingenting er greit,  «Gud med hud og hår på» er det noen som kaller det.

Vi har hatt mange stunder der gutten har grått sin smerte ut i armene mine, og når han deretter har sovnet og er rolig, har jeg krøpet inn i Guds armer og grått min smerte ut og jeg har alltid kjent hvordan alt er blitt renset ut,  hvordan jeg igjen er blitt forberedt til å være sterk nok til å bære min sønns smerter og hjelpe han igjennom-  jeg har måtte være sterk for ham, og jeg vet  at Gud er sterk nok for oss alle og har gått i tillit til at Gud er min styrke. Minsten har rett; Gud passer på mamma, så mamma kan passe på ham! Bær hverandres byrder… det  fikk en helt ny betydning når det kom gjennom disse ordene til en velsignelse på 4,5 år…