Hvem styrer?

Er Gud på tronen og styrer alt for alle? Det spørsmålet har ofte to ulike svar. Det ene er ja, og sies utfra hva vi tror og det andre er nei, og sies med hvordan vi lever.

Er noen en ateist så vil vi forklare det med at de tror ikke på Gud, noen få vil også nevne at de forholder seg ikke til Gud i sine bestemmelser og hverdager. Og det gjelder jo hvertfall ikke oss som kaller oss kristne! For vi tror jo på Gud. Men vent en halv, tro er ikke først og fremst hva vi tror med hodet, det vises mer i hvordan vi lever. Tro er ikke bare kunnskap, den inneholder det også, men det er mer den erfarte indre virkeligheten som har fanget vårt hjerte og sinn i så sterk grad at det vises i både ord og liv. Tro er den dype indre visshet om at Gud er Gud og at Jesu verk var fullkomment og mer enn godt nok for å redde meg både i nåtid og for evighet. Tro som ikke vises i gjerninger er ikke en bibelsk tro.

Vi ville aldri i verden kalle oss selv ateister, men hvor ofte lever vi ikke som praktiske ateister? Hvor ofte tar vi ikke dagen som den kommer i egen kraft og kløkt uten å i det hele tatt tenke tanken på å søke Gud og be Han lede, styrke og beskytte oss denne dagen? Hvor ofte tar vi ikke bestemmelser uten å søke Gud først? Hvor mange utfordringer prøver vi ikke løse i egen kraft, og hvis det etter utallige forsøk ikke går bedre, da kryper vi til korset? Vi er ikke ateister, men alt for ofte lever vi som det.

Hvem styrer? var spørsmålet i tittelen, og mange av oss vil si Gud. Men på spørsmålet om hva Gud styrer, vil svarene variere mye. Det er de som mener djevelen styrer mye og Gud litt. Andre mener mennesker styrer og Gud kun hvis vi tillater. Jeg mener Gud styrer alt. Ikke at Gud er kilden til alt som skjer, men at ingenting skjer uten Guds tillatelse.  Noen ting får Gud til å skje, annet tillater Han, men uansett virker alt mot samme mål; Hans ære og Kristi legemes beste.

Og her vil mange av protestene komme inn fordi vi vurderer omstendigheter med menneskelig forstand og kjærlighet til det enkle og godtfølende. Ofte har vi ubevisst en mening om at hvis Gud velsigner oss skal alt gå på skinner og det skal føles som rosa skyer dager. Vanskeligheter og svakheter er utenfor hva vi ønsker skal være Guds vilje og vei. Litt er greit, men ikke lassevis i milevis. Og ofte er mye av vår uro og tvil bunnet i vår kortsynhet, vi fokuserer på den enkelte utfordring, mens Gud ser hele vår livslengde.

De siste måneder har vært av det slaget jeg bare har måtte smile over. Vi hadde først de ukene med tonnevis av snø, og så dagen vi var ferdige med skuffing ble jeg syk og det tok 3 uker før det verste gav seg (i tide til ny runde skuffing). Det hjalp selvsagt ikke at jeg fikk allergisk reaksjon på slimløsende som tok ei ekstra uke å komme seg fra. Og så var det bilen som måtte på verksted og mamma som heller ikke var i slaget. Mandag da det var gått 4 uker ble bilen hentet på verksted og det ble dyrt, men jeg var takknemlig for at det var ordnet og at jeg faktisk kunne betale regningen selv om det tømtes godt. Og når det da begynner å lyse lamper i bilen i løpet av ett par dager må jeg riste på hodet og smile. Litt verre var det da vi skulle til verksted for å lese av feilkoder og rød varsellampe kommer, da trengte jeg 2-3 minutter i bønn og påminnelse før jeg kunne riste på hodet og smile. Så da ble det akutt-time på verksted og ny avtale noen dager etter. Med de to turene på toppen av den første, har jeg brukt ei hel månedslønn på å fikse bilen i år (den bilen blir bare nyere og nyere). I tillegg; noen husker kanskje at veden min var blitt litt ødelagt av fukt og heldige meg, jeg får noen få sekker veldig billig. Jeg kobler ikke første dagen hvorfor jeg er så dårlig den dagen, heller ikke andre dagen før i kveldinga. Lurer på om jeg er blitt allergisk for bjørkeved også? Ut med veden og joda, noen timer senere letter det i kroppen. Det tok noen dager før det slapp, men nå vet jeg det også. Og jeg er så utrolig takknemlig til Gud for hvor godt han styrer, og timinga på så mange ting.

Siden mamma var syk samtidig med meg, kunne yngstemann låne hennes bil til vi fikk min på verksted. Ikke bare trengte han bil enkelte dager pga praksis og annet, men da kunne han også hjelpe både meg og mamma med ulike gjøremål. Den første verksted-regningen ble betalt gjennom konto-sjonglering og jeg visste vi hadde mat og bensin nok til neste utbetaling. Men akutt-timen kom plutselig før den utbetalinga, men betalingen ble utsatt av verksted uten å spørre og slått sammen med timen noen dager senere, som var to dager etter jeg fikk penger. Og etter å ha satt av til de faste utgifter var det penger nok til den regningen også. Er ikke det utrolig timing? Og det er enda flere detaljer oppi dette, men de store linjene holder.

Å nåde stor, at Gud ser meg oppi alt som skjer, og har lovet at Han aldri vil svikte eller forlate meg.
Å nåde stor, at Gud bruker alt til sin ære og mitt beste, og at Han vender alt til det gode.
Å nåde stor, at Gud er en Far som vet hva vi trenger, og at når vi legger det fram for Ham kan vi vite det er i trygge hender.
Å nåde stor, at Faderens nåde og hjelp kommer til oss gjennom Jesus og ved Ånden. Ære være Faderen! Ære være Sønnen! Ære være Ånden!
Å nåde stor, at Gud ved sin Ånd gir oss styrke og hjelp til å stå støtt i stormen, og at vi i Kristus finnes verdige til å i frimodighet komme fram for nådens trone for å søke hjelp.

Jeg vet det er nåde, Guds trofasthet mot løftene Han har gitt sitt folk og Guds Ånds hjelp som gjør at jeg kan smile over alt. Jeg vet at det er liv og kraft som kommer fra selve kilden. Jeg vet at det er ikke alltid at prøvelser og utfordringer oppleves med slik ro og fred. Noen ganger er det tungt og mørkt, og vi må stole på Gud mens vi vandrer i mørket. Andre ganger får vi ved Guds hjelp smile mot utfordringer og glede oss over at vi skal få se hvordan Gud vil utfri oss. Noen ganger lar Gud oss kjempe oss gjennom utfordringer som vi andre ganger får seile gjennom, men alt er fra Hans hånd for Hans ære og vår- og Kristi legemes- beste.

Hvis Gud styrer så betyr det at Han tillater både det gode og det vonde som kommer min vei, og at Han ser det som skjer som det beste for meg i lengden. Ofte er vi veldig opptatt av hvorfor meg og hvordan Gud, men kanskje skulle vi tenkt mer på hvem Jesus er og hva Gud vil vise oss? Prøvelser har en tendens til å gjøre oss selvsentrert, og når vi setter oss selv i sentrum kaster vi Gud av tronen og vi mister søsknene ut av syne. Vi skal ikke være selvopptatte, men holde Gud og andre som viktigere enn oss selv.

Det betyr ikke at vi ikke er viktige, for Gud elsker den enkelte inderligere enn noe menneske kan. Men hvis vi er sikker på Guds kjærlighet mot oss trenger vi ikke styre på selv, vi kan stole på at vår allmektige Far som elsker oss så mye at han gav sin enbårne Sønn for oss, også vil sørge for oss- Hans utvalgte og høyt elskede barn- i alt som skjer. Hans kjærlighet overgår den mest ømhjerta mor på jord, Hans vilje til å beskytte overgår den mest helhjertet far på jord, Hans makt til å forandre omstendigheter og hjerter overgår verdens mektigste leders mulighet og Hans evne til å gi rikelig hjelp overgår verdens rikeste menneskers ressurser.  Vi trenger ikke bekymre oss for våre liv, vår Far bærer det ansvaret med glede, og Han er til å stole på.

Vi skal legge våre behov og bekymringer fram for Gud, og la det være opp til Gud å velge hva slags forsørgelse og hjelp han skal gi og når han gir det. Hvis vi stoler på at Gud vil være vår Gud og innfri sine løfter, da trenger vi ikke å bekymre oss uansett hvor umulig det er for oss- våre umuligheter er tross alt ikke annet enn muligheter for Gud! Våre liv og behov er i trygge hender og vi kan fokusere på å leve til Guds ære og andres beste. Vi har mer igjen for å forberede egne hjerter slik at vi er rede til å dele ord i rette tid med mennesker vi møter, enn vi får fra timer med bekymring.

Hvis jeg tror Gud styrer, og at Han alltid har sin ære og mitt beste for øye, trenger jeg da bekymre meg? Jeg kan se at det er utfordringer både rundt meg, i meg og foran meg, men husker jeg at Gud ikke bare er med meg, men har bolig i mitt indre og at han omslutter meg på alle kanter, er den Far som sørger for sine, er den allmektige Gud og den Gud som er trofast og rettferdig i alle sine veier? Jeg kan som sagt se utfordringen foran meg, og jeg skal be Gud om å hjelpe meg, men så er det opp til han å velge framgangsmåte. Gud gjør ikke alltid ting likt, men resultatet er alltid likt- hjelp og utfrielse- som med Israelsfolkets vannkryssing. Den første gangen delte Gud vannet før de gikk uti, den andre gangen måtte de først sette foten i vannet før det delte seg, men en ting kan vi alltid være sikre på; må vi krysse stormfulle vann så vil de ikke overskylle oss- hvordan vi reddes ut, er ikke opp til oss.

En liten ekstra påminnelse om å la dagens plage være nok. Da jeg hadde ordnet med faste utgifter og siste verkstedregning kunne jeg ikke unngå å se at det var litt skralt igjen på kontoen. Det var ikke den første uka tankene gikk til, fordi jeg visste vi hadde mat, bensin og nok penger til bursdagsgave til eldstemann- men tanken om ukene etterpå og bursdagsgave til yngsten (som kommer på samme utbetaling som eldste) kom. Takk Gud som kommer oss til hjelp! Ånden minnet meg om at det var ikke dagens utfordring og at jeg skulle la det ligge. Gud hjelper i dag, og i dag har jeg nok. Jeg fortsetter å be om daglig brød, jeg er påpasselig med hvordan jeg bruker hva jeg har og jeg vet det vil ordne seg. Hvordan vet jeg ikke, men det er faktisk ikke mitt problem, for det er faktisk ikke jeg som styrer (takk og lov for det!).