Det er mange ting vi setter vår lit til. Og mange av dem er større sikkerhet for oss enn Gud og hans løfter til oss er. La oss være ærlige (om ikke annet, med oss selv), vi stoler mer på at lønna kommer på konto enn på at Gud sørger for oss. Mer på at mennesker kan gi oppmuntring enn at Herren kan. Mer på at gode ord, handling og luksus gir trøst enn at Gud gjør. Vi sier at vi setter vår lit til Gud, men ofte er ikke det helt sant. Vi gjør det på en «overordnet» måte, men går vi enkelte deler av livet litt mer i detaljer så er vår tillit festet til annet enn Gud, og ofte er det til egne eller andres evne til å ordne opp. Vi takker Gud for mange av de tingene, men vår tillit er ikke fullt og helt i ham.
Ofte er vi ikke klar over at det er slik, før det smeller. Når vi plutselig opplever kriser som sykdom, død, tap av inntekt og annet, da oppdager vi at vår tillit egentlig ikke var i Gud og hans løfter, men mer i egne og andres evne til å hjelpe og løse opp i ting. Kriser av mange slag viser oss hvor vår tillit er festet, og det er ikke alltid like kjekt å innrømme hva de forteller om oss og vår tro. Vi kaller Jesus Herre, men det betyr ikke at han er den eneste herre i vårt liv…
Det er noe jeg ber ekstra mye om i disse dager og det er at hva vi står oppi skal få mennesker til å vende seg til Gud, både de som ikke tror, de som tviler og de som tror men vakler. Det er dessverre slik at mange av oss trenger krisetider for virkelig å søke Gud og kaste oss ned for hans føtter, og det håper jeg vil skje i denne tiden. At Gud får mulighet til å nå menneskers hjerte med hans budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, med hans ord om trøst og styrke og om håp for både i dag og evigheten. For meg er det viktigere å be om dette enn at koronaviruset forsvinner (slik enkelte fokuserer veldig mye på).
For mange kristne er det en tid som viser dem at deres tro nødvendigvis ikke er så stødig og klippefast som de trodde. De opplever plutselig at de tviler på Guds vilje og evne til å hjelpe dem og morgendagen ser mørk ut. De er frelst, og de har tro for himmelen, men tro for i dag er ikke tilstede. De trenger å bli bedre kjent med Gud, og det blir vi gjennom fellesskap og det å velge å tro at Gud er den HAN sier han er. Vi kan ikke ta oss selv i nakken og løfte oss ut av bekymring og frykt, men vi kan kaste oss ved korsets fot og klynge oss fast til Jesus. Vi kan velge å tro Guds ord om at han er nær og en hjelp i nødens stund, også når følelser og omstendigheter skriker det motsatte til oss. Og vi gjør lurt i å be slik David gjorde; skap i meg et rent hjerte og et stødig sinn.
Skal vi styrke vår tro og utvikle et stødigere sinn i tider som dette trenger vi å vende oss til Gud. Ikke vær redd for å innrømme at du kanskje har prioritert feil, men vær villig til å forandre på det og velg å klynge deg til Gud alene.
Herre, du gir oss fred,
for alt vi har gjort, har du gjort for oss.
Herre, vår Gud!
Andre herrer enn du har hersket over oss,
bare deg og ditt navn vil vi prise.
(Jes 26,12-13)
med Gud i hverdagen 
Du har så rett. Leste en plass at ekte tro bare er ekte tro når det er alt vi har å holde fast i. Har tenkt mye på det. Jeg er redd, men koronaviruset er bare dråpen som får begeret til å flyte over. Jeg tror Gud kan alt, men jeg er redd for alt Han kanskje lar meg gå igjennom på veien gjennom livet. Det baller bare på seg. I fortvilelse står jeg bittelille menneske, og ser det komme, som fra intet. Jeg kan ikke annet enn å kaste meg ved korsets fot. Min livline, Han og ingenting annet. Ber for deg og dine, varm klem ❤. Pam på heia
Det er forskjell på å si at vi trenger bare Jesus og det å oppleve at Jesus er det eneste vi har. Det er et tøft sted å være, men Gud vil aldri svikte sine.
Det er tunge tider for mange, og ofte så er det dråpen som får det til å tippe over slik at vi ikke klarer å kontrollere tanker og følelser, men takk Gud, vi får legge alt det på ham hver gang vi kjenner på det. Forstår frustrasjonen med at det bare baller på seg… jeg vet ikke hva dere opplever spesifikt, men jeg vet mye om å oppleve at det er forbi veis ende. Du gjør det riktige, og ting vil på forunderlig vis gå, men det er tungt, vondt og tøft.
Da jeg leste kommentaren din kom en historie fra Corrie ten Boom i tankene. Hun var ung og urolig i forhold til om hun ville klare å bevare troen under hardt press. Hennes far kikket på henne og spurte; når du skal reise med toget, gir jeg deg billetten lenge før eller når du er på stasjonen? På stasjonen, svarte hun. Faren fortsetter: Du trenger ikke bekymre deg nå, skulle du komme i en slik situasjon så vil Gud gi deg det du trenger der og da, ikke lenge på forhånd (veldig fritt gjenfortalt pga dårlig husk). Vi ønsker raske og enkle løsninger, men ofte så opplever vi at det blir ikke slik. I stede for at Gud stiller alle stormene i våre liv, så brukes stormene til å trekke oss nærmere ham så han kan stille vår sjels storm. Ikke behagelig, men det er dyrebare skatter gjemt i storm, ruskevær og mørket- og den viktigste er det nære fellesskapet med Gud.
Dere er i tanker og bønn, skulle gjerne kunne strøket ut dine sorger og tårer, men vi får begge se fram til den dag Gud gjør det for siste gang. Varm klem