Takk, min Frelser kjær

Dette er blitt ei av de ukene der jeg bare må smile, riste på hodet og takke Gud. Det begynte på søndag da jeg avtalte med mamma at jeg skulle opp å skuffe verandaen hennes på mandag. Jeg visste at en av gutta mine ble med (frivillig tvang, den andre slapp fordi han var syk) og eldstebror min ble også med. Jeg kjente allerede da at jeg brygget på noe, men sa ikke det (fordi da hadde jeg ikke fått lov). Når jeg mandag starter bilen, så lyser ei ny varsellampe (og den på toppen av at EPC fortsatt lyser til og at det siver luft ut av et dekk og bremseskjoldet på et hjul har fått en smell). Men jeg henter guttungen og han sjekker manualen mens jeg kjører. Opp kommer vi og verandaen blir skuffet, og hjem kom vi, men nå har bilen stått siden da, fordi den må på verksted. Men der er ikke jeg kommet, fordi, jo jeg hadde rett, jeg brygget på noe og det startet godt natt til tirsdag. Så da mamma ringte tirsdag og ville ha meg opp, var ikke det helt enkelt med en bil som stod og en host-brekkende og syltet datter. Men, takk Gud, da jeg ringte ene yngstebror tok han turen og var ved hennes side den dagen. Jeg skulle vært til tannpleier onsdag, og jeg skulle hatt et møte ift eldstemann torsdag, men det er ikke blitt. Og den koselige oppdagelsen av at presenningen som beskyttet veden ikke hadde vært god nok på den innerste halvannen meteren fikk jeg også. Så her sitter jeg en lørdag ettermiddag etter en søvnløs natt og er fortsatt syk, har en bil i gården som må på verksted og mere til. Ikke ei helt vanlig uke, men ikke helt ugjenkjennelig heller (men jeg gleder meg til å se Uno X i tdf til sommeren igjen).

Jeg har ikke orket å ringe verksted, og hadde jeg orket, så hadde jeg uansett ikke kommet meg ned med bilen (vel, hadde kanskje kommet ned, men verre å få seg hjem, jeg har hatt nok problemer med å komme meg inn i hus igjen etter å ha hentet posten). Jeg har løftet det til Gud. At det er behov for hjelp med bilen. Jeg har selvsagt en tanke og to om hvordan jeg skulle ønske det ordnet seg, men de har jeg ikke nevnt (jeg vet Gud vet om dem altså), og det er rett og slett fordi Gud har sagt vi skal legge våre bekymringer og behov fram for Ham i bønn, men vi skal ikke legge våre ønskede løsninger fram for Ham. Hvordan og når ting vil skje, vet jeg ikke, men jeg vet Gud hører og svarer på bønn. Og Han vet hva som er beste og passende løsning på denne situasjonen, ikke jeg, og det er Han som kan få ting til å skje, ikke jeg.

Takk, min Frelser kjær,
for at du alltid hører bønn,
du som er den store Rådgiver
vet hva beste vei og løsning er,
må du bane vei og sette ting i stand.

Det har vært nok å bekymre seg for den uka her, hadde jeg orket, men hva hadde det hjulpet meg? Bekymring skaper ikke løsning, det tapper krefter og fjerner fokuset fra det viktigste. Jesus sa vi ikke skulle bekymre oss for mat og klær og det jordiske, men søke Gud og hans rike først. Vi har så lett å falle i fellen om at vi «må» jo bekymre oss når det er ting som skjer og utfordringer kommer inn, men Jesus sa vi skulle ikke. Når vi har bedt om hjelp for hva vi ikke klarer, så er vår del gjort, og da er ikke fortsatt bekymring annet enn et bevis på vår tvil og vaklende tro på at Gud faktisk bryr seg nok om oss, og er mektig nok, til å se og hjelpe oss med våre problemer. At en urolig tanke kan komme farende er en ting, da nevner vi vårt behov til Gud igjen, men stadig bekymring er noe annet. Tror vi Gud ser oss og vår situasjon? Tror vi han bryr seg? At han vil hjelpe? At han kan hjelpe? Vi finner mer styrke gjennom å se på det som er der oppe og reflektere over alt Jesus har tilveiebragt for oss. Vi har mer igjen for å minne oss selv om at Jesus er i forbønn for oss og at han ikke vil la oss utsettes for mer enn vi kan klare. I vår egen kraft og makt er vi kanskje maktesløse, men ikke Gud. Hvorfor fanges vi så lett av verdens bekymring når himmelens og jordens Gud er vår Gud?

Takk, min Frelser kjær,
for din omsorg og kjærlighet,
du vet hva jeg trenger
og du vil sørge for meg,
du som Evig Far og Hjelper er.

Det er så mange tanker som kommer flygende inn i vårt hode. Noen er fra vårt eget sinn, andre er angrep for å få oss til å endre fokus til oss selv eller å vakle i troen, men uansett er det vårt ansvar å håndtere de tanker som kommer og vurdere og verdsette dem etter Guds Ord og sannhet. Jeg har sett ti-tusenlappene fly for mine øyne (mentalt, ikke bokstavelig altså), men hva er sant? Skal jeg bekymre meg og begynne å prøve å løse en umulighet som jeg ikke vet størrelsen på? Eller er det mer riktig å tenke; jo, det kan bli så ille, Gud, du vet hvordan det blir og du vet hva slags hjelp, og hvor stor hjelp jeg trenger, hjelp meg Gud? Det er flere ting som har prøvd å snike seg inn, men det har ikke fått feste.

Takk, min Frelser kjær,
du som ikke bare ser vår kamp,
men forstår i smått og stort.
Du prøvet ble, men seier vant,
du min Redningsmann og Trøster er.

Denne uka har jeg hatt fred i stormen, ro selv midt i uroligheter og en glede og livslyst så yngstemann kommenterte at jeg var en smule ‘goofy’. Og jeg har måtte si flere ganger at andre ikke må få meg til å le fordi hostekulene setter inn med en gang. Men hvorfor har det vært slik? Og til dere som tenker at det er fordi jeg har sterk tro, kan jeg bare si ett tydelig nei! Det er nåde og Jesu hjelp! Det at jeg har kjent på en fred som overgår forstanden, har kjent på glede og ro er ikke fordi jeg er sterk, men fordi Gud er god! Det er nok også svar på enkelte menneskers bønner, og det er hvertfall svar på Jesu bønn til Far om at jeg må bli bevart, det er nåde. Det er Guds gode gave inn i mitt liv i ei uke som har vært stormfull. Det er en Farsomsorg som kjærlig har omfavnet et tillitsfullt barn, det er de Evige Armer som bærer og det er Guds Ånds styrke, trøst og påminnelse om viktige sannheter. Det er takket Gud at det har vært ei god uke, på tross av alt som har skjedd.

Takk, min Frelser kjær,
du som gir oss av din fred
og vår Fredsfyrste for evig er.
Du som barmhjertig og nådig er,
og bærer oss ømt i din favn.
Takk, min Frelser kjær, takk!

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære.

Salme 50,15