Et brev fra selvmedlidenheten

Jeg kommer aldri til å banke på døra di å si hallo, jeg kommer alltid snikende når du minst venter det. Jeg sitter på lur og venter på den rette stunden. Jeg gidder aldri å prøve meg når du er sterk i kroppen og er fornøyd med livet, men jeg venter tålmodig på at du skal synke sammen, være sliten og helst, ha opplevd noen kjipe eller vanskelige ting. Jeg er selvmedlidenhet, og jeg sniker meg inn når du allerede er nede.

Jeg vet å velte meg i dine  sår og vonde følelser. Jeg elsker å hente fram opplevelser som ikke var gode, for så å forstørre dem opp og fordreie dem litt. Jeg liker best når jeg får deg til å tro at ingen tenker på deg eller liker deg. Får jeg deg til å føle deg utstøtt, oversett og glemt så har jeg en festdag på jobb. Du merker det aldri, at jeg bruker ditt ønske om å bli sett og akseptert for å trykke deg ned. Det er så enkelt som å minne deg på de gangene dette ikke har skjedd, for da glemmer du alle de gangene det faktisk skjedde. Jeg står jublende og ser på at du begynner å velte deg i løgnene mine og så smører jeg alltid litt ekstra på med tanken om at du er bare god nok når andre trenger noe av deg. Å hvor jeg gnir meg i hendene når hjertet ditt pines og du lar alle de negative løgntankene rote rundt inni deg.

Men det er noen mennesker jeg liker mindre enn andre. De irriterendes optimistene og kjempende tullingene som alltid skal minne seg selv på at det er meg det er noe galt med. Akkurat som om det er noe galt med meg? Jeg er selvmedlidenhet, jeg lever for å pine deg, det er ikke meg det er noe galt med, det er dem. De tullingene som snur seg rundt og ser meg rett i ansiktet mens de spytter ut alle de tingene jeg ikke kan fordra. Dem hater jeg å møte på, for er det noe jeg frykter så er det alt tøvet de kommer med.

Når jeg har sneket meg inn på et menneske og begynt min herlige jobb med å smøre min slimete selvmedlidenhet over deres tanker og hjerte, så frykter jeg at de skal begynne å minne seg selv på at det de tenker og føler ikke er sant. Som:
– det er bare fordi jeg er trøtt og sliten alt føles slik ut.
Så de avvise meg totalt og sender meg på dør fordi de ikke vil ta imot meg. Jeg kan virkelig ikke fordra de som skal tenke slik og i hvertfall ikke de som står fast på bestemmelsen om å tenke slik. De er nesten like ille som de som alltid sier:
– Jo, verden er urettferdig og vi opplever alle å bli urettferdig behandlet, men vi trenger ikke legge oss under for det, vi velger selv hvordan vi forholder oss til hva vi møter.
Har du hørt slik vissvass? Det er idioti! Selvsagt skal man velte seg i selvmedlidenhet når mennesker og verden er urettferdig! Hvis ingen gjorde det, ville jo stakkars meg bli arbeidsledig, og det hadde jo vært ille (å.. uff, jeg liker ikke den tanken, stakkars meg). Å ja, og hva jeg også frykter, og synes er utrolig dårlig gjort overfor meg som har jobbet så hardt for å spre min deilige selvmedlidenhet er de tullingene som alltid skal gjøre godt når de kjenner at salven min trekker inn og begynner å smitte dem. De som når de kjenner tanken om at de er overflødige og glemt, på død og liv skal velge å bestemme seg for å finne noen andre de kan være gode mot, si noe godt til eller hjelpe. Seriøst? Jeg har sittet og ventet på den rette tid for å snike meg inn, og når min stund endelig er der, så skal de fjerne hele brodden av mitt harde arbeid med å gjøre godt mot andre?

Å ja, når vi først er inne på, du vet de folka som alltid skal finne noe godt i ting selv om jeg jobber hardt for å viske ut det gode i tankene deres? De både hater og frykter jeg. De som bestemmer seg for å gå en tur, for å gjøre noe de finner glede i, for å lage noe å spise som de liker og slikt, de som bruker aktivitet og gode opplevelser for å skvise meg ut. Blæææh til dem altså!!! Skulle ikke vært lov en gang.

Nei, jeg liker jobben min, jeg elsker å være selvmedlidenhet og få mennesker til å svømme rundt i gjørmen av løgntanker og falske følelser, men jeg frykter virkelig de som svarer med et klart og grunnfestet sinn, med innsikt i egne begrensninger, med tillit til at de er elsket av Gud og mennesker og som ser med nåde, kjærlighet og overbærenhet på andre menneskers ord og handlinger. Å du hvor jeg hater dem, de tar jo livet av meg før jeg i det hele tatt får gjort ferdig jobben min.  De frykter jeg virkelig… men du, nå som jeg har lettet på hjertet mitt overfor deg, ikke si det til noen da, for hvis du avslører mine triks og min frykt, vil det bli svært vanskelig for meg å finne innpass hos mennesker.