Skjønne gamlemor

Det er dager jeg tenker at det eneste jeg er god til, er å fortsette å fortsette. Å ikke gi opp er noe jeg er blitt god til. Men de grå triste dagene når jeg føler det er det eneste jeg gjør bra, er det ingen god tanke. Og da er det så viktig å huske, løfte fram og verdsette de gylne øyeblikkene av perfekt glede.

Som i går, jeg fikk en alene-ettermiddag og kveld med en gutt. Egentlig var det pappa-dag, men siden ett bursdagsselskap kom ble den ene hjemme her. Vi fikk tid sammen etter SFO og før selskap, og vi fikk ekstra alenetid etter selskapet. Mor og sønn kroer seg godt i sofaen fordi gutten fikk lov å spille litt ekstra Playstation. Oh for en glede! For det gjør man jo ikke på den tiden av døgnet! Men det tar ikke lange tiden før frustrasjonen stiger i tak med mislykka trikse-forsøk og uansett hvor forsiktig mor prøver å gi ett par tips, er hun bare dum og skjønner ingenting.

Etter å ha spurt ett par ganger får jeg lov å være med, og når vi har logget meg på en profil er jeg superklar til litt triksing jeg! Men neida, gutten svitsjer over på mini-games og finner slangen. Hver motorsykkel etterlater ett fargespor, og hvis man kjører i dem er man ute. Først til 3 vinner. Etter ett par mislykka forsøk er mor igang, og etter å ha vunnet nesten ti ganger kommer det lattermildt og smilende fra sidemannen: «Du gamlemor asså! Du er jo god!»

Vi fortsetter og «gamlemor asså!» kommer jamt og trutt! Så kikker han plutselig litt undrende opp på meg, «er det greit at jeg kaller deg gamlemor?»Jeg smiler og sier at såå gammel er jeg da ikke, kan du ikke kalle meg skjønne mor i stede da?

Vi fortsetter kampen om seierene, og for hver gang jeg vinner blir vi mer og mer lattermilde. Gutten prøver seg med å bytte konsoller, men neida, jeg vinner fortsatt. Så da setter han seg på fanget og stenger utsikten, men fortsatt vinner jeg. «Du gamlemor asså! Nei, du skjønne mor asså!» kommer det leende fra gutten som triller av fanget mitt og i farten «stjeler» med seg konsollen. NÅ skal han vinne altså! Meen nei, mor sniker hånda bak ryggen hans og gir litt ekstra fart, mer skal ikke til for å vinne over en uoppmerksom gutt som leende prøver seg igjen! Du gamlemor!

Da er det ikke så ille å være meg og ikke orke all verdens. Når en av verdens beste gutter ligger leende i fanget mitt og kaller meg gamlemor med dyp beundring i stemmen!
Og i følge samme gutt, nei jeg holder ikke på å bli grå, det er bare håret mitt som mister fargen sin! Så det så!