Hvor var du da jeg døde Gud?

Det du finner her er en serie innlegg postet under hovedtittelen «Hvor var du da jeg døde Gud?» med undertittel Om drømmene dør så holder løftene. Innleggene som er inkludert er som følge:

  1. Smertefulle tider
  2. Når drømmer dør
  3. Kan døde drømmer vekkes til live igjen?
  4. Det uforståelige
  5. Det er deg jeg vil ha Gud!
  6. Omgivelsenes reaksjoner
  7. Finnes det svar på alle våre hvorfor?
  8. Håpet og livets Gud
  9. Avslutning (oppsummering av viktige punkter)
  10. Bønn om styrke og legedom (ikke lagt til enda, kommer når formen og husken er tilstede på samme tid)

Er denne serien noe som passer deg og din livssituasjon? Da kan kanskje en av de andre samlingene som er skrevet også være noe for deg. Guds løfter holder- mirakelet vil komme er innlegg om Guds løfter og om kamper og utfordringer vi kan møte mens vi venter på å se mirakelet vi trenger bli virkelig i det synlige. Men fortvil ikke, alle Guds løfter vil bli virkelige, det Gud har lovet vil han også gjøre.

Vil minne om noe jeg sier ofte; Prøv alt og hold fast ved det gode, spør Gud om å vise deg om dette gjelder deg. Hva jeg skriver om er ikke gyldig som hovedregel i alle ting og tider, men det er en del av livet for enkelte nå. Skulle du gå gjennom tøffe tider akkurat nå, betyr ikke det at de tanker jeg deler her nødvendigvis gjelder deg og ditt liv – det gjelder noen men ikke alle.

Hvor var du da jeg døde Gud?

Om drømmene dør så holder løftene

Det er spesielt to passasjer i Bibelen jeg vil bruke, når Jesus vekker opp Lasarus og fra Jesaja om at Herrens veier og tanker er ikke som våres, de er mye høyere enn våre. Og vi kan vel også huske ord som at “den som sår med tårer, skal høste med glede”, at “alt virker sammen til det gode for dem som elsker Herren”, at selv når vi går gjennom dødsskyggens dal er vi trygg for Gud er med.

“For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier,  lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.” (Jes.55:8-9)

Smertefulle tider

Det er tider drømmer faller i grus og knuses. Ting vi trodde skulle bli bra, ender opp med å være det motsatte. Det er mennesker vi trodde vi skulle ha i livet for alltid, som plutselig forsvinner ut. Det er dager der lykke forandres til smerte i løpet av sekunder fordi en telefon hadde en uventet beskjed. Sykdom kan komme inn og endre hele tilværelsen og rokke med alt som er kjent, kjært og trygt. Det er tider der vi tror det ikke kan bli vanskeligere og tøffere, men dagen derpå viser at det kunne det jammen med bli…

Det finnes dager der smerten er mer enn vi tror vi kan bære, det kjennes ut som om hjerte brister. Dager der mismot og sorg fyller hjerte og sinn slik at vi ikke ser hvordan vi skal komme gjennom. Kan livet virkelig bringe meg noe mer godt? Vil jeg virkelig kunne smile igjen og kjenne at det er godt å leve? Vil jeg noen gang kjenne på glede igjen? Jeg kan ikke se at jeg noen gang vil kunne være lykkelig igjen…

Vi møter ting i livet som ikke alltid er bare godt og lett, og noen ganger går det forbi alt vi tidligere har visst om og kjent til av smerter og harde tider. Det blir så mye, så alt for mye…

Vi roper ut til Gud, men i stede for at lyset bryter fram, virker det som om mørket bare blir tettere rundt oss. Vi bønnfaller Gud om å komme oss til unnsetning, for vi har så lite styrke igjen- og mens vi kaver og kjemper med siste rest av egen styrke, virker det som om Gud står på avstand… Det går så langt at vi gir opp, vi vurderer å gi slipp på drømmene, vi vurderer å gi opp håpet om en bedre morgendag, vi mister troen på at det gode Gud har lovet er for meg, vi orker bare ikke mer… mismotet vinner mer og mer fram…

Men hvorfor Gud? Hvorfor må ting være så vanskelig? Du er allmektig, du kan ta meg ut av dette fortere enn jeg kan knipse med fingrene… Hvorfor må jeg gjennom alt dette? Hvor lenge må jeg oppleve så mye forkastelse, knuste drømmer, sykdom, vanskeligheter og harde tider? Hvorfor må jeg gjennom all denne smerten? Hvorfor kommer du meg ikke til unnsetning Gud? Hvorfor er du stille? Jeg holder på å dø, og du er ikke her…

Når drømmer dør

Marta og Jesus har en samtale vi ofte haster forbi uten å få med oss hva som virkelig sies. Vi leser versene i Joh.11.

20 Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. 21 Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» 23 «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. 24 «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. 25 Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» 27 «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Marta sier egentlig at jeg tror du kan vekke til livet igjen i oppstandelsen, men jeg tror ikke du kan vekke til live her og nå. Og vi er ofte lik Marta, vi kan stole på Gud for evigheten, men sliter med å stole på Gud for hverdagen her og nå. Vi diskuterer med Gud og stiller spørsmål med hvorfor Gud ikke kom før. Hadde du bare kommet da Lasarus var syk, kunne han levd. Hadde du bare kommet da jeg hadde litt styrke igjen Gud, hadde du bare hjulpet meg da jeg hadde litt håp igjen, hadde du bare vært her tidligere Herre, så skulle jeg ha trodd, så hadde ting blitt bra. Vi er bundet av vår her og nå, og klarer mange ganger ikke å høre hva Gud sier til oss. Jesus sier han vil vekke Lasarus opp, men Marta klarer ikke å oppfatte det, for hennes tro og innsikt er ikke på det nivået, hennes omstendigheter og følelser sier noe helt annet. Hun er oppslukt av sin smerte, sitt mørke, sin forståelse av tingene og klarer ikke høre de ord av liv, håp og kraft som tales til henne. (Men husk en ting, Jesus fordømmer ikke, Han taler sannhet i kjærlighet.)

Er ikke det netttopp slik vi også er mange ganger… Vi har fått ett ord fra Herren og har levd i tro for dette i mange år, men så ser omstendighetene ut til å bli bare verre, vi ser ikke hvordan det ord, den drøm,det løfte Herren gav kan bli virkelig. I stede for at ting, forhold eller mennesker endres til det bedre, blir alt bare verre og verre.Vi kjemper med den lille styrken vi har igjen, vi prøver å få det til å skje, vi prøver å holde tro og mot oppe, men vi taper kampen fordi omgivelsene ser bare mørkere og vanskeligere ut for hver dag og uke som går.

Hvor mange har ikke i årevis bedd om at foreldre, barn og andre kjære skal bli frelst? Hvor mange har ikke sett at barna går bort fra Herren og havner på kjøret? Hvor mange har ikke opplevd opprivende samlivsbrudd og utroskap? Hvor mange har ikke slitt med sårene fra en forferdelig oppvekst med vanskjøtsel, mishandling og misbruk av psykisk og/eller seksuell art? Mange opplever langvarig sykdom eller smerter, andre at de mister jobb og at ny ikke kommer til, og i kjølevann av tapt inntekt forsvinner drømmer om hva de ønsket å gjøre, men kanskje også hus og bil…

Mange går rundt med knuste drømmer, jeg klarer bare ikke å tro lenger, for Gud kom ikke da jeg hadde litt håp, litt styrke, litt tro igjen… hadde du bare kommet før Gud…. Jeg tror at du er Gud og at jeg skal komme til himmelen, men jeg klarer ikke å tro at det finnes noe godt på dèt området i livet mitt, jeg klarer ikke tro Gud at du har noe godt for meg på akkurat det området…

Vi gjør mange ganger som Marta og Maria og holder begravelse. For dem var det en selvfølge siden broren var død, men vi gjør det samme i våre liv, vi begraver våre drømmer. Vi har områder i livet, i hjertet, der vi føler Gud har sviktet oss ved å komme for sent, Han kom så sent at drømmen døde. Vi holder sørgestund over det vi har tapt, og vi begraver smerten, sorgen og tapet i ett lukket rom i hjertet. Vi ruller steinen foran og vi vil og/eller klarer ikke slippe Gud til, for han kom for sent…

Tapte drømmer… om en utdanning, om friske barn, om ett godt ekteskap, om en givende jobb, om muligheter til å påvirke andre, om å utrette noe for Gud, om å være elsket, om å få elske, om å se barn frelst, om å se kjære helbredet, om å ha stabil inntekt, om å overvinne frykt, om å kjenne seg fri, om å kjenne seg akseptert… tapte, knuste og begravede drømmer… de kommer i mange fasonger og fasetter, men en ting har de felles- vi har gitt drømmene opp… Gud, jeg kan tro på deg for evigheten, men ikke for dette, det er bare for vanskelig…

Kan døde drømmer vekkes til live igjen?

Mange drømmer har blitt knust de siste årene. Enkelte av dem ikke bare en, men to eller flere ganger. Det har vært tider der jeg kun har fortsatt i tro og på viljen. Jeg vet Gud lover bedre dager, og jeg valgte å stole på det selv om hjertet var fylt av sorg og smerte, og ingenting i omgivelsene tilsa at det ville bli bedre. På viljen fordi jeg vet jeg kan ikke gi opp, for gir jeg opp gir jeg også opp guttene mine, og de fortjener en mor som fortsetter, som kjemper for dem og deres beste.

Men fordi om jeg fortsatte livet dag for dag, var det drømmer jeg begravde. Det var ting som der og da var for smertefullt til at jeg klarte å tro at det kunne bli bra igjen. Jeg vet ikke om jeg helt gav opp håpet, men tvilen på at dette ville bli bra/ville skje overgikk troen milesvis- jeg klarte bare ikke tro at det var godt for meg i vente på disse områdene. Jeg trodde fortsatt på Gud, jeg visste at Gud kan gjøre alt- men tvilen min var bunnet i; er det noe godt for meg i disse tingene? Det var lettere å tro at Gud hadde godt for alle andre, men har Han det for meg? Det føltes ikke slik ut, for “hele” verden hadde jo rast rundt meg, hvertfall en kraftig rystelse i områder av livet som for meg var viktige og hjertenære… Jeg visste at Gud var med meg, at Han ville lege mitt sønderknuste hjerte og at jeg en dag ville stå der med rak rygg og løftet hode igjen. Men drømmene… vel, jeg klarte ikke tro at de kunne bli levende igjen fordi smerten og virkeligheten sa noe annet. Jeg lurte oppriktig på- er dette noe du har for meg Gud eller er det bare jeg som ønsker det så sterkt? Din vilje skje Gud, men jeg vet ikke hva det er her og nå i disse tingene… Jeg trodde at hva jeg levde i og etter var oppfyllelsen av ett løfte fra deg, at de ord jeg hørte bak der en gang kom fra din munn, men nå, nå vet jeg ikke lenger… jeg bare vet ikke Gud…

I fjor sommer snakket jeg med en flott kar om livets virkelighet og en ting vi var innom var at selv om ikke alt blir som vi ønsker, fortsetter vi. Vi snakket om drømmer som faller i grus og knuses når vi plutselig rammes av samlivsbrudd, sykdom og andre endringer, og karen sier noe i duren -men en dag vil man ha jobbet seg gjennom det og “det vil komme nye drømmer.”

“Det vil komme nye drømmer”, man vil få nye ting man ønsker seg i livet… Jeg har tenkt på nettopp den linjen mange ganger siden samtalen i fjor sommer. Jeg ser hva han mener, men er jeg enig? For jeg ønsker meg ikke nye drømmer jeg… jeg ønsker bare at de gamle skal vekkes til liv igjen, at hjertet skal fylles med håp og at drømmene igjen blir oppnåelige. Jeg ønske ikke nye drømmer, jeg ønsker at de gamle skal bli levende og virkelige igjen…

Men samtidig ser jeg at det er ting som er endret, noe har forandret seg selv om drømmene er de samme. Hva som har forandret seg er meg. Jeg har tidligere hatt mine ønsker og mine forestillinger om hvordan drømmene kunne/skulle komme til live. Noen drømmer knyttet jeg opp mot bestemte mennesker, andre mot bestemte hendelser og muligheter… Jeg begrenset Gud med å være fastlåst i hvordan jeg trodde, mente og ønsket drømmene skulle komme til live. Jeg kan i dag se tilbake og se at ja, det er noe som har dødd- men det er meg og mitt faste grep om drømmene. Drømmene i seg selv har faktisk ikke dødd, men de fikk vinger å fly på da jeg har åpnet opp for at det kanskje ikke vil skje som jeg trodde og ville. Ved å slippe drømmene ut av buret jeg hadde laget for dem, står Gud fri til å gjøre som Han vet best. Og siden Gud har ikke tatt drømmene ut av hjertet mitt, er de fortsatt mine drømmer. Gud har ikke endret drømmene mine, men han har endret meg og mine preferanser og ønsker. Jeg ønsker drømmene levendegjort, men på Guds måte- for det er det beste for meg i lengden. Gud har fått renset ut litt av meg og satt på plass litt mer av sine planer gjennom tider da jeg trodde drømmer døde…  de døde aldri helt selv om det virket slik.Kanskje var det mer en midlertidig pause? Som Lasarus hadde sine dager i grava? Som larven må gjennom puppestadiet før den kommer ut som nydelig sommerfugl? Eller kanskje det er mer som hvetekornet som må falle i jorda å dø for at det kan vokse fram noe nytt og mer mangfoldig, mer rikt…

Det uforståelige

Marta og Maria ser broren sin bli sykere og sykere og det er vondt å se på… De kjenner på frustrasjon og fortvilelse mens de gjør sitt beste for å pleie Lasarus og lette smertene hans. Men uansett hva de gjør, hjelper det ikke. De hvisker sammen med stemmer fylt av omsorg, redsel, fortvilelse og frustrasjon. “Vi må gjøre noe, Lasarus blir bare dårligere og dårligere, men hva skal vi gjøre?” De snakker sammen og blir enige om at det er bare en mulighet igjen, de må sende bud etter Mesteren. Det er deres eneste håp… Jesus er deres eneste håp.

Vi ber og tror men så skjer det, Gud kommer ikke når vi trodde Han skulle, ting ordner seg ikke som vi tenkte det skulle. Etter som timer og dager går, blir vi mer frustrerte og rådville. Hva er det som skjer? Hvorfor kommer ikke Mesteren? Hvorfor gjør ikke Gud hva jeg har bedd om? Hvorfor skjer det ikke noe? Tingene blir bare verre for hvert øyeblikk som går, og det føles som om håp og tro holder på å briste og gå i oppløsning. Jeg skjønner ikke hva som skjer, jeg skjønner ikke hvorfor du ikke griper inn Gud… Akkurat slik tror jeg Marta og Maria må ha opplevd det, frustrasjon og fortvilelse fordi de ikke kunne hjelpe Lasarus. Og kanskje tvil, uro og en følelse av å være i villrede fordi Jesus ikke kom. De visste at Jesus elsket Lasarus og dem, de visste Jesus hadde fått beskjed om at Lasarus var dødssyk og de ventet… og ventet… kikket bortover veien for å se om Jesus og disiplene kom… og de ventet… og de så Lasarus bli dårligere…de ventet… og kikket enda en gang bortover veien etter Jesus… og ventet… og til slutt trakk Lasarus siste pust. Blandet sammen med deres sorg og smerte er også spørsmålet om hvorfor Jesus ikke kom…

Det er gjenkjennelig, er det ikke? Det uforståelige, at Gud ikke kom… Det er nettopp slik Marta og Maria opplevde det, Jesus kom ikke. Vi ser det i hva de sier til Jesus. Både Marta og Maria sier “hadde du kommet, ville ikke Lasarus vært død…” Hadde du bare kommet litt før Jesus, hadde du bare kommet litt før… Vi vet hva som skjer i historien med Lasarus, derfor tenker vi sjelden over hva historien forteller oss- for vi vet jo at Jesus vekker Lasarus opp igjen. Men har du stoppet opp og tenkt over hvordan Marta og Maria må ha følt det? De så på at broren deres ble sykerer og sykere, de sendte bud etter Jesus og regnet med han ville komme med il-ekspressen, for Han elsker dem jo, og det er jo ikke hvem som helst som er syk, men Lasarus. De vet at de må regne med en viss tid da budbæreren må overlevere beskjeden og Jesus må rekke å komme til Betania. Men nå er den tiden ute og ingen Jesus er kommet. Timene går, kanskje Jesus bare ble oppholdt litt? Etter litt flere timer må de ha begynt å lure på hva som skjer, de må ha kjent på økt fortvilelse og forvirring motløshet kommer inn etter som håpet dør ut,, hvorfor kommer ikke Jesus? Tenkt deg hva de må ha følt og tenkt. Kanskje veldig likt hva vi føler og tenker når vi ikke forstår, når vi føler Gud kommer for sent… men Gud kommer ikke for sent.

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker. (Jes. 55:8-9)

Gud har oversikten og kontrollen, men vi opplever det ikke alltid slik. Det er tider der vi føler og opplever at Gud ikke svarer, eller at Gud kommer for sent. Men Gud kommer aldri for sent. Vi identifiserer oss ikke med Marta og Maria i historien om Lasarus fordi vi vet hva Jesus vil gjøre. Men når vi selv står oppi de samme tingene, klarer vi ikke tenke, handle og føle i full tillit til Gud. Det som er en selvfølge i historien vi leser er ofte ikke det når vi selv møter harde tider, frustrasjon, knuste drømmer, mørke og håpløshet. I de tider ber vi og søker Gud og hvis Gud ikke kommer mens vi har litt tro, litt styrke eller litt håp igjen, så synker vi også ned i den frustrasjon, motløsher, sorg og smerte som Marta og Maria opplevde. Også vi mener det samme om Jesus, hadde du bare kommet litt før…

Men Jesus kom ikke for sent, Han kom akkurat tidsnok. Vi ser i tidligere vers at Jesus fikk beskjeden, men Han valgte å bli værende hvor Han var. Jesus visste at Lasarus døde, Han sier det til disiplene sine. Hvis Han visste alt dette, hvorfor kom Han ikke før? Kanskje fordi det ikke samstemte med Faderens vilje, med Guds tanker og veier. Gud hadde planlagt noe mektigere og større enn en helbredelse, Lasarus skulle vekkes opp fra de døde. Vi forstår ikke Guds vei og tanker fullt ut, mye er uforståelig. Vi kan gripe litt, men vi vil aldri fullt ut forstå. Vi kan i smertens fortvilelse og kampens hete være rådville, men ettertiden vil vise at Gud var der, at Han hadde en plan og at Han holdt oss oppe. Vi vil møte øyeblikk der vi føler Gud kommer for sent, klarer vi da å stole på hva Bibelen sier? Kan vi hente styrke i de historiene vi leser og minnes Guds trofasthet mot oss i tidligere tider? For Gud kommer aldri for sent.

Kanskje er det i våre liv som med Lasarus? Gud hadde planlagt noe større og mektigere, derfor kom ikke Jesus i den time Marta og Maria forventet, ønsket og håpte på, men i Gud sin time. Kanskje er det derfor noen kamper er lengre og hardere, fordi utfrielsen og bønnesvaret er større og mektigere… Kanskje er det derfor drømmer ser ut til å dø, fordi de skal vekkes til live igjen med større herlighet og bringe takkesang og ære til Gud. Uforståelig for oss i øyeblikket, men i ettertid kan vi se tilbake og si at Gud kom i rette tid, Gud reddet meg, Gud er verdig all lov og pris!

Det er deg jeg vil ha Gud!

Vi har snakket om tider der ting ikke er så lett. Smerte og fortvilelse fyller hjertet og hver dag er en kamp å komme seg igjennom. Tider der det ikke ser ut til å være noe lysning i vente, men der alt blir tyngre og vanskeligere. Vi klarer bare ikke finne en utvei, vi får ikke hva vi ønsker til å skje, vi er ikke herre over ‘de gode tider’, over egen lykke og suksess. Drømmer, håp og forventninger dør…

Vi har vært innom flere områder, at det er tider Gud renser oss og vi får ett nytt perspektiv på ting og tang. Kanskje holdt jeg drømmene fanget i egne ønsker om hvordan de skulle oppfylles? Kanskje slapp jeg ikke Gud til fordi jeg hadde mine meninger om hvordan den drøm Gud plantet i hjertet mitt skulle oppfylles? Kanskje er det Gud som har andre planer og tanker enn jeg kan se og forstå? Kanskje er det ett større mirakel, en mektigere utfrielse i vente? Som da Guds plan var å vekke Lasarus opp fra de døde, ikke å helbrede en syk mann…

Og så er det en ting vi ikke har vært innom… kanskje vil Gud prøve hjertet mitt? Hva er det jeg helst vil ha? Er det alt det gode som kommer fra Guds hånd, eller er det ett personlig forhold til giveren av de gode gaver? Er det lykke jeg vil ha eller Gud? Er det suksess eller Gud? Er det status og posisjon eller Gud? Noen ganger lar Gud drømmer dø for å teste oss, hva vil du helst ha? Dette eller meg? Klarer vi å gi slipp på våre drømmer og virkelig mene; “det er deg jeg vil ha Gud!”? Når kroppen og helsa svikter, klarer vi å ‘glemme helbredelsen’ og heller ønske oss Gud? Det er mer av deg jeg trenger Gud. Når pengestrømmen blir svakere, klarer vi å legge ferieplaner og det lille ekstra på hyllen og tenke at det er deg jeg trenger Gud? Er Gud nok? Er Gud virkelig hva jeg ønsker meg mest? David sier det fint; Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg,  ønsker jeg ikke noe på jorden. (Sal.73:25) Om jeg bare har deg Gud, er det ingenting på jord jeg ønsker meg. Det er ikke en naiv forbigåelse av behovet for mat, husly, klær og annet, men en dyp forståelse av virkeligheten og Guds allmakt; Gud er over alt og alle og det er i Hans vingers skjul jeg vil være. Har jeg deg på min side Gud, har jeg hva jeg trenger. Bare jeg har deg Gud, er jeg fornøyd!

Vi kjenner historien der Gud ber Abraham ofre Isak, Gud setter Abraham på prøve. Hvor er ditt hjerte? Vil du gi opp dette for å ha meg? Vi vet hva Abraham valgte og han fikk en fantastisk utfrielse for Isak, og jeg lurer på om Gud kanskje tenkte; Bra, nå kan jeg bruke deg. Vi leser om den sjunamittiske kvinnen som ikke kunne få barn, men som etter å ha tjent Elisja trofast får. Så skjer det utenkelige, sønnen dør… Hva gjør kvinnen? Synker hun ned i fortvilelse og avmakt? Nei, hun reiser til Elisja. Elisja var profet og Guds representant på jord, det var der nærværet av Gud var. Til det søker kvinnen, og hun holder seg nær Elisja selv om hun ikke vet hva han skal gjøre. Hun søker Gud i sitt mørke, i sin smerte. Bønnesvaret får hun ved at gutten hennes vekkes til live igjen. Vi leser ett annet sted om kong Hiskia som ble prøvd av Gud. Gud trakk seg bort for en tid for å teste ham, for å se hva som var i hans hjerte. Bibelen forteller om mange slike hendelser. Menneskers hjerte ble prøvd, Gud testet dem for å se hva som bodde i hjertene deres, for å se hva de ønsket seg mest…

Vi opplever dette på mange områder i livet også. Gud tillater ting inn i våre liv for å teste oss, for å se hvor vårt hjerte er vendt. Vil vi bare ha hva Gud kan gi og gjøre, eller er det Gud selv vi vil ha? Søker vi gavene eller giveren? Søker vi forsørgelsen eller forsørgeren? Søker vi helbredelse og gjenopprettelse eller legenes lege? Prøver vi å “utnytte” Gud til egen personlig vinning og velbehag eller søker vi Gud for den Han er?

Noen ganger må ting i våre liv dø fordi vi lever etter dem og ikke for Gud, vi trenger å få blikket rettet på Jesus igjen. Andre ganger er det ting som dør fordi Gud har en vei og plan som ikke samstemmer med vår oppfatning og våre ønsker. Atter andre ganger er det ting som ‘dør’ fordi Gud tester oss… Uansett hva grunnen er, kan vi helhjerta si: “Det er deg jeg vil ha Gud!”?

Omgivelsenes reaksjoner

I historien om når Jesus vekker opp Lasarus ser vi flere typer reaksjoner fra menneskene rundt Marta og Maria. Noen er positive, gode og hjelpsomme- andre ikke.

En ting jeg har hørt og lest noen ganger er at på den tid Jesus levde var det en gruppe kvinner som fungerte som “profesjonelle sørgekoner”. Da (som nå) var det vanlig å samles hos dem som hadde mistet noen for å dele sorgen, men det var enkelte som hadde gjort litt mer ut av dette enn andre og som også fikk betalt for å sørge høylytt… Dette bærer preg av en innstilling og holdning vi møter i dag også. De som fokuserer mer på tapet enn håpet, de som ser så svart på ting at lyset blekner helt… Profesjonelle sørgekoner med en stooor porsjon akk og ve, og dette er så fælt, så fælt… Jo, det er fælt, men det er ikke bare hjelpsomt hvis det er kun på det vonde fokuset ligger… Og det kan til tider føles som de rundt oss er så profesjonelle i å uttrykke hvor sårt og vondt og fælt ting er, samtidig som de ikke klarer å dele smerten og sorgen med oss. De sier de rette ordene, de har de rette faktene og uttrykkene, de gråter og klager- men det føles ikke som om hjertet deres er i det. De klager over det vonde, men de klarer ikke å være i det vonde sammen med oss. Jeg husker noe jeg leste for ett par år siden: “Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbel glede”. De profesjonelle klarer ikke å dele sorgen med oss…

Mens de profesjonelle ikke klarer å dele sorgen med oss ser vi også i historien at det er mennesker som gjør nettopp dette. Jesus er selvsagt beste eksempel. Jesus blir berørt av hva han ser og hører, han blir fylt med medlidenhet, han gråter… Han tar del i den ekte sorgen og han gråter med de som gråter. Samtidig leser vi at Jesus også blir rystet i sin ånd, og jeg tror han er opprørt over dødens brutalitet. (Døden omtales som “den siste fiende” annet sted)

I det å kunne dele sorg ligger en dyp kjærlighet i bunn. Det å dele syn på at noe er vanskelig og vondt er en ting, men det å virkelig dele sorg krever mer, det krever ett hjerte som er fylt med ekte kjærlighet, med omsorg og medlidenhet. Det å være sammen med noen i deres sorg og å dele den, krever evnen til å  kjenne på det vonde og såre. Men skal det være til både trøst og hjelp er det viktig at “med-sørgeren” ikke lar seg oppsluke av smerten og det vanskelige. Klarer man å holde litt avstand til smerten slik at den ikke får kontroll over sinn og følelser, kan man også bringe inn glimt av håp og liv i det vonde. Sørgende trenger mennesker som bryr seg på ordentlig, som klarer å dele smerten og det uforståelige, noen som klarer både å trøste og å bringe glimt av håp, liv og lys inn i mørket.

Det er noe som har forundret meg flere ganger når jeg har lest historien, det at de til tider snakksalige disiplene plutselig blir veldig tause. Det er ikke nedskrevet at de sa noe og vi kan selvsagt heller ikke si de ikke sa noe, for kanskje sa de noe som ikke er skrevet ned? Men her konsentrerer vi oss om den plutselige tausheten fordi  vi ser noe typisk i nettopp dette. Det er mennesker som er veldig mye sammen med oss i de bedre tider i livet, når ting ikke er for vanskelig og ikke for langdrøyge. De er da veldig hjelpsomme og også snakksalige, vi føler oss vel med dem og vi opplever oss elsket og ivaretatt. Men så skjer det noe som velter virkeligheten på hodet og det kommer smerte, prøvelser og vanskelige tider inn i livene våre. Er det kortvarig, bevarer vi ofte kontakten, men varer det vanskelige ved over lengre tid så ser vi til tider noe annet… mennesker som snakket mye i gode tider blir i våre tøffere tider plutselig tause. Det kan ligge mange årsaker bak; de kan mene vi er skyld i vanskelighetene våre selv enten direkte (f.eks. følge av dårlige valg ol) eller indirekte (som f.eks. manglende tro- du tror ikke nok og du tror feil), eller at dette er for vanskelig, kanskje er de usikre og ikke vet hvordan de skal oppføre seg, noen er faktisk ikke interessert i å få smerte inn i egne liv og flere andre årsaker. Men en ting er den samme, mennesker vi trodde ville støtte oss og være der i harde tider blir plutselig tause og kanskje forsvinner de helt ut av livet vårt… Det legger mer smerte og flere ubesvarte spørsmål på toppen av hva som var der fra før. Vi kjenner til dette fra egne liv; noen har opplevd det, andre vet om mennesker som har opplevd det og atter andre vet at de var den som trakk seg vekk…

En annen reaksjon vi ser er at mennesker stiller spørsmål med Jesus, med hvem han er og hans autoritet. Vi møter også dette i dag: hvis du virkelig lever rett med Gud hvorfor skjer dette? Hvis din Gud er allmektig, hvorfor tok han deg ikke ut av dette, hvorfor reddet han deg ikke osv. Mennesker anklager Gud for det vonde som skjer og de klarer ikke se storheten i at Gud er der sammen med oss midt i smerten, de klarer ikke høre de ord av liv og håp som tales. Vi møter mennesker som bruker våre tap og vår smerte som bevis på at Gud ikke er virkelig, at Gud ikke kan være god og hvertfall ikke allmektig. Noen av spørsmålene har forankring i den åndelige kamp vi står i som troende, mens andre ganger er det en feil forståelse av evangeliets budskap som skaper forvirring og spørsmålene. Hvis man tror at å være vellykket kristen og “veldig åndelig” betyr bedre helse, mindre motgang og mer suksess etter som dagene går- vil man i møte med smertens virkelighet bli fylt med spørsmål. Noen lar det gå utover den sørgende (du tror ikke nok, du har synd i livet, DU er skyld i dette), andre stiller spørsmål med Gud og hans ‘karaktertrekk’ (kjærlig, god, allmektig osv) og noen også ved hans eksistens. Mennesker stiller noen ganger spørsmål ved Gud fordi Gud ikke oppfyller deres meninger, deres bilde og deres oppfatning av hvordan Gud bør være og handle i gitte situasjoner. Gud er ikke Gud slik de mener og vil han skal være, og derfor stiller de spørsmålstegn ved Hans eksistens og ‘egenskaper’.

Hva gjør vi når mennesker reagerer på en måte som i stede for å hjelpe oss legger tyngre byrder på oss og forsterker smertene våre? Det er lett å havne i grøften med å svare igjen, med å forsvare oss, med å snakke bak ryggen på de det gjelder… men dette er ikke riktig. Selv om mennesker behandler oss dårlig i våre svake og vonde tider, gir det oss ikke rett til å handle dårlig tilbake. Selv om mennesker svikter oss i vår nød, gir det oss ikke retten til å snakke mot dem… Vi har uansett hva vi møter og står i, ansvar for vårt eget liv og våre handlinger. Det er ikke lett å få mer lagt på oss, men vi har en sterk hjelper. Vi må søke til Gud for hjelp, vi må rope etter nåde, kjærlighet og styrke. Om andre behandler oss dårlig eller feil, trenger vi ikke å svare likens tilbake. Ett annet viktig moment er ift de menneskene som sier og gjør ting som gjør at vi blir motløse. De kommer med råd og ord som i stede for å løfte oss opp, trykker oss ned. Hvis de ikke tar hint om at dette ikke er hjelpsomt, kan det være lurt å trekke seg litt bort fra dem det gjelder for en tid. Bibelen sier vi skal bevare vårt hjerte framfor alt vi bevarer, det er tider der det innebærer å trekke seg bort fra enkelte mennesker.

Vi må gi hverandre rom, vi må akseptere at livet er mangfoldig og består av både lys og mørke, dag og natt, smerte og glede. Vi må glede oss med de glade og gråte med de sørgende. Vi må tillate utsagnene: “jeg vet ikke, jeg forstår ikke” med omsorg og kjærlighet og ikke fordømmelse. Vi må løfte hverandre opp, oppmuntre hverandre, omslutte og beskytte hverandre. Vi må stole på at Gud er der og at Han vil gjøre sitt verk, vi trenger ikke presse oss på med du må tro og du må lese og du må be… Vi skal minne om Guds godhet og Hans løfter og vi skal først og fremst elske. Vår reaksjon bør være ulik for de ulike fasene av prosessen, men den skal alltid være i samsvar med hvem Gud er og hva Guds Ord sier. Vi må våge å spørre oss selv “WWJD” Hva ville Jesus gjort?.

Finnes det svar på alle våre hvorfor?

Med menneskelig tanke og fornuft vil vi ikke finne svar på mange av våre hvorfor, men i Guds ord finner vi flere av dem. Vi har til tider vanskelig gor å forstå Guds svar fordi vi synes de er urettferdige og uforståelige. Men vi må huske at samtidig som Gud ser det enkelte menneske, ser Han også den hele og store sammenhengen- både nå og i tiden som kommer. Noen ganger koker det hele ned til vår tro på Gud. Tror vi at Gud er den Han sier Han er? At Han vil gjøre hva Han sier Han vil gjøre? At Han har kontrollen og alltid har vårt beste for øyne? Klarer vi å godta at Gud ikke bare har øyeblikkene her og nå for øye, men også hele framtiden og evigheten? Klarer vi å se at hva som hadde lettet hverdagen her og nå, nødvendigvis ikke er det beste for fremtiden, evigheten og Guds rike? Klarer vi å godta at det er ikke bare meg det er snakk om, men at hva som skjer med meg er en del av en større sammenheng, en del av ett legeme og ett kongerike? Våre hvorfor blir kanskje ikke konkret besvart, men vi kan alltid hvile i vissheten om at Gud har kontrollen og vet hva Han gjør. Hvis vi kan fortsette i tillit til Hans kjærlighet og nåde, vil alt vondt vendes til noe godt, og hva som kanskje var ment for å ødelegge vil bli til velsignelse. Utav trengslers og prøvelsers jordsmonn og tårer kan  og vil en større herlighet vokse fram. I 1.Pet.5:10 leser vi: «En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» 

Håpet og livets Gud

I vanskelige tider kan Gud enkelte ganger kjennes langt borte ut, men det betyr ikke at det er sant. Gud har lovet at Han aldri vil svikte oss eller forlate oss.

Jesus sier til Marta: Jeg er oppstandelsen og livet. Ikke at han en dag der framme skal bli det, men at han ER. Dette er noe som går igjen i Guds beskrivelse av seg selv gjennom hele historien, Gud sier han er ”Jeg Er”. En tilstedeværende Gud, en Gud som er med oss her og nå, ikke en gud som var eller skal komme, men som er. Ett av de navn Gud bruker om seg selv er Jehovah-Shammah som betyr Herren er der. Uansett hva vi måtte møte og gå igjennom i livet er Gud med oss og rede til å hjelpe.

Det er ikke få ganger de siste årene jeg har hørt ropet: “Mamma! Kom å hjelp!” eller “Mamma, jeg får det ikke til.” Responsen min er oftest en av to, “jeg kommer” eller “kom ut her”. Jeg gikk og tenkte på det for noen dager siden, at det er slik Gud er med oss også. Kom til meg med det, jeg skal hjelpe deg, jeg kan dette. Bibelen sier vi skal kaste våre byrder på Herren, Jesus vil bære dem for oss, vi trenger ikke gå alene med alt som er vanskelig og vondt. Men kanskje likner vi guttene mine innimellom, de har fått høre at det er bare å komme ut til meg så vil jeg hjelpe, men de ser ikke vitsen i å gå de få meterne. Kanskje er vi litt slik vi også, vi vet at Gud kan hjelpe oss, men vi går ikke det lille stykket det kreves for å møte ham. Vi sier ikke til Gud hva som er galt og hva vi sliter med, vi kobler oss ikke på Gud slik at Han kan få tale til oss og hjelpe oss… vi holder oss litt på avstand.

Men selv om vi holder oss litt på avstand har Gud lovet at Han er der, at Han ikke vil svikte eller forlate oss og at selv om vi kan være troløse vil Han alltid være trofast. Gud har lovet å være med oss alle dager, og Han svikter ikke sine løfter. Alle Guds løfter har sitt ja og sitt amen i Kristus. Gud vil fortsette å rekke ut en hjelpende hånd, Han lengter etter å få berøre oss, få trøste oss og være sammen med oss. Han vil bære byrdene, han vil lege det sønderknuste hjertet og Han vil bære oss når vi selv ikke kan ta neste steg.

I de smertefulle tidene er Gud der. Otto Dibelius har sagt: “God does not lead His children around hardship, but leads them straight through hardship… And amidst the hardship, He is nearer to them than ever before.” Vi ser dette tydelig mange steder i Bibelen og det er mange løfter om at Gud er med oss gjennom det vanskelige, at Han gir styrke og at vi vil ikke bli overmannet av hva som skjer. Gud sier at Han er med gjennom dødsskyggens dal og når vi må gå gjennom vannene, elver skal ikke få skylle over oss og flammen ikke svi oss fordi Gud er med.

Det er tider Gud ikke tar oss ut av problemene, fordi han ønsker å ta oss gjennom dem. I de tidene kan vi være sikre på at Gud holder seg veldig nær oss og at Han er der og hjelper oss. Han har lovet å sørge for oss og det gjør han. Det kjennes ikke alltid slik ut, men det er sånn.  Gud er vår faste klippe og vårt sterke vern i disse tider. Han vil bære oss når vi ikke kan gå selv. Gud vil gi av sitt liv inn i oss slik at vi ikke vil bli overmannet og overvunnet. Vi kan bli rystet til det innerste, men vi står likevel støtt, fordi Gud er med oss. Derfor er det er enda en ting vi kan være sikre på: Hvis Gud ikke stiller stormen, vil han stille sitt barns hjerte midt i stormen.

Det kan være vanskelig å tro på gode tider når vi går gjennom tåredalen, men Gud lover faktisk å gjøre den til en kildevang- til ett sted som bringer velsignelse. Gud har sagt at alt virker sammen til det gode for dem som elsker ham og uansett hva vi måtte oppleve, kan og vil Gud vende det til godt. Om vi ikke klarer å se de gode dagene som kommer fordi mørket omgir oss og smerten fyller oss, kan vi velge å stole på Gud. Dette er ett valg på tross av alle omstendigheter, følelser og opplevelser, men på grunn av at Gud er Gud. ”Gud, jeg klarer ikke dette, men jeg vet du er med og hjelper meg. Gud, jeg klarer ikke håpe på glede og smil igjen, men jeg vet at du lover det og jeg venter…” Vi oppfordres til å stole på Herrens navn og sette vår lit til Gud når vi vandrer i mørket og det ikke er noe lys (Jes.50.16b)

Gud lover at vi vil oppleve at det gryr av dag. Det er en tid for alt, alle tider avsluttes og går over i en ny epoke. Det kommer alltid vår etter vinter, morgen etter natt og det vil komme glede etter sorg. Gud sier at lyset vil bryte fram, at legedom vil bryte fram, at vi blir salvet med gledens olje og at de som venter på Herren vil ikke bli til skamme (Jes.49.23b). Gråt og klagerop varer kanskje for en natt, men glede kommer om morgenen og den som sår med tårer vil høste med jubelrop.

Jesus sier til Marta at Han vil vekke Lasarus opp, hun ‘hører’ det ikke pga egen smerte og fortvilelse. Hører vi Jesus når Han taler håp til oss, når Han sier jeg er oppstandelsen og livet for deg- jeg vil vekke til live hva som var dødt, jeg vil lege sårene og fikse det sønderbrutte. Jesus spør den lamme mannen vil du bli frisk, ham sier at han ikke har noen til å kaste han i dammen- er vi slik? Bortforklarer for Jesus hvorfor vi ikke tar imot hva han tilbyr oss? Peter og disiplene ble fortalt av Jesus at han ville stå opp igjen, men de hører det ikke. Hva opplevde de da de så Jesus på korset død? Jesus kom tilbake, er oppstandelsen og livet!

Kampen er Herren sin. Vi opplever ofte i vanskelige og smertefulle tider ett annet kjør mot oss også, ett åndelig. Vi klarer ikke alltid å sette fingeren på det, men det er noe i oss som sier at det trykket som er nå, det er mer enn bare det naturlige… Vi bare vet at det jeg er i nå, er ikke bare naturlig sorg, smerte, kvaler og lignende, det er noe annet også…Det er en som vil vi skal gi opp, vi står ikke bare i livets gleder og sorger, men også i en åndelig kamp. Vil vi ta den lette veien ut kan vi legge oss under frykt, mismot og annet for da vil vi slippe den videre kampen, men da vil vi heller ikke få oppleve Guds utfrielse i dette. Ikke bli forundret over at når noe først er vanskelig og vondt, så kommer det mer på toppen. Gud sier at kampen er Hans, vi kjemper ikke alene. Gud lover at når fienden kommer inn som en flodbølge vil Han reise opp ett banner. Vi fortsetter å tro Gud, vi priser Han på tross av omstendigheter- vi bringer fortvilelse, uvisshet og hva vi ikke forstår framfor Gud. Kong Josafat møtte en enorm hær, de vendte seg til Gud- de ba og fastet, Gud sendte sitt ord inn i mengden- kampen er min. Vent på Herren i stillhet og tillit, ikke gi opp, gi ting over til Gud. Det betyr ikke at det snur på sekundet, men det vil komme, fortsett å stol på Herren og vent på Han, plutselig er kampen over og en ubeskrivelig fred kommer inn i hjerte og sjel, plutselig vet vi hva vi må gjøre, plutselig…

Vi står også ansikt til ansikt med egen tilkortkommenhet, vi føler oss som ett mistak. Vi takler ikke hva som skjer, vi klarte ikke å overvinne problemene, vi klarer ikke se forbi sorgen eller de knuste drømmene, vi klarer ikke å se at en dag vil vi igjen kjenne på glede og lykke, vi klarte bare ikke å få det til, vi føler vi feiler… stort. Og i kjølevann kommer kampen i sinnet, du er ett mistak, du bommer alltid, du klarer det ikke, du er ikke god nok, du har gjort så stor feil at Gud ikke kan tilgi det, du tviler på Gud, hvordan kan du tro Gud vil høre deg? Djevelen tar en fjær og blåser den opp til fem høns og håper med det å få oss til å gi opp og på avstand fra Gud. Kjenner du igjen stemmen som visker ’ingen vits i å søke Gud når du har feilet slik’, ’tror du virkelig Gud vil hjelpe deg?’… Uansett hva vi har gjort er nåden stor nok, Jesu blod dekker over alt. Uansett hva motgang vi møter er Herren sterkere, uansett hvor langt bort fra Gud vi har gått, venter han med åpne armer. Hva Jesus har lovet å gi oss er ikke pga våre bragder og suksesser, det er ikke basert på våre gode gjerninger og godhet, det er basert på Jesus, hva Han gjorde og hvem han er. Ja, jeg har kanskje feilet og mislykkes, men Gud er større enn alle mine feil og nåden når dypere enn alle mine fall. Jesus er min rettferdighet, min klippe, min styrke og min utfrier.

Avslutning

Vi har vært innom flere ting i denne serien, fra følelser og personlige opplevelser til hvordan Gud har handlet i enkelte tilfeller. Vi har sett på at det er ikke alltid hva vi ønsker som er Guds plan, men at hvis vi lar Gud få sin vei i våre liv, vil mirakler skje. Hva som var dødt kan bli bragt til liv igjen, sorg kan vendes til glede og det kan komme godt ut av hva som var smertefult. Alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Herren. Det er ett Herrens løfte, og det vil komme til live i våre liv.

Å fortsette å gjøre det gode

Vi har snakket om at det er tider Gud tester oss, hvor er hjertet vårt vendt? I disse tidene kan det enkelte ganger føles som om Gud er langt borte, at vi ikke blir ledet og fyllt med hans nærvær på samme måte som tidligere. Men disse tidene viser virkelig hvem vi er og hva vi ønsker da både vår karakter og vårt hjerte kommer tydelig fram til overflaten. Fortsetter vi å handle etter hva vi vet er riktig og godt? Er det virkelig Gud vi ønsker mest? Klarer vi oss selv eller innser vi enda mer hvor mye vi trenger Gud?

Om drømmene dør så holder løftene

Gud ønsker vi skal slutte å forfølge våre drømmer og forfølge/etterjage Ham i stede. Gud ønsker hele oss, og derfor er det tider hvor drømmer må dø, slik at vi igjen får fokus på det viktige- Gud.

Ikke på hvordan Gud kan hjelpe oss å bli bedre eller å oppnå noe godt, ikke hvordan Gud kan ordne suksess og bedre tider, men fokus på Gud, på Gud alene. Vi skal lengte etter å kjenne skaperen og opprettholderen av liv bedre, vi skal søke giveren av alt godt og ikke gavene selv. Gud ønsker hele oss, Han ønsker vi er helhjertaog overgitt  i vårt forhold til Ham, slik Han er mot oss. Gud som ikke sparte sin egen sønn, men gav ham som soning for våre synder, fordi han elsker oss, fordi han lengter etter å være med oss, fordi Hans kjærlighet er så altomsluttende at Han kunne bare ikke se på at skapningen gikk fortapt, han måtte gjøre noe, han måtte redde oss. Han fridde oss ut av mørket og over i sin elskede sønns rike. Utav kjærlighet, på grunn av kjærlighet, gav Gud sitt beste, sin eneste sønn…

La Guds løfter skinne på dine problemer og du vil oppleve at de blekner mer og mer!

Vi lever ofte etter følelser og omstendigheter, selv om vi vet vi ikke skal det. Våre liv skal være forankret i Kristus, vi skal leve av tro, men det er ikke alltid så lett… hvertfall ikke når alt mørkner til og hjerte fylles med mindre gode ting.

Vi vet hva vi burde tro og hvordan vi burde handle, men det er ikke så lett like vel. Det er liksom en usynlig mur mellom hva vi vet og hvordan vi vil leve som vi ikke klarer å bryte igjennom. Vi vet at vi burde søke Gud, men likevel finner vi på noe annet å gjøre så tiden hvertfall går og vi får litt rom til å tenke på annet. Vi vet at vi burde be, men likevel besøker vi venner i stede for. Vi vet at det er bare hos Gud vi finner hjelp til å komme igjennom hva vi står i, men likevel prøver vi å fylle den tomhet vi kjenner inni oss på alle andre mulige måter… Hvordan har det seg at vi vet hva som er rett og hvor vi finner hjelp, og likevel la vi være å søke den rette?


Det er kun hos Gud vi finner den rette hjelp

Gud alene kan fylle tomrommet i vårt indre, Gud alene kan lege og gjenopprette den sårede og sønderbrutte, Gud alene kan gi håp som bryter mørket, Gud alene kan la lyset bryte fram. Det er Gud og Han alene som er vår redning, vår frelser, vår trøster og vårt sterke vern. Harde tider vil enten drive oss bort fra Gud fordi vi tillater vantro og tvil  (jeg forstår ikke Guds vei, Gud er ikke Gud slik jeg vil og mener han bør være)  eller det vil bringe oss nærmere Gud da vi i større grad innser hvor mye vi trenger Gud, samtidig som vi åpner opp for å la Gud være Gud slik Han er og ønsker i våre liv. Vi slipper kontrollen og lar Gud få friere spillerom.


Gud er der

Du er ikke alene, Gud er der med deg. Kanskje oppleves det ikke slik akkurat nå, men Gud har lovet det og han holder sine løfter.

Harde tider fører oss ofte inn i en fase hvor frustrasjon og desperasjon driver oss, men det er viktig å ikke tillate dette å få kontrollen da vi da vil synke ned i motløsheten. En tid vi opplever smerte, sorg og tap bør også være en tid der vi kjenner på håp og forventning. Gud har lovet at det vil bli bra igjen, og til den tid kommer vil Han være med oss hele veien. Gud har gitt løfte om å gjenopprette og sette ting i sin rette stand igjen, Han har gitt løfte om legedom og glede, det er vår etter vinter som morgen etter natt.

Bønn om styrke og legedom  
Kommentarer
  1. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  2. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  3. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  4. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  5. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  6. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

  7. […] Hvor var du da jeg døde Gud? […]

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s