Tør jeg våge drømme igjen?

Jeg har tenkt på det spørsmålet flere ganger siden nyttår, om jeg våger å drømme? Våger jeg å få nye drømmer som jeg strekker meg mot? Er jeg klar for det? Det er ikke så enkelt som mange vil ha det til, å ha gode drømmer for framtiden. Noe man strekker seg mot, ønsker se oppfylt og jobber mot. Jeg er tom for drømmer, de få jeg hadde igjen knuste for ett par år siden og siden da har det å leve forsvunnet. Jeg overlever, jeg eksisterer, men jeg føler egentlig ikke jeg lever særlig. Derfor har det å tenke tanken på om jeg våger å drømme igjen vært mer skremmende enn spennende. For hva skal man drømme om når alle drømmer er blitt knust?

Jeg er ikke klar for det enda, men kanskje du er? Kanskje er din tid for nye drømmer kommet? Hvis så, våger du å drømme dem? Våger du å gå i tro mot dem og med dem? For meg blir det med tankene, for drømmer trenger overskudd for å kunne formes, og det eksisterer ikke i meg. Det er mange dager der jeg ser klokka nærmer seg 9 og jeg kjenner at nå er dagens grense nådd og jeg har mest lyst å sette meg ned å grine fordi jeg er så gjennomsliten. Hadde klokka vært 9 på kvelden hadde det ikke gjort noe, men når den er 9 på morgenen så er det annerledes. Jeg må igjennom den dagen også, jeg fortsetter selv om jeg egentlig ikke orker og jeg stoler på Gud for hjelp. Men de dager er det ikke drømmer som har fokus, det er omsorg for guttene og overlevelse. Vi trenger litt overskudd for å drømme, og jeg lurer på om jeg noen gang havner der igjen?

Noen av dere vil synes jeg er litt rar som snakker om dette på denne måten, andre kjenner nok igjen den dype sårbarheten det innebærer fordi dere kjenner dere igjen. Tenk å ha noe så fantastisk som drømmer for framtiden! Og tenk hvor sårt å ikke ha dem og ikke våge å tro at det kan skje igjen…

Jeg vet ikke hva jeg skal drømme om en gang, hva skal jeg ønske for framtiden? Hva skal jeg våge å håpe på og drømme om? Jeg vet ikke. Tanker om videre skriving er ganske knust, det blir litt blogging en dag her og der, men prosjekter om å lage samlinger og å skrive bøker er utslettet. Døde. Knuste. Borte. Unntatt et lite svakt ønske en sjelden gang, etterfulgt av sorg og smerte fordi det er umulig. Hvordan kan man våge å drømme når man ikke har krefter til å leve, kun til å overleve?

Jeg har bestemt meg at jeg ønsker å drømme igjen, men hva jeg skal drømme om vet jeg ikke. Jeg vet ikke hva jeg kan tenke meg å være, gjøre eller utføre, jeg har ingen aning. Men på en måte så er ikke det så farlig for da er jeg mer opptatt av å søke Gud om hva jeg skal drømme om og med å vente på hans svar. Jeg vet at i egen kraft kan vi finne på mange drømmer, og de er nødvendigvis ikke dårlige, men hvis ikke de henger sammen med Guds plan for våre liv så er det ikke de beste drømmene for oss å ha. Jeg ønsker å ha drømmer som samsvarer med hvordan Gud tenker å virke i og gjennom mitt liv, og ja; jeg tror de ofte henger sammen med de gaver og talenter Gud gir oss, men jeg vet også at hans veier og tanker langt overgår våre og at hans veier er uransakelige.

Jeg våger å be Gud gi meg nye drømmer, men jeg våger ikke å finne egne drømmer. Det føles vondt å ikke ha drømmer for tiden foran, men kanskje er det ikke så dumt siden jeg venter på hva Gud vil legge ned i mitt hjerte?

*****

Tidligere skrevet serie som er litt innom dette: Hvor var du da jeg døde Gud?
Den inneholder innleggene:

• Smertefulle tider
• Når drømmer dør
• Kan døde drømmer vekkes til live igjen?
• Det uforståelige
• Det er deg jeg vil ha Gud!
• Omgivelsenes reaksjoner
• Finnes det svar på alle våre hvorfor?
• Håpet og livets Gud
• Avslutning (oppsummering av viktige punkter)