Uverdig, men ikke verdiløs

Det har vært ei fullere uke enn vanlig for min del da det plutselig er dukket opp uventede ting. Noen var det det veldig koselige slaget, annet nødvendighet og det siste mulighet til å hjelpe som jeg grep. Det fører selvsagt til at det stopper opp litt i hode og kropp fordi alt som skjer uventet- både godt og vondt- tar endel ekstra krefter for min del, og med tydeligere utmattelse synker også selvfølelsen.

Men hvordan griper man tak i det? Skal man stå foran speilet og messe «du er god nok! du er en mester» eller skal man synke sammen i en pøl som innvendig sukker «du er håpløs, du kan så lite, du er verdiløs». Ja da, som vanlig maler jeg med litt skarpere farger for å framheve poenget, men vi havner ofte i en av de to. Problemet er ikke at vi havner der, men heller at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere det når vi er der. Skal vi gi etter og la oss selv føle på den opplevde virkelighet? Skal vi stå imot alt i Jesu Navn? Hva gjør man når man føler seg liten, mislykka og (nytte)verdiløs?

Vi vet vi er sammensatte, men vi tenker kanskje ikke over hvordan vårt indre menneske er skrudd sammen. Vår sjel er ikke et enten eller sted, det er både og. Vi har gode og dårlige sider, svakheter og styrker, tåkelagte og oppklarte områder og mye mer. Vi er mennesker skapt i Guds bilde og samtidig mennesker påvirket av fallet. Vi er både det gode og gudgitte og det falne og forvrengte. Vi er på en måte både hele og knuste på samme tid.

Jesu ord om at vi må fornekte oss selv og ta opp vårt kors kan føre til en nedgradering av mennesket hvis vi ikke er påpasselige. Det å fornekte seg selv er ikke å slutte å være den jeg er, men det er å stå imot den delen av meg selv som setter meg og mitt i sentrum. Det er å ikke skulle bestemme selv, men å underordne seg Guds autoritet- det er å gå hans vei i stede for min egen. Jeg skal ikke se ned på de styrker og gode evner Gud har gitt meg, men jeg skal kjempe mot den delen av meg som ‘vil selv’.

Det er vel ikke noen som så på mennesker med større verdi og verdighet enn det Jesus gjorde. Han snakket varmt og respektabelt til kvinnen ved brønnen, og med nåde og omsorg til henne som var grepet i hor. Han var gjerne sammen med tollere og syndere, og han gjorde godt mot enker og syke, han lot spedalske komme nær og han omfavnet barna som kom til ham. De mennesker mange foraktet, utstøtte og så ned på, de omfavnet og møtte Jesus med en varme og respekt ingen før eller siden har. Og hvorfor? Fordi mennesket er skapt i Guds bilde, fordi hver eneste er verdifull, fordi hvert eneste menneske har sin iboende verdighet og verdi fordi de er bærere av Guds bilde. Vår verdi er ikke hva vi eller andre mener om oss selv, men hvordan Gud ser på oss- og da ser vi at vår verdi er uendelig stor og fantastisk, for Gud elsker oss så mye at han sendte og gav Jesus for oss.

Vi skal ikke tenke verken for høyt eller lavt om oss selv, vi skal være realistiske. Det betyr at vi har lov å innrømme at det er ting vi kan (men ikke pga stolthet over det), men også si at noe klarer jeg ikke (men ikke som falsk ydmykhet). Bare de to tingene viser hvor sammensatte vi er, for de viser at det er en god og en dårlig måte å forholde seg til oss selv på. Og her trenger vi visdom og hjelp fra Gud, for hva skal jeg bekrefte som det gode og gudgitte i meg og hva skal jeg fornekte? Det er ikke alltid selvsagt det…

Det å føle seg elsket og inkludert i et fellesskap er et behov Gud har lagt ned i oss, vi er skapt for det og derfor er nettopp det å føle seg utenfor og ensom ganske sårt og vanskelig. Vi skal ikke avfeie at vi har det behovet- for det er ikke nok med Jesus- vi er skapt for fellesskap med andre mennesker også, men hva gjør man da når man sitter der? Utfordringen er å anerkjenne behovet og følelsen, utfordringen er å ikke la det bli et ynglested for selvmedlidenhet og bitterhet mot andre. Og vi må være ærlige, har vi gjort vårt for å være i et fellesskap? Hvis ikke må vi be om hjelp til det. Har vi derimot gjort hva vi kan, må vi be om visdom til å verdsette de stunder vi får og også be om Guds trøst og nærvær til å styrke og bære oss.

Vi vil gjerne ha de enkle og lette svarene og løsningene, men det er sjeldent veien å gå- for det meste er mer sammensatt enn vi liker. Bare tenk på korset, hva gjorde Jesus der? Mange vil raskt svare at han sonet for våre synder, men var det det eneste? Det er som med diamanten, mange flere sider. Jesus var både vår representant og stod i vårt sted, Jesus sonet for våre synder, Jesus var offerlammet og løsepengen, han beseiret djevelen, han vant vår frihet, det er mange ting som skjedde. Og hva med det nye liv vi har fått, hva betyr det? At vi er garantert himmelplass og Guds hjelp på jord, eller også at vi er satt inn i en ny familie og et nytt fellesskap, ikke lenger er under syndens herredømme men kan leve til Guds ære, at vi skal elske brødrene og ikke bare bry oss om mennesker, at vi skal ha andres beste for øye og ikke oss selv.

Få ting er så enkelt og rett fram som vi liker det skal være, ei heller vårt eget selv. Vi er så kompliserte at vi forstår ikke oss selv, men fikse oss selv- det vil vi gjerne! Og siden vi er så flinke til det så havner vi ofte i enten falsk selvhevdelse eller falsk nedverdigelse av oss selv.
(og som ikke dette var sammensatt nok, jeg har ikke vært inne på delen med at vi også er nye skapninger)

Når jeg føler meg nedfor, unyttig og verdiløs fordi det er så lite jeg kan, så er endel av det basert på en falsk forståelse av virkeligheten. Jeg glemmer at jeg er et menneske som ikke kan bære alt denne verden og fallet har lagt på meg, og fordømmer derfor meg selv, samtidig har jeg stilt krav til meg selv som kanskje er oppnåelige for andre men ikke for meg pga mine utfordringer, svakheter og sår. Og i samme slengen så glemmer jeg at jeg er skapt i Guds bilde, jeg ser på hva jeg klarer i stede for å se på den verdi Gud har gitt meg.

Jeg har ikke gjort noe som gjør at jeg fortjener at Gud ser på meg med velvilje og barmhjertighet, men han gjør det fordi han elsker meg. Ja så mye elsker han meg at han gav seg selv for meg. Jeg er ikke verdig den type kjærlighet og offer, men jeg er likevel mottaker av hans nåde og frelse. Hvordan kan jeg si jeg er verdiløs, når han sier jeg er elsket? Hvordan kan jeg kalle gråstein hva han sier er gull? Gud kaller meg sitt barn, han utvalgte meg, han frelste meg, han tok meg ut av mørkets rike og satte meg i lysets, han valgte å bære min straff og lide for meg. Verdig hans store nåde og kjærlighet? Langtifra! Men verdiløs er jeg ikke, for Gud kaller meg verdifull og elsket.