Dette er en samling av et innlegg i 5 deler som ble postet medio januar 2013 på denne bloggen. Ved å trykke på hvor det står del 1, 2 osv kommer du til opprinnelig post. Før vi begynner lesingen/gjennomgangen av hva jeg følte meg ledet til å skrive, så la oss lese noen vers fra Guds Ord.
Ditt velde og din rettferd, Gud, når til det høye.
Du som har gjort så store ting, Gud, hvem er som du?
Trengsler og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny,
og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden.
(Salme 71:18c-20)
Gud er fortsatt miraklenes Gud
Jeg er så liten og svak og hva jeg har å tilby er så lite og betydningsløst.
Har du tenkt denne tanken i det siste, da har jeg noen ord til deg; Gud er fortsatt miraklenes Gud! Hvis du i det siste har kjent på følelsen av å ikke kunne gi og gjøre noe for Gud og andre, så ber jeg deg med hele mitt hjerte om å lese videre. Jeg tror Gud ønsker å tale til ditt hjerte om denne saken, jeg tror Gud ønsker å vise deg at Han ser ikke på ting med samme briller som du gjør.
Det er mennesker som leser dette som føler at det smarteste de kan gjøre er å gi opp. Når dagen er over er de tomme for styrke og/eller de føler at omstendighetene deres er så vanskelige at de har lite og ingenting å tilby andre. De føler at depresjonen prøver å overta den siste bit av glede som finnes og det er mange ganger mer tårer enn latter. De føler de er til byrde og ikke til hjelp fordi de kan ikke bidra slik de ser andre gjør. De føler at troen svinner mer og mer bort og at håpet om forandring og bedre dager snart dør ut.
Jeg skal vise deg noen mennesker fra Bibelen som var både små, ubetydelige og hadde svært lite å stille opp med i egne og andres øyne, men for Gud var de viktige og betydningsfulle nok til at deres svake hjertesukk og deres lille tros-steg forandret både dem, deres omstendigheter og omgivelser. La oss først se på hvem de var og så at Gud så noe helt annet i dem og deres situasjon enn både de selv og andre gjorde.
Den første vi skal snakke om er ei dame som det er blitt snakket om i 2tusen år. Hun kan ikke ha vært så ubetydelig da, tenker du, vel bli med meg til Markus 14 og historien om den fattige enken som gav det lille hun hadde. Dette var en dame som hadde mistet sin kjære ektemann og satt alene igjen. Hun hadde ingen statspensjon og det var virkelig harde og trange kår. Men det må ha vært noe i hennes hjerte som gjorde at hun gav de siste kronene hun hadde til Herren. For det var ikke mer enn noen kroner hun gav. Det må ha vært en tillit til at Gud og hans sak er verdt å støtte og hun må ha levd i overgivelse til Herren når hun gir de siste kronene hun har til Gud.
Hun trodde ikke det ble merket, men hva hun gjorde fanget virkelig Guds oppmerksomhet. Hennes offer var stort for Gud, for hun gav det lille hun hadde og ikke utav overflod slik de andre gjorde. For Gud var dette så stort at Jesus der og da brukte det som et eksempel overfor disiplene. Se på henne, hun er et forbilde. Tror du enken hadde tenkt at hva hun gjorde skulle fange himmelens oppmerksomhet? Aldri i verden om hun gjorde, men det gjorde det. Tror du hun tenkte at dette kom de til å snakke om på gatehjørnene og gi skryt og klapp på skuldra for, aldri i verden, men tenk i 2tusen år er denne historien blitt fortalt. I like mange år har den minnet oss om at Gud ikke ser på ting med samme øyne som oss. Hva som kan se smått ut for oss, kan være noe veldig stort sett med himmelens øyne.
Jeg har noen ganger tenkt meg hvordan det hele må være en gang i fremtiden, den dag vi er i himmelen og går rundt og snakker med andre. Plutselig ser jeg ei gammel kone komme mot meg med et stort smil (noe som ikke er rart siden hun er i himmelen!). Jeg begynner å snakke med henne og får høre at det var ikke lett på jord. Hun forteller om da hun hadde mistet mannen og sorgen var så stor, om at alt ble vanskelig fordi at nå var det ingen som kom hjem med mat eller penger. Hun forteller at det ble tommere og tommere i skapene og til slutt hadde hun bare noen få kroner igjen. Hun visste at Gud hadde lovet å hjelpe enker og farløse, men frustrasjonen og fortvilelsen var likevel merkbar. Det var da hun hadde bestemt seg for at de siste kronene skulle gå til Gud. De var ikke til mye hjelp for henne likevel, for hva annet enn mat for ett par dager rakk de til, så ville det være tomt. Nei, hun skulle gi dem til Gud. Hun husker hvordan hun snek seg mellom alle de andre menneskene, hun hadde følt seg ensom og alene, hun hadde følt seg utenfor og mislykka, men hun hadde også kjent en merkelig glede da pengene ble puttet inn i kista. Hun snudde seg og gikk hjem og… (nå ser jeg bare et smil som skinner som sola) … og jeg som trodde ingen merket meg. Men se her, sier hun, og viser meg en Bibel oppslått i Markus 14, SE! Jesus så meg, Jesus snakket om meg! Tenk at det lille jeg gjorde er blitt skrevet her! Jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå det. jeg som trodde ingen merket meg og så fanget jeg Guds oppmerksomhet når jeg følte meg så liten, da jeg hadde så lite…
Den siste delen er selvsagt tenkt, men jeg tror at det er mange små handlinger som skaper store forandringer, og det er historien om den fattige enken et flott eksempel på. En liten, enkel handling fra et overgitt hjerte fanget himmelens oppmerksomhet og er blitt fortalt videre i 2tusen år. Hvem hadde trodd det?
Våre enkle og små handlinger vil kanskje ikke fortelles videre til millioner de neste århundre, men en ting er sikkert, våre små og enkle handlinger kan skape evige forandringer for andre mennesker og de kan fange himmelens oppmerksomhet. Når vi er på felgen men fortsatt velger å dele et oppmuntrende ord med en annen som sliter, ikke bare fanger det Guds oppmerksomhet, det gir liv og håp til et annet menneske. Når vi deler av de få pengene vi har, om det så bare er en hundrelapp ekstra, kan Gud mangfoldiggjøre både hva vi gir og hva vi har igjen gjennom å plutselig la oss finne gode tilbud eller gjøre at ting varer lengre enn normalt. Ikke bare vil vi få igjen for at vi har gitt av det lille vi hadde, men vår handling vil for andre bli et bevis på at noen ser dem og deres situasjon og at de bryr seg nok til å strekke ut ei varm og hjelpendes hand.
Om du føler at du ikke har mer å gi enn et smil, en klem, en liten oppmuntring, gjør det. Det oppleves kanskje som veldig lite ut for deg, men vær sikker på at det vil bety mye for den som får det. Samtidig viser det at til og med i din tunge stund tenker og ser du lenger enn egen smerte, kamp og fortvilelse- og det, det at du strekker deg ut når du selv har det tøft og vondt, det fanger himmelens oppmerksomhet. Den Gud som kan skape liv ut av ingenting kan mangfoldiggjøre våre små gjerninger og blåse liv og håp inn i våre få ord.
I første del så vi på at det er mennesker i dag som føler de har lite og ingen ting å stille opp med. jeg viser til historien om den fattige enken og sier at det lille vi gir kan være stort i himmelens øyne. Denne gangen ser vi på mennesker som i seg selv er maktesløse mot den fienden de har foran seg, men som går i tro til at Gud er mektig til å fri ut. Jonatan står opp for Gud mot filisternes hær og kan være et bilde på at vi trenger ikke være mange og sterke, vi trenger tro på Gud. Faren til den demonbesatte gutten kan være vårt eksempel på at det er greit å ikke klare å være fullt ut overbevist når vi søker Gud om hjelp, farens utsagn: Jeg tror, hjelp min vantro, bringer håp og trøst til mange av oss.
I 1. Samuelsbok kap 14 leser vi om Jonatan som er lei av å sitte og vente på at noe skal skje. I stede for å bare holde seg i leiren med far sin, kong Saul, bestemmer han seg for å gjøre noe. Han og våpenbæreren hans tar turen over mot filisternes forpost. Kanskje vil Gud hjelpe dem? For som Jonatan sier, Gud kan gi seier ved få også. De blir enige om at hvis filisterne roper og sier de må komme opp, skal det være et tegn på at Gud har gitt filisterne over i deres hånd. Og nettopp dette skjer, de får beskjed om å komme opp. I det første møtet blir ca 20 menn drept av Jonatan og våpenbæreren, men det virkelig store er hva som kommer etter. Gud lar en stor redsel komme over filisterne, så stor at de flykter til alle kanter. To menn som er villige til å reise seg opp og forsvare sin Gud og sitt folk opplever at Gud griper inn og driver verdens sterkeste hær på flukt. Det er som Jonatan sa, Gud kan frelse med både mange og få. Gud er ikke avhengig av at vi er sterke eller mange, men at vi er villige til å gjøre noe samtidig som vi stoler på at Gud er mektig nok til å gripe inn og utføre mirakler.
Jonatan stod opp mot en kjempe av en militærmakt akkurat som David stod mot Goliat. De var begge menn med mot som brant for Guds ære og folkets redning. De visste begge at det er Gud som må gripe inn og gi dem seier. Det er dette som gjør at de går. De er begge klar over at de i egen kraft ikke kan vinne denne seier, men de stoler på Guds inngripen og at Gud er mektig nok til å gi dem seier. Det er denne villigheten til å stå opp for Gud og legge alt i hans hender vi trenger, ikke egen styrke og dyktighet. Når vi reiser oss mot kjempene som prøver å håne oss og slå oss flate, kan vi stole på at Gud vil gripe inn. Om vi i avgjørelsens øyeblikk ikke kan se Guds hånd, kan vi stole på hans hjerte. Gud vil hjelpe sine, Gud vil stride for oss, Gud er den som skal bringe seieren hjem. Det er Guds styrke og makt det henger på, ikke vår. Vår del er kun å vandre i lydighet og gi det lille vi har.
Går vi tilbake til NT er det en historie som er virkelig hjerteskjærende og beroligende. I Markus 9 er historien om en far som kommer med sønnen sin til Jesus Han var først hos disiplene, men de kunne ikke hjelpe, nå strekker han seg ut i sin fortvilelse og søker Jesus om hjelp. Jesus spør om situasjonen og faren får fortelle at det er en ond ånd som har kontrollert gutten fra han var liten og at den skader hans kjære sønn. Jesus sier at alt er mulig for den som tror og spør faren om han tror. Farens svar er likt hva vi mange ganger må si (hvis vi er ærlige): Jeg tror, hjelp meg i min vantro! (v 24) Jesus taler til den onde ånden som farer ut av gutten og lar ham ligge livløs igjen på bakken, mange mener han er død men Jesus tar ham i hånden og reiser han opp igjen.
Det er enkelte mennesker blant oss i dag som har slitt med ulike problemer, synd og annet i årevis Det har vært lenge og de kan ikke huske annet. Håpet om å bli fri eller at ting skal bli bedre svinner mer og mer bort, men det er den lille flammen av håp igjen som gjør at de søker Jesus om hjelp. Det er ikke fast tro og tillit, fordi virkeligheten har vært så tøff og hard at håp om egen bedring og forløsning har bristet, men det er fortsatt en tro på at Gud kan gjøre alt. Det er som faren sier, jeg tror på deg, men samtidig er det noe i meg som også tviler. Det er nok mange mennesker som vil si at dette ikke er god nok tro, men for Jesus var det nok. Jesus så at dette var et menneske som tross omstendigheter og smerte søkte hans hjelp og satte sin lit til ham, og Jesus strakk seg ut for å hjelpe. I Jesaja leser vi at Gud vil aldri slokke en rykende veke, noe som er passende i denne sammenheng. Gud ser den lille troen som er og han handler på den. Det som virket håpløst og hadde bragt mange år med smerte og fortvilelse, ble i et nu visket ut da Jesus grep inn.
Det henger ikke på din dyktighet og dine evner, det er ikke din styrke og visdom som vil avgjøre,, Gud er den som skal stride for oss og vinne kampene. Det er din vilje til, og bestemmelse om, å legge din sak i Herrens hånd som vil bringe deg den hjelp du trenger. Gi det lille du har, Gud er mektig nok til å mangfoldiggjøre det og bringe liv utav hva som ser dødt ut. Ingen ting er umulig for Gud!
Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)
Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til. (Jer. 33:3)
Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)
I første del så vi på at det er mennesker i dag som føler de har lite og ingen ting å stille opp med. jeg viser til historien om den fattige enken og sier at det lille vi gir kan være stort i himmelens øyne. I andre del var vi innom at 1) litt tro er nok for å få Guds hjelp og at 2) villigheten til å kjempe for Gud er mer avgjørende enn vår styrke og ressurser. Denne gangen er vi innom de tider der alt ser håpløst ut, drømmer er knust og det føles ut som vi er levende døde, men fortvil ikke, som Gud kan reise opp døde, kan han blåse liv inn i døde drømmer og tapt håp.
Hanna, Sara, Rakel og Elisabeth var barnløse i mange år. De kjente på smerten over å ikke få egne barn, de kjente de sviende ordene av forakt andre sendte dem treffe og såre igjen og igjen, de kjente på frustrasjon og fortvilelse, de kjente på følelsen av å ikke strekke til, ikke være gode nok, de led. Mens de levde med sin egen personlige smerte, fortsatte de å rope til Gud om hjelp. Det må virkelig ha sett mørkt og umulig ut, spesielt for de kvinnene som passerte overgangsalderen. Men plutselig, etter år med smerter, tårer og bønn griper Gud inn. De får alle sine barn og det er barn som ikke bare setter på plass en manglende bit i deres hjerter, men barn som får leve liv som forandrer verden. Hanna fikk Samuel, en stor og innflytelsesrik profet. Sara får Isak som bekrefter Guds løfte til Abraham om en talløs ætt. Rakel får Josef som redder Egypt og også sitt eget folk under hungersnøden. Elisabeth får Johannes som er forløperen til Jesus. Det kostet mange år med smerte og de sådde med tårer, men Gud grep inn og vendte det til noe godt og lot dem alle høste med gledesrop. Den Gud som utførte mirakler for disse kvinnene er fortsatt levende og virksom. Gud er fortsatt miraklenes Gud.
Vi finner en annen historie i NT som har lignende trekk med hva disse kvinnene opplevde, og det er historien om Lasarus som blir vekket til live. Kanskje ikke den første historien man tenker på i denne sammenhengen, men hør meg ut. Kvinnene opplevde at deres morsliv var dødt, Lasarus var død. Kvinnene opplevde at det var fortvilende og frustrerende, Maria og Marta opplevde det samme. Kvinnene opplevde at de vaklet mellom tro og tvil, noe vi ser igjen i Marta også. Kvinnene trodde Gud var mektig til å gripe inn, men de så ingen muligheter til hvordan, akkurat som Marta slet med å tro at Lasarus skulle bli levende nå og ikke bare i oppstandelsen. Alle historiene lar oss stå ansikt til ansikt med død. Det er liksom sårt, vondt og håpløst på en og samme tid. Det er situasjoner der mennesker kommer til kort og ikke kan bidra i egen styrke. Det er situasjoner der bare Gud kan forandre utfallet, og vet du hva? Gud griper inn. Kvinnene får oppleve å bli gravide og føde fram egne etterkommere, Lasarus bli vekket til live og kommer ut av graven.
Det er mennesker som føler at alle deres drømmer brast og falt i grus. De føler at det er mye som har dødd i deres liv og at det er umulig at glede, tjeneste, mening og utvikling gjenoppstår. De føler de bare overlever og at det å igjen kunne leve livet er en umulighet. De har intet å bidra med, utenom de svake og tårevåte sukk etter Guds hjelp, trøst og forløsning som sendes opp.
Guds løfter står fast og oppfyllelsen av løftene henger mer på deres giver enn på oss som mottagere. Det er tider der vi ikke klarer å tro at Gud skal hjelpe oss, men samtidig bevarer vi troen på Gud. Det er slik at vi tviler på at vi kan få hjelp, ikke på at Gud kan hjelpe. Vår egen smerte er for stor til at vi kan forestille oss dager med lykke igjen, vårt eget selvbilde er så negativt at vi ikke kan forestille oss at det vil skje oss noe godt, vi har fokus på vår egen tilkortkommenhet og ikke Guds allmakt og kjærlighet.
I disse situasjonene av smerte, prøvelser, mørke og kamp stiger det små tårevåte sukk opp til Herren. Gud hjelp meg, jeg klarer ikke dette. Det er også i disse stundene vi opplever at Gud er villig til å stige inn i vårt mørke og være der sammen med oss, og når vi har fått hvile i hans styrke og er litt sterkere, litt mer fylt med håp, tar han oss i hånden og leder oss skritt for skritt ut av mørket. I forrige del så vi at en far kom med sin demonbesatte sønn til Jesus Da demonen var kastet ut lå gutten som livløs på bakken. Mange mente han var død, men Jesus tok ham i hånden og hjalp han opp. Det kan oppleves litt slik for oss også, vi vet Gud har kommet inn i vårt mørke og gitt oss hjelp, men vi er fortsatt for svake til å reise oss opp og begynne vandringen ut av mørket. Men heller ikke dette tenger vi å gjøre alene, Jesus er der, han rekker ut hånden sin og han vil ikke bare få oss opp på beina igjen, han vil gå sammen med oss på veien videre.
Om drømmer brast så holder Guds løfter. Om du er i mørket, vil Herren være lys for deg. Om du er svak, så er Gud sterk nok for dere begge. Om du er maktesløs mot livets utfordringer, så er Gud mektig nok. Om du kjenner at livets byrder klemmer deg flat, husk at Jesus vil ta byrdene av deg, hvis du slipper han til. Livet har kanskje tvunget deg i kne, men Jesus er der og rekker ut sin hånd mot deg og vil hjelpe deg tilbake på beina. Gi ikke opp, når Gud er med deg, hva kan da holde stand mot hans allmakt og kjærlighet?
Hvor ofte ser vi ikke på vår egen tilkortkommenhet i stede for Guds storhet, nåde og allmakt?
Det er vondt å føle seg liten og utenfor, svak og uten nødvendige ressurser, men dette er en tid Gud virkelig kan få lære oss noe nytt samtidig som vi overøses av hans nådefulle godhet og får se hans mektige kraft i aksjon. Det er i disse tidene vi virkelig lærer at det er Gud som skal gjøre verket, at det er han det henger på og ikke oss. I vår svakhet er vi sterke får en helt ny mening, noe som din dag er skal din styrke være også gjør. Alt makter jeg i han som gjør meg sterk blir mer og mer en virkelighet etter som vi lærer å gå troens usynlige vei i stede for egne muligheters vei.
Men det er vondt å være på det stedet. Det stedet der man er for liten og svak, for maktesløs og hjelpeløs, for utenfor og tilsidesatt, for mismodig og deprimert, for tvilende og vaklende. Det er vondt langt ned i hjerterota. For… hvem er egentlig jeg og hva kan jeg egentlig stille opp med? Ingen og ingenting er det svar de tider ofte skriker mot oss.
Jeg vet det er slik fordi jeg har vært der flere ganger. De første gangene var det bare vondt, vanskelig og sårt, men det er en holdning og innstilling som faktisk har gradvis endret seg med årene. Jeg møter fortsatt motgang som tar meg forbi meg selv, jeg opplever fortsatt å bli dypt såret, jeg opplever fortsatt å være tilsidesatt av mennesker, jeg opplever fortsatt alle de, og faktisk enda flere av, de ting som fikk meg ned i dypeste mørke, smerte og fortvilelse, men det gjør ikke like mye lenger, jeg er faktisk takknemlig for de stundene nå. Selv om stundene er fulle av smerte, mørke og motgang, er jeg nå i dem med en forventning som sier: Hva skal du gjøre denne gangen Gud? Jeg gleder meg til å se hvordan du skal fikse dette! Fordi Gud har vist seg så trofast mot meg gjennom mange år, over ørten fjell og gjennom mang en dal,gjennom motgang og mørke,gjennom elver, vann og ild, ikke bare tror jeg, men jeg VET han vil fri meg ut denne gangen også. Jeg vet at der i ilden former han meg litt mer og der i aleneheten putter han inn litt mer av sin karakter i meg. Der i mitt ingenting blir han litt og litt mer mitt alt.
Jeg har sagt at det er vi som kan ingenting i oss selv som er de heldige, og jeg mener det. Det føles absolutt ikke godt ut, men vår avhengighet til Gud blir dypere og vi får lov å oppleve Herrens forløsning, befrielse, helbredelse og mirakler fordi vi selv ikke kan og roper ut til Gud. De som i egen kraft er sterke nok, har ikke denne muligheten, jeg har vondt av dem jeg… vi som virkelig trenger Gud er de heldige, ikke de som er sterke i seg selv. Om jeg føler meg som ingen og føler jeg har ingenting å stille opp med, har jeg fortsatt det viktigste jeg kan gi: Min kjærlighet, tilbedelse og overgivelse til Gud.
I 1.Kor. 12 i kapittelet om nådegavene er det også et eget avsnitt om legemet. Vi er et legeme og har ulike ulike ressurser/gaver /tjenester, men alle er nødvendige for at enhet og styrke skal bevares. Vi har nok en tendens til å fokusere på det synlige og sterke, men leser vi helheten vil vi også se at Gud setter de svake lemmer høyest. Han sier at de faktisk er like viktig som de sterke og at de vil bli gitt og vist større ære enn de andre. Vi burde verne ekstra om fordi de er så utrolig verdifulle. Mens mennesker ofte ser ned på dem som er svake, tilsidesatte og annet, ser Gud at de er overgitte og villige til å stole på Gud for all nødvendig visdom, kraft og innsikt. Når de ikke har noe å stille opp med, utenom viljen til å adlyde Gud og tillit til at Gud vil hjelpe, da kan hele Guds kraft få virke. De som klarer mye selv går faktisk glipp av mye fordi de vandrer mer i egen styrke enn i Herrens styrke. Om vi mennesker ikke innser verdien og viktigheten av de “svake lem” så vit at Herren gjør det.
Gud har sagt han har valgt seg ut det svake for å gjøre det sterke til skamme, det er et helt annet perspektiv og utgangspunkt hos Gud. Det er de minste som er de største heltene og det er de siste som vil bli de første. Før vi avslutter med enkelte vers om dette, vil jeg si noe som kanskje får det til å reise seg i deg, men jeg håper det er ord du kan ta med deg videre inn i dagen og grunne på. Føler du deg svak, liten og utilstrekkelig er du virkelig velsignet, fortsett i tro og du vil se at Herren griper inn med mirakler og frelse.
men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12:9-10)
Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Rom. 8:37)
Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham, men vi lever med ham hos dere i Guds kraft. (2. Kor. 13:4)
Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. (1. Kor. 1:27-27)
Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første. (Matt. 19:30)
For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde… (Rom. 8:24-29a)
Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? … (ingenting )skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Rom. 8:31-35a + 39b)
Tidvis kan den motgang og smerte vi opplever føles for mye ut. Det er fristende å gi opp og kaste inn håndkleet. Kampen om sinnet raser, “Gud hjelper deg jo ikke, gi opp” skriker mot oss mens det er en svak hvisken som sier, “gi ikke opp, jeg er her med deg”. Selv i dypeste smerte ligger det en fristelse, og det er her vi bestemmer oss for om vi vil fortsette å stole på Gud og hans ord eller trekke oss tilbake i tvil og mistro. Det er en tøff kamp, men Gud har lovet at vi vil ikke møte overmenneskelig fristelse, Gud har sagt at han selv vil vise oss en utvei så vi kan holde ut.
Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut. (1. Kor. 10:13)
Det at Gud vil vise oss en utvei betyr ikke at det vil komme en åpning som vi i oss selv er sterke nok til å karre oss igjennom, det betyr at Gud vil gi oss noe av seg selv som vil hjelpe oss videre. Det kan være ny innsikt som bryter gamle lenker, det kan være en oppmerksomhet gjennom ukjente eller fra uventet hold, det kan være styrke for en dag om gangen, det kan være en fred som overgår forstanden midt i sterkeste storm, det kan være mye forskjellig. Likheten er at det er noe av Gud selv som pustes inn i oss og gir oss hva vi trenger for å fortsette.
Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)
De rettferdige får sin hjelp fra Herren, han er deres vern i trengselens tider. Herren hjelper dem og berger dem. Han berger dem fra de urettferdige og frelser dem, for de søker tilflukt hos ham. (Sal. 37:39-40)
Om vi skulle ta et feil valg eller flere, så er det ikke verdens undergang. Det er tider der vi tråkker feil, enten pga manglende styrke, innsikt, vilje eller uvitenhet, men det betyr ikke at vi skal gi opp å kjempe videre. Har vi falt, så reiser vi oss og begynner på ny. Ikke fall for løgnen om at det er håpløst og umulig for din del fordi du ikke klarer det. Gud rekker deg sin hånd og vil gå videre sammen med deg.
Gled deg ikke over meg, min fiende! For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Sitter jeg i mørke, er Herren lys for meg. (Mika 7:8)
Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. (Jes. 9:2)
Bibelen er tydelig at det er tider der vi vil bli tatt igjennom store utfordringer og prøvelser. Det snakkes om å måtte gå igjennom dødsdalens skygge, gjennom ild og vann, og andre ting, dette er bilder på ekstreme prøvelser og tider som ikke drar for langt ut i tid. Vi ser også tilfeller der motgangen og prøvelsen strekker ut i lang tid. Job er et godt eksempel her, noe den unge David også er. Fra David ble salvet til konge til han ble konge gikk det mange år, år fylt med kamp og utfordringer, flukt og farer. Uansett om du er i en “kortvarig” eller “langvarig” motgangsperiode, vit at Gud er med deg hvert skritt på veien og at han, i sin tid, vil fri deg ut og sette deg der du er ment å være.
Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes. 43:2)
Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og slet lenkene deres i stykker. (Sal. 107:13-14)
Han sendte en mann foran dem, Josef ble solgt som slave. De tvang føttene hans i lenker, jern ble lagt om halsen, helt til det han sa, ble oppfylt og Herrens ord ga ham rett. (Sal. 105:17-19)
La oss nå ta en kort gjennomgang av hva vi har sett på i de ulike delene. I første del så vi på at det finnes mennesker som føler seg små og svake og føler de har ingen ting å stille opp med. Tanken på å gi opp har streifet dem for alt rundt dem ser håpløst ut. Jeg viser til historien om den fattige enken som gir det lille hun hadde igjen og viser hvordan dette fanget himmelens oppmerksomhet. De små hverdagslige ting vi gjør og sier kan ha større makt og innvirkning enn vi tror. Fortsetter vi å se andre og hjelpe å fylle deres behov når vi selv sliter, er det er fast bevis på at Guds kjærlighet og nåde virker og råder i våre hjerter. Det vi kan gi og gjøre kan oppleves smått ut for oss, men Gud kan mangfoldiggjøre alt.
I del to var vi inne på å handle i tro og å søke Gud selv om vi kjenner på tvil. Jonatan og våpenbæreren hans går til angrep på verdens største hær med en tillit til at Gud kan like godt gi seier ved få som ved mange. De er villige til å handle selv om de er i et enormt undertall og langt fra er en trussel. De vinner første slaget og deretter griper Gud overnaturlig inn. Det er ikke våre ressurser og vår styrke det henger på, men vår villighet til å handle og vår tillit til å stole på at Gud er mektig nok til å vinne seier. Vi så også på historien om en far som kom med sin besatte sønn. Hans utsagn: Jeg tror, hjelp min vantro kan vi ta til oss som oppmuntring og trøst. Om mennesker synes dette er en vaklende tro, var det nok for Jesus. Jesus grep inn og gutten ble utfridd og reist på beina igjen. Om vi kjenner på tvil i hjertet skal vi ikke la det hindre oss fra å søke Gud, det at vi søker Gud er nok. Om vi står ansikt til ansikt med en fiende eller omstendighet som er for sterk eller vanskelig for oss, er Gud sterk nok til å seire over det, ja faktisk sterk nok til å la oss vinne mer enn seier.
I del tre var vi innom døde drømmer og håpløse omstendigheter. Vi ser på fire damer som er barnløse i mange år og som opplever mye smerte, sorg og frustrasjon i den forbindelse. Gud hører deres tårevåte sukk og griper inn og velsigner deres morsliv. Ikke bare opplever de å få sine etterlengtede barn, men de får barn som forandrer verden. Vi så også på historien om når Jesus vekker opp Lasarus. Her er også død, håpløshet og frustrasjon inne i bildet. Men Gud griper inn her også og Lasarus bli vekket til live. Om våre omstendigheter ser helt umulige ut, kan Gud vekke døde drømmer til live akkurat slik han kan blåse liv inn i hva som død.
Del fire behandler et tema vi ikke er like glade i alltid, at det er i vår svakhet Gud virkelig kan få virke. Det å leve et overgitt liv innebærer å stole på Gud for visdom, styrke og kraft, det innebærer å sette til sides egne ideer og egne tanker, det er å stole på at Gud vet og kan best. I tøffe og umulige omstendigheter der vi tas forbi oss selv, settes vi i en posisjon der vi blir mottakere av Guds nåde, kjærlighet og kraft, vi lærer at det er i Kristus sann styrke finnes. Gud har valgt seg ut det verden ofte ser ned på for å gjøre det vise til skamme, Gud har sagt at det er i vår svakhet hans kraft fullendes. Om det ikke føles slik ut er det i våre svake øyeblikk vi lærer å stole på Guds styrke og kraft.
Så er vi her ved avslutningen, jeg ønsker å si: Gi ikke opp, Gud er fortsatt miraklenes Gud. Om du ikke ser løsninger så vit at Gud har en utvei. Om du ikke klarer å overvinne dine fiender så vit at Gud er sterk nok. Om dine omstendigheter er stormfulle så vit at Gud er der med deg. Om hjertet er fullt av mismot og ansiktet fullt av tårer, så vit at Gud vil gripe inn og frelse. Det kan se umulig ut med dine øyne, men for Gud er ingen ting umulig. Gud vil utfri deg, Gud vil hjelpe deg, Gud vil styrke deg, Gud vil utføre mirakler i ditt liv akkurat som han har gjort for mange andre før. Gud ikke bare kan, men vil, hjelpe deg. Se ikke ned på egen svakhet og manglende muligheter, bruk hva du har for å hjelpe andre og velg å stol på Gud på tross av hva både omstendigheter og eget hjerte prøver å fortelle deg.
En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1. Pet. 5:10)
Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren. (Sal. 40:2-4)
Lik dette:
Liker Laster...
med Gud i hverdagen 