dyrebare juveler

Det er noen vers som har fulgt meg i endel år og av flere grunner. Første gangen jeg kjente Gud gav meg ordene personlig stod jeg i en ganske vanskelig livssituasjon. Jeg hadde halvåret tidligere blitt alene med mine to gutter da pappa’n flyttet ut for å samle litt mer krefter til å kunne jobbe med seg selv (psykisk syk). Deretter skulle vi jobbe med forholdet oss i mellom som hadde skrantet den senere tid. Han skulle egentlig bo ute en måned, men den ble til to, så til tre… og over halvåret senere på senhøsten da jeg fikk versene, hadde han gått fra å skulle bli bedre og at vi skulle jobbe med ekteskapet, til å ha en kjæreste som han selv etter «ekteskapsrådgivning» valgte å beholde framfor å kjempe for meg og ekteskapet. For meg var det tøft siden vi fortsatt var gift. Samtidig var jeg ikke i form, men ble ikke trodd av de jeg prøvde å få hjelp fra. Vi (guttene og jeg) flyttet, jeg jobbet 100 %, sov 2-3 timer døgnet max 20-30 minutter om gangen, våknet nesten hver morgen med badekar fullt av spyklær fordi minsten var kraftig plaget med astma, eldstegutten var endelig frisk etter en operasjon på våren, men hadde før det stadig vært syk med over 40 i feber +++. En tøff tid rett og slett, og Gud talte ganske direkte til meg og ville jeg skulle holde meg nær ham. Gud skulle være «min ektemann», den som elsket meg, passet på meg, støttet meg og sørget for meg.

For han som laget deg, er din ektemann, Herren over hærskarene er hans navn. Han som løser deg ut, er Israels Hellige, han som kalles hele jordens Gud.Forlatte og sorgfulle kvinne, Herren kaller på deg. Kan en forkaste sin ungdoms kvinne? sier din Gud. (Jes.54:5-6)

Det er forskjell på når vi leser Bibelen for å ta til oss av Guds ord  (= Logos), og de gangene vi opplever det som at ordene plutselig står med tykke bokstaver eller blinkende skrift og de treffer hjertet med en ubeskrivelig styrke, vi bare vet at dette er noe Gud taler til meg, helt personlig, her og nå ( = Rhema). Slik traff disse versene meg, sammen med noen av dem rett før og etter.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst!
Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.
Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.
(Jes.54:11-12)

Jeg forstod første del, og den fikk tårene til å trille, men den andre delen greide jeg ikke å få noe mening eller betydning utav i det hele tatt, men jeg kjente at her var det noe spesielt. Det som fikk tårene til å trille i første del var rett og slett at Gud sa rett ut hva jeg følte og opplevde og at han anerkjente mine følelser og opplevelser som sanne. Jeg var svært så rådvill, frustrert, hjelpeløs og fikk ikke hjelp, jeg gikk mutters alene med det meste fordi de færreste ville tro meg på hva jeg sa. Jeg fant ikke hjelp noen steder, og jeg prøvde flere. Jeg fikk heller ikke trøst noen steder, men heller beskjed om å ta meg sammen, slutte å overdrive og være litt mer kjærlig og ydmyk. Gud så meg og hva jeg gikk igjennom, og han anerkjente meg og at hva jeg opplevde var sant. Han kimset ikke av meg, han trodde meg og hadde medlidenhet med meg. Linja, du «finner ikke trøst» gjorde at flere følelsesmessige demninger brast. Jeg var fortsatt litt stiv ovenfor andre, for jeg kunne jo ikke være ærlig med hvordan ting var, men Gud fikk først mange badekar fylt med tårer før jeg gikk over til å fylle svømmebasseng i stede. Det var tøft i lange tider, men Gud hadde kommet nær og lovet meg at han ville være ektemann for meg og at han aldri ville forlate meg. Han ville vende dette til noe godt og han ville legge en grunnmur av edelstener. Og den delen av versene var det som gikk meg hus forbi både da og i de år som fulgte. Jeg spurte innimellom andre hva det med grunnmur av edelstener betydde, men fikk aldri noen svar jeg kjente ro for i hjertet. Det var noe mer, det var noe spesielt her, hva er det Gud? Jeg ser det ikke, jeg fatter det ikke, jeg klarer ikke gripe det med forstanden…

For ett par uker siden leste jeg noe som fikk skallene til å starte å løsne enda litt mer fra mine øyne og jeg fikk en «Aha! Det var dèt du mente Gud!». Første «knakk i skallet» kom for litt over ett år siden da jeg leste litt om hvordan perler ble til (ble til innlegget fra irritasjon til perle)  «Bryteren» jeg denne gangen kom til å trykke på var rett og slett da jeg leste litt om diamanter og edelstener og hvordan de blir til! Det er i denne sammenheng ikke selve resultatet som var det viktige, men hvordan prosessen foregår, og der kan jeg faktisk kjenne mye igjen fra mitt eget liv opp til nå. Fortsatt ser jeg bare en liten glimpt av en større sannhet, men lyset er begynt å skinne over ord jeg har visst det var noe spesielt med, men som jeg aldri greide gripe innholdet i, og det er det jeg ønsker å dele litt av. (Noe er allerede delt i det korte innlegget en uslepen diamant)

Vi leser verset en gang til:

Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.
Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.

Diamanter, edelstener og perler er dannet og omskapt av trykk, tid, press, sliping og irritasjon fra noe som «intet var» til noe verdifullt og nydelig. Diamanter er kull som under press omdannes til noe edelt, men for ett utrenet blikk likner råmaterialet nesten på gråstein. Ett professjonelt øye må til for å se skjønnheten som er skjult, og en mesters hånd må til for å få den skjulte skjønnhet fram. Men husk at utgangspunktet er kull/malm, og at det er elementenes påvirkning over mange år som bringer fram en diamant, og dennes skjulte skjønnheten kan en mester bringe fram. Diamanter har en enestående evne til å lede lys, og ingen andre edelstener har det flammehav av farger og ild som den. Strålespillet i en diamant er unikt (hvordan den fanger inn lyset, lar det spille i seg og vise det i en fargebunt) og ingen andre edelstener kan reflektere selv den minste stripe av lys slik diamanten kan. Pga hvordan diamanter dannes, er hver enkelt diamant sjelden og helt unik.

Noen av de edelstenene som nevnes er av en type som forandrer farge/blir mer gjennomsiktige, når de utsettes for ild/varme. Felles for alle, er at det kreves press, trykk og tid og at det er nødvendig med sliping og pussing for å framheve den skjønnhet som er der. Perler er det litt annerledes med, de dannes av ett sandkorn el.l. som kommer inn i muslingen og irriterer, Dette kapsles inn med mer og mer perlesubstans som hardner og blir til ei perle. (Se link til annet innlegg lenger oppe, eller Wikipedia om perler, om diamanter, om edelstener)

Nok om den teoretiske kunnskapen, nå skal vi overføre dette til å leve en hverdag som er full av utfordringer og prøvelser, der det føles som om vi er i «ødemarka» samtidig som vi blir «tatt gjennom ilden». Vi rives og slites i alle retninger, vi føler vi ikke har noe å stille opp med og vi er tatt forbi egne evner til å finne ro og orden i hverdagen, livet og hjertet.

Gud gir oss noen fantastiske løfter i de versene jeg har nevnt, han sier

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.

Guds ord sier her at de prøvelser og harde tidene vi går igjennom, vil frambringe noe skjønt, edelt og dyrebart i oss. Prøvelsene vil forandre oss til noe som er nydelig og dyrebart for Herren. Det er ikke for ingenting at Gud vil ta oss gjennom elver, flommer, ødemarken og ilden, det er for å likedanne oss Kristus mer og mer. Den skjønnhet som vil stråle ut av våre liv, er Kristus i oss, og det kommer gjennom å klynge seg til Gud gjennom harde tider. Slike tider er vonde og vanskelige, og Gud forstår det, derfor sier han også at han går sammen med oss. Gud vil bruke de ting som var ment for vondt, for å knekke oss, til vår fordel og velsignelse. Alle ting vil samvirke til det gode for dem som elsker Herren, og når Gud er for oss, er det ikke noe prøvelse, motgang eller motstander som kan overvinne oss. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Jeg nevnte at noe av det spesielle med diamanter er deres klarhet og fargespill. Hva vi ofte ikke ser når vi er i det vonde, er at vårt hjerte og våre tanker blir klarere rettet mot hva som er Guds vei og vilje. Gjennom ilden får vi en klarere visjon av hva Gud ønsker for oss, og vi får ett klarere bilde av hvor god, kjærlig og trofast Gud er. Våre hjertes øyne klarnes og endel kan «se» ting i Guds Ord, og livet ellers, som andre kanskje ikke oppdager. Vi lærer også i dypere grad å skille godt og vondt. Gud renser oss slik at vi får ett klarere bilde av hvem han er, hvem vi er og hans vei og vilje. Denne klarheten vil også vises i at våre liv blir renset for ting som ikke behager Gud, vi blir helliggjort gjennom ild, sliping og pussing. Men selv i mørke stunder vil Guds lys skinne klart gjennm våre liv, og den avhengighet vi utvikler til Gud, gjør at Kristus kan virke gjennom våre liv på en mektigere måte.

Som jeg sa er det annerledes med perler enn diamanter og edelstener da de dannes gjennom at ett irritasjonsmoment kommer inn i muslingen og denne begynner å utskille perlesubstans som legger seg rundt det som irriterer. Jo lengre tid det går, jo mer substans, og jo lengre tid, jo større perle dannes. Ekte perler er sjeldne og dyrebare da det tar lang tid for dem å dannes. Tenk at alt som plager oss i hverdagen, alle sårene og stikkene bruker Gud til å lage ei perle! Hver ting som plager oss, kan Gud bruke som utgangspunkt til noe vakkert og dyrebart når vi overgir det til ham og la oss fylle med hans ord og kraft.

Jeg kan ikke si at det var lett den tiden bak der, for det var både tøft og skikkelig sårt og vondt- men jeg visste at klynget jeg meg til Gud, ville han gi meg styrke til å komme igjennom denne tiden, og selv om jeg følte jeg ikke ville kjenne glede og lykke igjen, visste jeg at Gud vil lege og gjenopprette det sønderbrutte hjertet mitt. Jeg kom gjennom og jeg takker Gud for at det var uten bitterhet og motløshet. Årene som har fulgt, har bragt med seg større prøvelser og dypere smerte og sorg, men Gud har bært meg gjennom alt det også. I dag føler jeg meg kanskje mer enn noen gang som en ubrukelig gråstein, men jeg vet at Guds ord står fast og at alle hans løfter vil bli oppfylt. Jeg våger å tro at Gud ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Jeg vet at selv om jeg kanskje aldri vil se eller forstå så mye av hvorfor jeg har vært gjennom alt jeg har, og opplever alt jeg gjør i dag, vet Gud best. Han har kontrollen og han har lovet at gjennom mine prøvelser vil han forandre meg og frembringe noe som er skjønt og dyrebart i hans øyne- og det, det er stort det!

Om du har opplevd mye vanskelig og vondt, eller opplever det nå, husk løftet fra Gud;
«Jeg vil bruke dine prøvelser til å frembringe noe vakkert og dyrebart i deg. Kristus vil stråle klarere i ditt liv etter som din avhengighet og tillit til meg blir sterkere. Du vil se at jeg er alltid trofast og barmhjertig. Jeg vil vende det som var ment for vondt til velsignelse og alt vil samvirke til det gode. Bare fortsett å klynge deg til meg, jeg vil gjøre det.Jeg vil aldri svikte eller forlate deg, jeg elsker deg.»

Vi avslutter med noen vers fra Jes.61:1-3 Legg merke til den siste linja

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.