dyrebare juveler

Det er noen vers som har fulgt meg i endel år og av flere grunner. Første gangen jeg kjente Gud gav meg ordene personlig stod jeg i en ganske vanskelig livssituasjon. Jeg hadde halvåret tidligere blitt alene med mine to gutter da pappa’n flyttet ut for å samle litt mer krefter til å kunne jobbe med seg selv (psykisk syk). Deretter skulle vi jobbe med forholdet oss i mellom som hadde skrantet den senere tid. Han skulle egentlig bo ute en måned, men den ble til to, så til tre… og over halvåret senere på senhøsten da jeg fikk versene, hadde han gått fra å skulle bli bedre og at vi skulle jobbe med ekteskapet, til å ha en kjæreste som han selv etter «ekteskapsrådgivning» valgte å beholde framfor å kjempe for meg og ekteskapet. For meg var det tøft siden vi fortsatt var gift. Samtidig var jeg ikke i form, men ble ikke trodd av de jeg prøvde å få hjelp fra. Vi (guttene og jeg) flyttet, jeg jobbet 100 %, sov 2-3 timer døgnet max 20-30 minutter om gangen, våknet nesten hver morgen med badekar fullt av spyklær fordi minsten var kraftig plaget med astma, eldstegutten var endelig frisk etter en operasjon på våren, men hadde før det stadig vært syk med over 40 i feber +++. En tøff tid rett og slett, og Gud talte ganske direkte til meg og ville jeg skulle holde meg nær ham. Gud skulle være «min ektemann», den som elsket meg, passet på meg, støttet meg og sørget for meg.

For han som laget deg, er din ektemann, Herren over hærskarene er hans navn. Han som løser deg ut, er Israels Hellige, han som kalles hele jordens Gud.Forlatte og sorgfulle kvinne, Herren kaller på deg. Kan en forkaste sin ungdoms kvinne? sier din Gud. (Jes.54:5-6)

Det er forskjell på når vi leser Bibelen for å ta til oss av Guds ord  (= Logos), og de gangene vi opplever det som at ordene plutselig står med tykke bokstaver eller blinkende skrift og de treffer hjertet med en ubeskrivelig styrke, vi bare vet at dette er noe Gud taler til meg, helt personlig, her og nå ( = Rhema). Slik traff disse versene meg, sammen med noen av dem rett før og etter.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst!
Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.
Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.
(Jes.54:11-12)

Jeg forstod første del, og den fikk tårene til å trille, men den andre delen greide jeg ikke å få noe mening eller betydning utav i det hele tatt, men jeg kjente at her var det noe spesielt. Det som fikk tårene til å trille i første del var rett og slett at Gud sa rett ut hva jeg følte og opplevde og at han anerkjente mine følelser og opplevelser som sanne. Jeg var svært så rådvill, frustrert, hjelpeløs og fikk ikke hjelp, jeg gikk mutters alene med det meste fordi de færreste ville tro meg på hva jeg sa. Jeg fant ikke hjelp noen steder, og jeg prøvde flere. Jeg fikk heller ikke trøst noen steder, men heller beskjed om å ta meg sammen, slutte å overdrive og være litt mer kjærlig og ydmyk. Gud så meg og hva jeg gikk igjennom, og han anerkjente meg og at hva jeg opplevde var sant. Han kimset ikke av meg, han trodde meg og hadde medlidenhet med meg. Linja, du «finner ikke trøst» gjorde at flere følelsesmessige demninger brast. Jeg var fortsatt litt stiv ovenfor andre, for jeg kunne jo ikke være ærlig med hvordan ting var, men Gud fikk først mange badekar fylt med tårer før jeg gikk over til å fylle svømmebasseng i stede. Det var tøft i lange tider, men Gud hadde kommet nær og lovet meg at han ville være ektemann for meg og at han aldri ville forlate meg. Han ville vende dette til noe godt og han ville legge en grunnmur av edelstener. Og den delen av versene var det som gikk meg hus forbi både da og i de år som fulgte. Jeg spurte innimellom andre hva det med grunnmur av edelstener betydde, men fikk aldri noen svar jeg kjente ro for i hjertet. Det var noe mer, det var noe spesielt her, hva er det Gud? Jeg ser det ikke, jeg fatter det ikke, jeg klarer ikke gripe det med forstanden…

For ett par uker siden leste jeg noe som fikk skallene til å starte å løsne enda litt mer fra mine øyne og jeg fikk en «Aha! Det var dèt du mente Gud!». Første «knakk i skallet» kom for litt over ett år siden da jeg leste litt om hvordan perler ble til (ble til innlegget fra irritasjon til perle)  «Bryteren» jeg denne gangen kom til å trykke på var rett og slett da jeg leste litt om diamanter og edelstener og hvordan de blir til! Det er i denne sammenheng ikke selve resultatet som var det viktige, men hvordan prosessen foregår, og der kan jeg faktisk kjenne mye igjen fra mitt eget liv opp til nå. Fortsatt ser jeg bare en liten glimpt av en større sannhet, men lyset er begynt å skinne over ord jeg har visst det var noe spesielt med, men som jeg aldri greide gripe innholdet i, og det er det jeg ønsker å dele litt av. (Noe er allerede delt i det korte innlegget en uslepen diamant)

Vi leser verset en gang til:

Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.
Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.

Diamanter, edelstener og perler er dannet og omskapt av trykk, tid, press, sliping og irritasjon fra noe som «intet var» til noe verdifullt og nydelig. Diamanter er kull som under press omdannes til noe edelt, men for ett utrenet blikk likner råmaterialet nesten på gråstein. Ett professjonelt øye må til for å se skjønnheten som er skjult, og en mesters hånd må til for å få den skjulte skjønnhet fram. Men husk at utgangspunktet er kull/malm, og at det er elementenes påvirkning over mange år som bringer fram en diamant, og dennes skjulte skjønnheten kan en mester bringe fram. Diamanter har en enestående evne til å lede lys, og ingen andre edelstener har det flammehav av farger og ild som den. Strålespillet i en diamant er unikt (hvordan den fanger inn lyset, lar det spille i seg og vise det i en fargebunt) og ingen andre edelstener kan reflektere selv den minste stripe av lys slik diamanten kan. Pga hvordan diamanter dannes, er hver enkelt diamant sjelden og helt unik.

Noen av de edelstenene som nevnes er av en type som forandrer farge/blir mer gjennomsiktige, når de utsettes for ild/varme. Felles for alle, er at det kreves press, trykk og tid og at det er nødvendig med sliping og pussing for å framheve den skjønnhet som er der. Perler er det litt annerledes med, de dannes av ett sandkorn el.l. som kommer inn i muslingen og irriterer, Dette kapsles inn med mer og mer perlesubstans som hardner og blir til ei perle. (Se link til annet innlegg lenger oppe, eller Wikipedia om perler, om diamanter, om edelstener)

Nok om den teoretiske kunnskapen, nå skal vi overføre dette til å leve en hverdag som er full av utfordringer og prøvelser, der det føles som om vi er i «ødemarka» samtidig som vi blir «tatt gjennom ilden». Vi rives og slites i alle retninger, vi føler vi ikke har noe å stille opp med og vi er tatt forbi egne evner til å finne ro og orden i hverdagen, livet og hjertet.

Gud gir oss noen fantastiske løfter i de versene jeg har nevnt, han sier

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.

Guds ord sier her at de prøvelser og harde tidene vi går igjennom, vil frambringe noe skjønt, edelt og dyrebart i oss. Prøvelsene vil forandre oss til noe som er nydelig og dyrebart for Herren. Det er ikke for ingenting at Gud vil ta oss gjennom elver, flommer, ødemarken og ilden, det er for å likedanne oss Kristus mer og mer. Den skjønnhet som vil stråle ut av våre liv, er Kristus i oss, og det kommer gjennom å klynge seg til Gud gjennom harde tider. Slike tider er vonde og vanskelige, og Gud forstår det, derfor sier han også at han går sammen med oss. Gud vil bruke de ting som var ment for vondt, for å knekke oss, til vår fordel og velsignelse. Alle ting vil samvirke til det gode for dem som elsker Herren, og når Gud er for oss, er det ikke noe prøvelse, motgang eller motstander som kan overvinne oss. Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Jeg nevnte at noe av det spesielle med diamanter er deres klarhet og fargespill. Hva vi ofte ikke ser når vi er i det vonde, er at vårt hjerte og våre tanker blir klarere rettet mot hva som er Guds vei og vilje. Gjennom ilden får vi en klarere visjon av hva Gud ønsker for oss, og vi får ett klarere bilde av hvor god, kjærlig og trofast Gud er. Våre hjertes øyne klarnes og endel kan «se» ting i Guds Ord, og livet ellers, som andre kanskje ikke oppdager. Vi lærer også i dypere grad å skille godt og vondt. Gud renser oss slik at vi får ett klarere bilde av hvem han er, hvem vi er og hans vei og vilje. Denne klarheten vil også vises i at våre liv blir renset for ting som ikke behager Gud, vi blir helliggjort gjennom ild, sliping og pussing. Men selv i mørke stunder vil Guds lys skinne klart gjennm våre liv, og den avhengighet vi utvikler til Gud, gjør at Kristus kan virke gjennom våre liv på en mektigere måte.

Som jeg sa er det annerledes med perler enn diamanter og edelstener da de dannes gjennom at ett irritasjonsmoment kommer inn i muslingen og denne begynner å utskille perlesubstans som legger seg rundt det som irriterer. Jo lengre tid det går, jo mer substans, og jo lengre tid, jo større perle dannes. Ekte perler er sjeldne og dyrebare da det tar lang tid for dem å dannes. Tenk at alt som plager oss i hverdagen, alle sårene og stikkene bruker Gud til å lage ei perle! Hver ting som plager oss, kan Gud bruke som utgangspunkt til noe vakkert og dyrebart når vi overgir det til ham og la oss fylle med hans ord og kraft.

Jeg kan ikke si at det var lett den tiden bak der, for det var både tøft og skikkelig sårt og vondt- men jeg visste at klynget jeg meg til Gud, ville han gi meg styrke til å komme igjennom denne tiden, og selv om jeg følte jeg ikke ville kjenne glede og lykke igjen, visste jeg at Gud vil lege og gjenopprette det sønderbrutte hjertet mitt. Jeg kom gjennom og jeg takker Gud for at det var uten bitterhet og motløshet. Årene som har fulgt, har bragt med seg større prøvelser og dypere smerte og sorg, men Gud har bært meg gjennom alt det også. I dag føler jeg meg kanskje mer enn noen gang som en ubrukelig gråstein, men jeg vet at Guds ord står fast og at alle hans løfter vil bli oppfylt. Jeg våger å tro at Gud ser noe i meg som jeg ikke ser selv. Jeg vet at selv om jeg kanskje aldri vil se eller forstå så mye av hvorfor jeg har vært gjennom alt jeg har, og opplever alt jeg gjør i dag, vet Gud best. Han har kontrollen og han har lovet at gjennom mine prøvelser vil han forandre meg og frembringe noe som er skjønt og dyrebart i hans øyne- og det, det er stort det!

Om du har opplevd mye vanskelig og vondt, eller opplever det nå, husk løftet fra Gud;
«Jeg vil bruke dine prøvelser til å frembringe noe vakkert og dyrebart i deg. Kristus vil stråle klarere i ditt liv etter som din avhengighet og tillit til meg blir sterkere. Du vil se at jeg er alltid trofast og barmhjertig. Jeg vil vende det som var ment for vondt til velsignelse og alt vil samvirke til det gode. Bare fortsett å klynge deg til meg, jeg vil gjøre det.Jeg vil aldri svikte eller forlate deg, jeg elsker deg.»

Vi avslutter med noen vers fra Jes.61:1-3 Legg merke til den siste linja

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.

8 kommentarer om “dyrebare juveler

Legg til din

  1. Et sterkt innlegg som traff meg rett i hjertet!
    Jeg sliter akkurat med de tingene der. ME- sykdom, en kjæreste som ville gå videre i livet på egenhånd og litt bitterhet i forhold til det.
    Jeg prøver og løftet blikket mitt mot Gud, fordi jeg vet at han er alltid trofast. Men jeg er i en periode der jeg synes det er ekstra vanskelig å være syk og isolert, og skulle ønske Gud ville tale litt mer til meg. Det er et år siden han gav meg sitt ord om at helbredelsen skal komme. Men Gud har en tålmodighet som man ikke forstår her på jorden. Så det er bare å søke Gud og vente på at han skal gripe inn.
    På onsdag skal jeg på lightning processkurs, har bedt Gud stenge den døren hvis ikke det er den veien han har for meg. Men det har han ikke gjort. Han har lovet meg en soloppgang, så kanskje det er dette kurset han har for meg? Det blir spennende å se! Uansett, prossesen har vært lang, men når jeg ser tilbake, ser jeg velsignelser, et bedre forhold til Gud og folk rundt meg som et resultat av en langvarig sykdom.

    1. Gud leder oss til ting som både gir innsikt og oppmuntring, han taler til oss gjennom så mange ting- må Gud gjøre oss mer vare for alle hans kjærlige ord og handlinger mot oss, for vi har så lett for å ikke merke dem…

      For ett par år siden opplevde jeg en av mine aller verste tider, tøffere og langt mer sårt enn det over, og jeg kjempet for å ikke gi opp, ikke bli bitter og mye annet. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg ba Gud hjelpe meg. Hjelp meg å ikke bli bitter, hjelp meg å leve i tilgivelse… fordi jeg visste at hjerteinnstillingen var det viktigste og ikke følelsene mine (for da hadde det blitt leven, stygge ord og mye annet), jeg ville gjøre det Gud så på som rett og godt, men hadde ikke krefter til det selv. Det tok året før jeg kjente det verste lettet, i dag kan jeg se på bilde og bli glad, være takknemlig for det gode og be velsignelse over det menneske det gjaldt. Gud leget hjertet, han lot sin tilgivelse vokse fram og grunnfeste seg, Gud gav meg tilbake for den lydighet jeg utviste (lett? langtifra) og fred og glede kom mer tilbake.

      Innimellom er livet bare mer enn tøft, og man orker ikke kjempe, orker ikke håpe, orker ikke lete etter oppmuntring og hjelp- men når hjertet er vendt mot Gud og vi velger å stole på hans ord uansett, vil Gud en dag snu alt vondt til godt. Gud kjemper for deg, han arbeider allerede i «kulissene», han verner deg og gir deg nok for den enkelte dag. Jeg skjønner godt du vil høre mer fra Gud, jeg er der selv, men jeg vet at han er trofast uansett. Hold ut skjønningen, Gud vil gjøre det! Gud er der med deg i dette, han vil aldri forlate deg eller svikte deg. Og en dag vil han lede deg ut av dette og inn i frihet og åpne rom. Det er alltid morgen etter natt, vår etter vinter og glede etter tårer- og både sol, måne og stjerner skinner alltid, selv når du ikke ser dem. Du vet, skyggene bekrefter lyset. Som du i dag ser alt det gode som kom ut av tidligere dagers prøvelser, vil du senere se det gode som kommer ut av denne dag og tids prøvelser. Gud er trofast.

      Så lenge du vil Guds vei og handler etter hva du føler deg ledet til, ville jeg tatt skrittene som kommer. Gud åpner og stenger dører, og det er ulike dører for oss alle. Fortsett å lytte til han, han vil lede deg til vann der du finner hvile og gi deg nytt liv. Sal.23 til du. Guds fred og velsignelse! Klem fra Cecilie

  2. Jeg har heller aldri tenkt på de versene på den måten, men når du skriver det som du gjør, går det opp et lys for meg… Jeg har lest versene mange, mange ganger, og skjønt at det var «store» vers, men aldri sett sånn på det… Takk for innlegget…

    Ja det er sannelig sant. Min motgang, dine prøvelser, din frustrasjon, din ensomhet, dine smerter og plager har virkelig gjort deg helt unik, sjelden vakker og til ei som stråler av Jesus 24/7, selv når du føler at verden er for stor for deg, og det eneste du egentlig klarer er å trekke gardinene for å stenge lyder ute.

    Gud har en plan for ditt liv du kun ser en brøkdel av. Midt i din sykdom, vil han fortsette å bruke deg til sin ære. Han vil gi deg sin styrke akkurat når du trenger det. Han vil fortsette å lege dine sår, han vil helbrede sin sykdom, han vil fylle alle dine behov…

    Jeg er veldig glad i deg, søster. Guds rike velsignelse over livet ditt og familien din 🙂

    1. De små dryppene fra himmelen slik som du kom med nå, gir styrke til å fortsette litt til- selv om det å gi opp aldri er ett alternativ! Jeg er så glad for at det ikke handler om meg og hva jeg kan, men om Jesus og hva han har gjort. For min del blir det meste en lydighetsvandring, og jeg vet jo at det vil «lønne seg». Selv om det ikke er derfor jeg er lydig (for belønningens del), men fordi jeg elsker Gud så mye og ønsker å være han til glede og behag.

      En av de tingene jeg har tenkt videre på som jeg ikke har nevnt, er at hva Gud sa han skulle bygge var en ganske sterk og solid «by», og det er det med solid og beskyttet jeg har fundert videre på. Vi finner styrke, hjelp og sann forståelse i Gud alene, og det han bygger inn i oss er ikke noe som vil kante over av en liten blåst- han bygger noe som tåler sterk storm, tidens tann og harde angrep- kanskje fasaden vil sprekke opp litt, men verket blir stående. Det er skikkelig håndverk mesterenes mester utfører! 1.Pet.5:10 kommer i tankene, det er også ett vers som har fulgt meg lenge: «En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.» Igjen ser vi det samme: Gud lover HAN skal gjøre det, vi trenger ikke slite i egen kraft, vi fortsetter i stillhet, tillit og lydighet til Gud. Gud vil fullføre det verk han har startet- Han til ære og andre til gagn.

      Takk for kommentar og oppmuntring. Du vet jeg er stolt av deg? Jeg er, du er imponerendes! Klem til du og alt godt for deg og dine! Må Gud alltid gi deg nok. Nok glede til å tåle sorg, nok latter til å bære tårene, nok styrke til å takle byrdene, nok av alt det gode som kommer fra Gud alene slik at du tåler hva denne verden kaster mot deg på din vandring. Gud er mer enn nok og jeg vet at din kilde, skjulested og sikkerhet er i ham, du er for evig trygg og elsket!

  3. Hei Cecilie. Tror nok at dette ordet også var til meg idag. Det var litt vondt når jeg gikk nattvakt i natt og lurte på om jeg hadde falt fra Herren. Herre, hvor er gleden, hvorfor alle denne smerten. Evendelig smerte. Og ikke kan jeg gå til menigheten, fordi de forstår stort sett ingenting. Jeg var på noe som het Troens Ord, og pastoren der kom og ga meg en stor klem (og flere til). Men likevel, av de noen få godbitene som ble servert der, så føler jeg at det er mye tankespinn i forkynnelsen. Har man ikke kjent smerte, så vet man heller ikke dybden. Å møte mennesker betyr at man må legge ned alle eventuelle systemer man har bygd opp, og se mennesket. Det var det Jesus gjorde! Jeg la meg på hodeputen for en stund siden for å be for meg selv og sukke for Gud, og da så jeg plutselig for meg «Hanne Dahls» som ga ut boken «voldtatte følelser». Hennes smerte kom opp for meg, og plutselig begynte forbønnstårer å renne for hennes smerte, istedenfor mine egne. Og jeg følte godt etterpå. Forbønn for andre ved å gråte for deres smerte, forløser legedom. Og ved å gå inn i andres smerter, så kan også Gud gi nøkler til forløsning.

    Jeg er også veldig glad Cecilie for de ord du har gitt meg når det har vært mørkt. Det har vært som en Herrens lykt på en mørk sti. Bless!

    1. Noen ganger trenger vi bare å få fokuset vekk fra oss selv for at Gud skal få slippe til…

      Tanken du hadde på morgenen var løgn, ren og skjær løgn. Jeg vet at du mange ganger har det mer enn tøft, men bare hold ut, bare fortsett å tro. Det er nok mange dager og stunder du ikke kjenner Guds nærvær, men han er der. Jeg vet du vet det. En dag vil du også se det gry av dag, og til da er Gud nær på en spesiell måte, Gud skaper noe dyrebart i deg gjennom ditt slit, din sorg og smerte. Følte for å minne deg om de ordene jeg fikk av Gud til avslutning av denne posten:

      “Jeg vil bruke dine prøvelser til å frembringe noe vakkert og dyrebart i deg. Kristus vil stråle klarere i ditt liv etter som din avhengighet og tillit til meg blir sterkere. Du vil se at jeg er alltid trofast og barmhjertig. Jeg vil vende det som var ment for vondt til velsignelse og alt vil samvirke til det gode. Bare fortsett å klynge deg til meg, jeg vil gjøre det.Jeg vil aldri svikte eller forlate deg, jeg elsker deg.”

      Du er Guds dyrebare og høyt elskede sønn, fatt nytt mot, Gud er der.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: