Er ikke i form eller humør til å skrive særlig for tiden… Det vil si, hadde jeg skrevet hadde det blitt mye grått og trist, om vanskeligheter og ensomhet, om manglende god selvfølelse og tanker om å være til lite nytte… Og selvsagt litt om verdens beste gutter og en herlig og trofast Gud! 🙂
En ting klynger jeg meg til hver dag, Guds løfte om å alltid være med, om alltid å ta oss igjennom hva vi møter. Derfor denne rebloggen, for den omhandler den manglende følelsen av tilhørighet, å lykkes og god selvfølelse… Føler Gud minner meg på de samme ting i dag som han gjorde da jeg skrev dette…
Spørsmålet som kom etter kveldsbønnen var ikke nytt, det hadde blitt stilt med undring flere ganger tidligere. ”Mamma… hvorfor ba du det?” Eldstegutten lurer på hvorfor jeg ba Gud om hjelp til å bli en bedre meg, til å bli en bedre mamma for velsignelsene mine. Jeg forklarer igjen; Selv om jeg er voksen så gjør jeg feil. Jeg sier og gjør ting jeg ikke har lyst til, jeg klarer ikke å være så god som jeg ønsker… ”Og det vet jo du”, sier jeg til ham. Jo, han vet det. Vi sier ikke mer, ei heller minsten som har hørt på oss.
Den personen som kikker tilbake på meg fra speilet er ei dame jeg enkelte ganger ikke liker… jeg har ikke lyst til å være henne. For jeg ser ei som ikke mestrer livet og dets utfordringer slik hun ønsker i sitt hjerte. Jeg ser ei dame som…
Vis opprinnelig innlegg 445 ord igjen
med Gud i hverdagen 
Guds trofasthet vill bære deg igjennom! Han gir aldri deg opp, eller dine barn! Bless!