Guttungen holder tunga rett i munnen og hendene godt knyttet rundt styret på sykkelen. Dette er ikke en vanlig tur, dette er tredje forsøk uten støttehjul. Konsentrasjonen er på topp og han er så fokusert at det er ikke mye vits i å prøve å si noe til ham. Han trår til og etter to trøkk slipper jeg taket bak. Guttungen sykler vaglete framover men med verdens største smil og glitrende øyne, han er 4 år og kan sykle uten støttehjul! Verden skal erobres og han skal sveve på vinger! Helt til mor sier: «Husk å ta lang sving», da mister han fokuset. Han løfter blikket og kikker på meg som står litt for langt bak ham og når blikket flyttes og fokuset rettes på meg i stede for veien foran ham, så forandrer både hode og kropp retning (og selvsagt blir sykkelstyret med rundt i samme slengen) og han tipper sidelengs og faller.
Ja det måtte ende med noen knall og fall før gutta mine mestret å sykle tohjuling uten støttehjul, men begge klarte det rett etter fylte fire og de var heller ikke gamlere da vi hadde de første turene ned den mange hundre meter lange bakken vi har. Jeg husker spesielt en tur da eldsten var 5 og minsten var 3. Den store på to hjul, den minste på 4 hjul og jeg på to bein (noen skulle jo hjelpe dem å få syklene opp den lange bakken igjen!) Jeg ropte «brems» med jamne mellomrom, og de (lydige som de er ;)) bremset ned til jeg sa «nå kan du slippe litt igjen». Jeg ropte «brems» når farta ble for stor og jeg så vinglinga satte inn, jeg ropte «brems» når jeg så at det kom en hindring i veien (gåendes oa) og jeg ropte «brems, stopp og kikk» når vi møtte stikkveier der de skulle stoppe og sjekke for eventuelle biler.
Det er noen år siden de trengte meg til å rope brems og stopp, nå er de i full fart begge to og de følger som oftest de regler de har lært. De vet at de må sjekke for biler og annet og de vet at de må kikke mest fram, men også litt langt fram, litt til sidene og også høre etter lyder (biler) bak seg. Da de var nye i gamet var det lite som skulle til for at de mistet fokuset, og da gikk det fort galt. Etter som de ble gamlere og hadde fått mer trening, skulle det mer til før de mistet fokus (og dermed balansen) og falt. De ble flinkere fordi de var konsentrert om hva de gjorde og fordi de fokusert på hvor de var på vei.
Tenk deg at du står med dartpiler i hånda og dartskiva henger på veggen noen meter foran deg. Hvis du skal ha en mulighet til å treffe blink, hvor ville du festet blikket ditt da? Hvor ville du hatt ditt fokus? På lampekrona som trenger en puss? På dama bak deg som står og roter i veska etter ett eller annet? Nei, du ville selvsagt ha konsentrert deg og hatt blikket festet på den innerste lille sirkelen. Du ville fokusert og hatt øynene festet midt i blinken, ikke på alskens annet som var eller skjedde rundt deg.
Mennesker som er flinke til å holde blikket festet og ha fokus på målet, har en tendens til å lykkes oftere enn dem som ikke klarer dette. Dette fordi de setter seg mål og jobber konsentrert for å oppnå dem. De vil ikke la hindringer stoppe dem, men finner nye løsninger og prøver andre muligheter. De gir ikke opp fordi de har bestemt seg for å klare dette. De er fokusert, konsentrerte og de gir ikke opp.
Faren med dette er at de ikke ser like godt alt som er rundt og også henger sammen med målet. La oss gå tilbake til dart-skiva igjen. Hvis du fokuserer fullt og helt på midten av skiva, vil du da se de andre ringene klart eller vil de være litt utydelige? Vi vet alle at jo lengre borte de er fra sentrum (hvor vi fokuserer), jo mer utydelige blir de. Det betyr ikke at de ikke er en mindre viktig del av skiva, men de er ikke like sentrale å fokusere på som de innerste ringene er. Og dette er en av grøftene som fokuserte og dedikerte mennesker ofte faller i hvis de ikke har noen ved sin side som kan minne dem om andre momenter/faktorer som er viktige å huske og ta med i beregningen. Mennesker som våger å «si imot» og stille spørsmål, mennesker som utvider horisonten og skaper større forståelse for helheten og hvordan en ting vil påvirke det/de rundt. Er man helt konsentrert om ett spesielt mål, vil det ofte være vanskelig (om ikke nesten umulig) å få med seg alle de «omliggende ringene» og her trenger vi hverandre.
Selv om fokuserte mennesker ofte vil lykkes i hva de setter seg fore, er det også disse menneskene som oftest vil mislykkes i ting mer uti periferien, HVIS de ikke får hjelp til å huske og å se helheten. Kanskje høres dette rart ut? Men hvis du er hundre prosent oppslukt av ett spennende prosjekt på jobb, hva har du da igjen å gi hjemme? Hvis alt du tenker på er streker og helheter for å sy sammen prosjektet, hvor stor plass har familien i tankene og i bruken av tiden? Du trenger å dras ut av «bobla» og få hjelp til å rette fokuset mot noe annet. Hvis ingen gjør dette for de sterkt fokuserte, vil de bli værendes «i sin verden». Eller i kristen sammenheng, hvis en predikant har fått en sterk opplevelse og åpenbaring av helbredelse, kan det være lett å snakke om bare dette. Det er ikke galt å snakke om helbredelse, men er det viktigere å snakke om helbredelse enn korset og frelsesverket? Er det slik at andre som ikke snakker like mye om helbredelse er «på jordet»? Kanskje trenger dette mennesket en påminnelse om hva som er det viktigste…
Og om vi tenker over det eller ikke, har vi alle ting i livet som vi anser som viktigere enn annet og som vi fokuserer mer på. Våre liv ligner litt på dartbrettet. Alle kan vi sette opp en liste over hva som er viktig for oss, og den vil inneholde ting som ektefelle, barn, Gud, annen familie, jobb, aktiviteter/hobbyer, venner, naboer, menighet/tjeneste, klubber/foreninger, eiendeler og eiendom oa. Utfordringen ligger i å ha det viktigste innerst i sirkelen og det mindre viktige lenger ute. Hvis du skulle tegnet opp en dartskive og skrevet inn hvor ulike ting ville vært plassert (viktigst innerste og mindre viktig utover), hvordan ville listen din over hva du mener er viktigst sett ut? Og ville listen sett helt lik ut hvis du er ærlig om hvordan du styrer dine dager?
For alle mennesker gjelder det samme, hvis vi fokuserer og jobber konsentrert, kan vi få til mye (men ikke alt). Samtidig gjelder hva begge guttene mine lærte, hvis de flyttet blikket/fokuset mens de syklet, ble det først veldig vinglete og i endel tilfeller endte det med fall. Det opp til oss hva vi retter fokuset på, men vi må også jobbe med å klare å holde fokuset.
For troende er Guds Ord tydelig på hvor vi skal ha blikket festet og på hvem som skal være i sentrum. Bibelen sier at endemålet vårt er himmelen, og at vi skal ha blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å nå målet må vi ha rett fokus, og det er Jesus. Hele grunnvollen for evangeliet er at Gud elsket oss så mye at han sendte sin sønn for å sone den straff som hver enkelt av oss skulle hatt. Jesu død og oppstandelse bør alltid være i sentrum for våre liv og vår forkynnelse- korset må forkynnes. Både det kors med Jesus på (offerlammet), det tomme kors (oppstandelseskraften) og det å selv ta opp Jesu kors i våre liv(hellige liv).
Samtidig trenger vi hjelp til å holde «orden i sysakene», til å ha våre prioriteringer i rett rekkefølge. Og her komme ett nytt spørsmål om dart-skiven inn igjen: Den rekkefølge du har skrevet opp, tror du den stemmer med hva Gud sier og har planer om for ditt liv? Er ditt fokus og dine prioriteringer i samsvar med Guds ord og Guds vilje for ditt liv? Er Jesus virkelig sentrum i livet ditt? Er familien så nære sentrum som den bør være? Hvor er eiendeler og eiendom plassert? Hvor er tjeneste plassert i forhold til ektefelle? Jeg er egentlig ikke interessert i svarene dine, men jeg er interessert i at du tar tid til å tenke over det, og enda bedre- spør Gud om å la hans lys skinne i ditt hjerte for å vise deg om det står bra til eller om endringer er nødvendige.
Jeg sa at når gutten min løftet blikket og kikket på meg så ble det enda mer vinglete og han falt. Dette er noe mange kristne erfarer i livet også fordi de ikke er ordentlig grunnfestet i Guds ord og fordi deres blikk ikke er festet på Jesus. De er mer opptatt av letthet og enkelhet enn av å leve rett og hellig, de er mer opptatt av fasade og menneskers meninger enn å behage Gud, de skifter mening om hva som er viktig oftere enn kalenderen bytter måned. Deres fokus er ikke fullt og helt på Jesus og de blir litt vinglete og ustødige i sin ferd, og dette kan føre til fall. Endel fall og synd kommer grunnet vinglete livsførsel, men takk Gud- han er nådig og rede til å tilgi!
Ett annet viktig moment er mennesker i lederroller. Som jeg var innom tidligere, med helbredelse som eksempel, er det lett for fokuserte mennesker å glemme helheten og de omliggende «ringene»- vi kan si at de utvikler tunellsyn. De har fått ett kall og en tjeneste av Herren og dette er de fullt og helt konsentrert om. Siden de er brennende opptatt av å fullføre kallet, er det viktig at de har mennesker rundt seg som kan korrigere og gi andre impulser. Dette fordi hvis ikke vil det bli en skjev utvikling av Kristi legeme, av menigheten. Vi er alle kalt innenfor spesielle områder, og sammen utfyller vi hverandre. Ingen av oss har enerett på den hele og fulle sannheten, og ingen av oss kan klare oss uten hverandre. Vi trenger hverandre og vi må hjelpe hverandre. Vi skal oppmuntre den enkelte til å stå på videre og fullføre det løp Gud har lagt for dem, men vi skal også formane hverandre og passe på at vi er på rett vei og at vi har hele legemet i tanke og alltid har Jesus som hodet.
Kong David hadde en viktig posisjon og rolle, han må ha vært ganske fokusert for å fullføre det kall Gud hadde lagt på hans liv. Det å styre landet var ikke 8-16 jobb, det krevde det meste av ham. Men vi vet at David mistet fokuset, han vinglet og falt. Selv om David mistet Jesus/Guds bud og vilje av synet og falt i hor og annet, omvendte han seg og satte på ny Gud i sentrum. Han ordnet opp i prioriteringer og fokus og Gud tilgav og gjenopprettet mannen.. Det er litt som å finne ut hvor du vil plassere ting i dart-skiven, og rette opp i det som ikke er etter Guds ord og vilje. David har en bønn som passer godt med de ting vi har snakket om.
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker!
Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei!
(Sal.139:23-24)
Og akkurat som David hadde hjelp av Den Hellige Ånd til å se Guds vei og vilje, har vi. David visste at Gud ville lede ham og gi han styrke til å fullføre den oppgave Gud hadde satt han inn i, så lenge David satte Gud først. Det samme gjelder for deg og meg. Det er viktig at vi som bibelen sier»søker Guds rike og hans rettferdighet» først. Har vi fokus på Jesus vil vi få hjelp av Ånden til å støtt og vandre i kraft og sannhet, hvis vi har feil fokus vil vi fort begynne å vingle og kunne falle i synd eller få feil prioriteringer. Vi trenger ikke bekymre oss for all verdens ting, Gud vet hva vi trenger og han har lovet å sørge for oss, han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Og slik David hadde hjelp av Ånden vil også vi ha, vi går ikke veien alene. Jesus sa han skulle sende oss talsmannen og at vi skulle få hjelp. Hver dag har vi hjelp tilgjengelig, hver dag vil Gud tale til oss, lede oss, trøste oss og hjelpe oss å ha rette prioriteringer og rett fokus. Ånden vil lede oss gjennom svake tiltaler, litt som da jeg sa «brems, stopp og kikk «til guttene mine da de syklet ned den bratte bakken. Guds Ånd vil hjelpe oss å holde oss på beina, stå støtt og leve gode liv som er Gud til behag og mennesker til hjelp. Spørsmålet vi trenger å stille oss innimellom er «hvor har jeg mitt fokus?» og stemmer dette med hva jeg sier og mener er viktigst i livet mitt…
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)