Takknemlighet og medmenneskelighet

Jeg har gått og tenkt litt på all støtte og hjelp jeg og mange andre ikke har fått. Ikke fordi jeg er bitter eller sur, men fordi jeg synes det skal ikke være slik. Når mennesker opplever tunge ting bør vi trå til og være der sammen med dem, gå veien gjennom og ut av det tunge og vonde sammen med dem, ikke springe inn å vår trygge hule og gjemmer oss til stormen er over.

For noen år siden da ting var skikkelig tunge og tøffe opplevde jeg at det ble stilt spørsmål med både min integritet, tro og mine valg. Det er sånn sett ikke noe galt i det, men endel av de som stilte meg til veggs, hadde allerede før de snakket med meg gjort seg opp sin mening og dom, endel gikk også og snakket bak ryggen på meg og satte meg i ett dårlig lys. Endel av dem vet ikke at jeg vet, men det er kanskje like greit. Andre hadde fasiten klar uten en gang å vite hva problemet var. Jeg var for hard og utilgivende, jeg manglet tro, jeg var egoistisk og manipulerende, jeg var bundet i sjelen av både djevel og demoner, jeg var visst mye rart- ikke rart jeg hadde det vondt. Det var min egen feil, og da kunne jeg bare ha det så godt. Noen få skjønne sjeler tok meg og livet mitt som det var. Det kom en klapp på skuldra inni mellom, det kom en forundret «jeg skjønner ikke hvordan du klarer det» og en sjelden gang en hjelpende hånd eller kjærkommen gave. Disse få er jeg evig takknemlig til. Jeg takker Gud for de menneskene som tålte at jeg hadde tunge tider i livet, de få som ble værendes ved min side mens det stormet som verst. Og her er også ett av spørsmålene mine: Er det slik at vi godtar og tåler lidelse så lenge det ikke rammer oss? Er det slik at vi ikke har problem med at andre må slite og lide, så lenge vi kan trekke oss unna og gjemme oss i vår egne sikre, trygge og gode hule?Hvor langt strekker vår medmenneskelighet seg egentlig? Er vi omsorgsfulle og barmhjertige også i andres lidelse?

Jeg har fått se mange baksider de siste årene, både at system og mennesker ikke evner å stille opp og gi hjelp og støtte. Og på en måte er det greit nok, vi kan ikke forvente hjelp og støtte til all verdens og alt som skjer. Men burde vi ikke kunne forvente at når de ikke kan gi hjelp og støtte, så burde de hvertfall ikke komme å legge nye og enda tyngre byrder på en allerede tung bør? Om vi ikke kan gi hjelp med ett menneskes hovedutfordring, burde vi ikke hjelpe med noen av de små i stede for å bare gi mer skyld og legge nye byrder på en allerede krumbøyd rygg…

I denne tiden har jeg også fått den store glede og ære å få hjelpe andre. Jeg har noen ganger sagt hva jeg tenker: «Takk, tusen takk for at jeg får hjelpe deg». For for meg er det stort å få mulighet til å hjelpe andre. For meg har det å kunne være der for andre og bistå med ett eller annet virkelig stor verdi. Så derfor er jeg dypt takknemlig til de mennesker som har latt meg få lov å hjelpe, latt meg få lov å bidra med det lille jeg kan. Jeg er takknemlig for all hjelp og støtte jeg og guttene har fått, men jeg er også dypt takknemlig for de ganger andre lar meg få lov å hjelpe dem.

Store ord med mange mulige vinklinger. Medmenneskelighet og takknemlighet. Tåler vi bare lidelse som ikke rammer oss selv for hardt? Er vi rede til å trå inn i andres lidelse og gi den hjelp, trøst og støtte vi har mulighet til? Er vi like takknemlige for at vi kan hjelpe andre, som vi er for hjelpen vi selv mottar?

20 thoughts on “Takknemlighet og medmenneskelighet

Add yours

  1. Jeg tror det er veldig individuelt. For min del synes jeg det er bedre å bære byrder selv enn å måtte se på andres byrder og bli sugd inn i de, men det kommer veldig an på hvem det er snakk om og frivilligheten i det. Dessuten har personlighet også mye med saken å gjøre.

    Jeg skjønner så godt at det er deilig å kunne hjelpe noen. Det er det vi er vant med: Å stille opp og bidra. Det å måtte holde igjen fordi en ikke kan, er noe dritt, for det strider mot personligheten og det naturlige. Dermed blir det en ekstra belastning i tillegg til det som er sykdomsbegrensninger.

    I lengda er det utrolig krevende og slitsomt å ikke kunne være den en er!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: