Takknemlighet og medmenneskelighet

Jeg har gått og tenkt litt på all støtte og hjelp jeg og mange andre ikke har fått. Ikke fordi jeg er bitter eller sur, men fordi jeg synes det skal ikke være slik. Når mennesker opplever tunge ting bør vi trå til og være der sammen med dem, gå veien gjennom og ut av det tunge og vonde sammen med dem, ikke springe inn å vår trygge hule og gjemmer oss til stormen er over.

For noen år siden da ting var skikkelig tunge og tøffe opplevde jeg at det ble stilt spørsmål med både min integritet, tro og mine valg. Det er sånn sett ikke noe galt i det, men endel av de som stilte meg til veggs, hadde allerede før de snakket med meg gjort seg opp sin mening og dom, endel gikk også og snakket bak ryggen på meg og satte meg i ett dårlig lys. Endel av dem vet ikke at jeg vet, men det er kanskje like greit. Andre hadde fasiten klar uten en gang å vite hva problemet var. Jeg var for hard og utilgivende, jeg manglet tro, jeg var egoistisk og manipulerende, jeg var bundet i sjelen av både djevel og demoner, jeg var visst mye rart- ikke rart jeg hadde det vondt. Det var min egen feil, og da kunne jeg bare ha det så godt. Noen få skjønne sjeler tok meg og livet mitt som det var. Det kom en klapp på skuldra inni mellom, det kom en forundret «jeg skjønner ikke hvordan du klarer det» og en sjelden gang en hjelpende hånd eller kjærkommen gave. Disse få er jeg evig takknemlig til. Jeg takker Gud for de menneskene som tålte at jeg hadde tunge tider i livet, de få som ble værendes ved min side mens det stormet som verst. Og her er også ett av spørsmålene mine: Er det slik at vi godtar og tåler lidelse så lenge det ikke rammer oss? Er det slik at vi ikke har problem med at andre må slite og lide, så lenge vi kan trekke oss unna og gjemme oss i vår egne sikre, trygge og gode hule?Hvor langt strekker vår medmenneskelighet seg egentlig? Er vi omsorgsfulle og barmhjertige også i andres lidelse?

Jeg har fått se mange baksider de siste årene, både at system og mennesker ikke evner å stille opp og gi hjelp og støtte. Og på en måte er det greit nok, vi kan ikke forvente hjelp og støtte til all verdens og alt som skjer. Men burde vi ikke kunne forvente at når de ikke kan gi hjelp og støtte, så burde de hvertfall ikke komme å legge nye og enda tyngre byrder på en allerede tung bør? Om vi ikke kan gi hjelp med ett menneskes hovedutfordring, burde vi ikke hjelpe med noen av de små i stede for å bare gi mer skyld og legge nye byrder på en allerede krumbøyd rygg…

I denne tiden har jeg også fått den store glede og ære å få hjelpe andre. Jeg har noen ganger sagt hva jeg tenker: «Takk, tusen takk for at jeg får hjelpe deg». For for meg er det stort å få mulighet til å hjelpe andre. For meg har det å kunne være der for andre og bistå med ett eller annet virkelig stor verdi. Så derfor er jeg dypt takknemlig til de mennesker som har latt meg få lov å hjelpe, latt meg få lov å bidra med det lille jeg kan. Jeg er takknemlig for all hjelp og støtte jeg og guttene har fått, men jeg er også dypt takknemlig for de ganger andre lar meg få lov å hjelpe dem.

Store ord med mange mulige vinklinger. Medmenneskelighet og takknemlighet. Tåler vi bare lidelse som ikke rammer oss selv for hardt? Er vi rede til å trå inn i andres lidelse og gi den hjelp, trøst og støtte vi har mulighet til? Er vi like takknemlige for at vi kan hjelpe andre, som vi er for hjelpen vi selv mottar?

20 kommentarer om “Takknemlighet og medmenneskelighet

Legg til din

  1. Jeg tenker at de som ikke betyr noe for andre mennesker lever et utrolig tomt liv. Her snakker jeg både av egen erfaring og ut fra samtaler jeg har hatt med andre mennesker. Dersom man lever et materialistisk liv hvor ting og penger betyr mer enn relasjoner, tror jeg man blir fryktelig ensom. Således graver man sin egen grav.

    Meningen med livet ser for de aller fleste mennesker ut for å være gode relasjoner. Det å glede en annen er den største glede; det er kanskje en klisje men denne klisje treffer innertier.

    Det er mye jag etter gods og gull men kommer du under huden på mennesker – gjerne etter noen drammer – vil de aller aller fleste innrømme at gods og gull betyr så veldig lite når alt kommer til alt.

    Dette er min erfaring med meg selv og mine medmennesker på denne vår jord.

  2. Hei Cecilie!
    Skjønner godt at du reagerer på dobbeltmoralen du ser! Det er så absolutt mye nød rundt oss i menigheter og nabolag, om vi bare hadde hatt øyne som kunne se det!
    Tror vi betaler en høy pris ved å bo i et land med så mange materielle goder – vi mister evnen til å bry oss om de levende tingene. Vi bruker fort all vår tid på bygninger og gjenstander, og menneskers lidelser rundt oss ser vi ikke. Eller vi vil ikke se..
    Synes igrunnen vi er nokså fattige her i Norge på mange måter..

    Min erfaring med sykdom er at man må være frisk for å være syk i dette landet! Og om man ikke får støtte og hjelp fra andre, blir det ekstra tungt.
    Synes du er en dame utenom det vanlige! Jeg har fått en stor respekt for deg gjennom å lese bloggen din. Når jeg tenker på de prøvelser du går igjennom, blir det ekstra sterkt å lese!
    Takk for de fine kommentarene dine på bloggen min!
    God klem til deg!

    1. Hei Maria,
      jeg synes også vi egentlig er ganske fattige her til lands. For hva har vi av virkelig verdi om ikke vi har hverandre? Ting og tang vil vi aldri få med oss videre, men de spor vi har satt i menneskers hjerter og liv vil leve videre etter oss. Lell er mange heller opptatt av mer, bedre og flottere enn av å begrense seg og sitt slik at vi kan ha rom og mulighet til være der for andre.

      Jeg vet endel oppfatter meg som ekstrem i det å gi av sitt eget for å hjelpe andre, men jeg kunne ikke klart å spise den ene flotte middagen etter den andre og visst noen jeg kjenner ikke har til ordentlig husmannskost en gang. Samtidig er det viktig å påpeke at jeg tror Gud vil vi skal ha det godt. Jeg unner folk godt, men det er måte på forbruk for egen forlystelse og kortvarig lykke… man trenger ikke ferie til over 30-40 000 hvert år f.eks…

      Som jeg har sagt flere steder i det siste tror jeg ikke vi kan snakke mennesker til medfølelse og barmhjertighet med de som lider, men jeg vet Gud kan vende menneskers hjerter. Så like viktig som at vi fortsetter å tale de svakes sak, er det at vi ber Gud åpne menneskers øyne og hjerte så de ser… Og jeg tror det er viktig at vi er lydige når vi blir minnet om ett menneske eller en situasjon, jo mer vi er villig til å gå og hjelpe, jo mer vil Gud vise oss av hva som er skjult bak fasader og vegger…

      Dette er ikke ett godt land å slite i, uansett hva man sliter med. Det er litt opplest og vedtatt at den enkelte er selv ansvarlig for alt som hender…men det er nå en gang slik at vi kan ikke kontrollere alt som møter oss i livet (kun våre reaksjoner og handlinger i ettertid) og vi kan heller ikke klare alt… Takk Gud at vi trenger ikke å møte dette alene, vi har en følgesvenn trofast i og gjennom alt.

      Takk for gode ord og klem til du! 🙂
      Du har gitt mye god mat for tankene med de siste innleggene dine (har bare ikke alltid krefter til å kommentere, men leser alt), og jeg liker å bli utfordret til å leve mer helhjerta for vår herlige Gud og Herre! Så en ny stor takk til deg!

    1. Takk for at du er deg og spesielt takk for at jeg får være en liten del av ditt/deres liv.
      Superklem til deg 🙂 og god morgen 😉

  3. De finnes de også Frode. Cecilie er f.eks menneske som har mer enn nok med å få hverdagen til å gå ihop, men jeg har aldri møtt et menneske som har hjulpet mer enn henne 🙂

    1. Jeg har aldri møtt Cecilie, men jeg tviler ikke et nanosekund på at du har rett! Men da vil Cecilie sikkert ile til og si at vi ikke må overdrive, men da spør jeg om det er mulig å overdrive når det gjelder et menneske som henne 🙂

    2. ehh… jeg skulle til å skrive at du må ikke overdrive så, for jeg gjør bare det lille jeg kan med hva jeg har, men så kom Frode sitt gjensvar inn… vel, han har rett. Jeg iler til etter flauheten tok meg og satte meg ut av spill en liten stund… men takk. Vi lar det være med det…

  4. Bente: Ja du har rett. Dissonans mellom ord og handling er ikke alltid like enkelt å forholde seg til. Personlig har jeg også opplevd det motsatte eksempel: En venn av meg sier han ikke har noe å bidra med og har nok med egne plager, men hans handlinger viser at han faktisk gjør veldig mye for andre. Så dette kan slå begge veier ut :o)

  5. Mye sant i det Frode skriver, eller: finner vel egentlig ingen feil i det.
    Likevel, en liten utdypning i forhold til det en opplever av store ord og ingen handling, så er siste eksempel en lang samtale med et menneske som nær gråtende skulle ønske å kunne gjøre mer og hadde innsett det som har stått på bloggen her før med «til all god gjerning», altså at overfloden som blir gitt oss, ikke egentlig er ment å gå til mer, bedre osv til en selv…
    En fantastisk samtale, så ekte. Det neste som skjer, er at vedkommende bytter inn 2010-bilen sin (dyrt merke, stor bil) med 2012 av samme slag. Det er ikke min oppgave å dømme, men med i samtalen var to stykker som ikke har råd til å ha bil og som strever med å få endene til å møtes. Det føles litt rart… Ikke at jeg ikke unner denne personen det den har anledning til, men det som ble sagt på forhånd, ble jo veldig «feil» liksom…

  6. Cecilie,
    takk for et meget tankevekkende innlegg en søndagskveld! Du tar opp kjempeviktige ting. Jeg får masse tanker av det du skriver og skal forsøke å begrense meg:

    Det første jeg tenker er om våre forventninger til andre mennesker. Jeg var kristen før, var kristen i ca 15 år. Så ble jeg ateist, nå er jeg agnostiker og har vært det 10 år nå. I min bekjentskapskrets er det ateister, kristne, bahaier, muslimer, alternativere, buddhister og de som ikke vet hva de skal kalle seg. Min observasjon gjennom et halvlangt liv er dette:
    1. Kristne er ikke noe bedre enn andre. De er faktisk hverken bedre eller dårligere. Kristne er mennesker med alle sine sider – vonde og gode – og ikke noe mer syndfrie eller støttende enn andre. Dette er realitetene – bedre å innse det først som sist. Kristne baksnakker, lyver, stjeler, er utro og likegyldige like mye som andre. Kristne er snille, omtenksomme, empatiske, godthandlende like mye (eller lite) som andre. Face the facts.
    2. Vi må ikke forvente mer av andre enn vi forventer av oss selv. Dersom vi har store forventninger til oss selv, kan vi tillate oss store forventninger av andre. Men – ingen tråkker i andre sko enn sine egne. Dersom du opplever at din venninne ikke gir den støtte du synes du fortjener, kan det være hun har sine grunner. Kanskje hun sliter med sitt men ikke tør snakke om det. Vi vet aldri hva som skjuler seg bak fasaden. Ikke alle mennesker er like flinke til å vise svakhet!

    Det andre jeg tenker er at for å kunne hjelpe (andre) lidende må man være utstyrt med den gaven som heter empati. For å forstå hvor vondt det er å slite med kronisk sykdom, må man ha evnen til å sette seg i det minste litt inn i hvordan det er, og hva man da trenger av hjelp. Man må sette seg selv i den lidendes sted og spørre: Hva ville jeg ønsket andre skulle gjøre for meg om jeg hadde vært i den situasjon? Svaret på dette spørsmål vil hos empatiske mennesker (forhåpentligvis) føre til handling. Men evnen til empati er ulikt fordelt og betinget av en rekke årsaksforhold (genetisk, miljømessig). Empati er en gave som er delt ut som lite til noen, mye til andre. Urettferdig? Ja, men slik er det.

    Det tredje er at folk du opplever som likegyldige, kanskje ikke er det inne i seg, men de er usikre og litt redde ovenfor deg og din situasjon. Usikre på hva de skal si, hva de skal gjøre. De er redde for å si feil, gjøre feil. Det kan være virkelig vanskelig å skille mellom dette og det vi kan kalle ren og skjær nonchalanse. Du skal kjenne et menneske godt for å se forskjellen!

    Til sist: Beveger vi oss forbi likegyldighetens tåkelandskap og over i at man legger nye byrder på toppen av de du allerede har, i form av f.eks baksnakking og denslags, så handler folk umoralsk. Her har vi lov å si fra om slike ting kommer oss for øre, ta det opp med vedkommende og si hva vi mener om denslags tullball. Og nytter ikke det er det bare å vende vedkommende ryggen – dette er ikke et menneske det er noe vits å bruke tid på. Verden er ikke ideell. Selv om vi skulle ønske den var det.

    Frode.

    1. Hei der!
      Takk for alt du deler, da har jeg mulighet til «å tygge videre». Og jeg gjør det bare når hodet tillater det 😉

      Som du sier kommer godhet og «vondhet» i alle farger og fasonger, ingen av delene er knyttet opp kun til en retning av tro og livsanskuelse. Blant kristne er det like mye «svin på skogen» som det er ellers i samfunnet. Og her er jeg kvass, jeg mener det ikke skal være slik. Jeg er fullstendig klar over at vi alle er ufullkomne mennesker og at vi feiler i stort og smått, det er ikke der det ligger, men det ligger mer i at det er mye tomme ord og lite handling blant endel. Den manglende integriteten enkelte fremviser «tenner lunta» hos meg. Jeg mener at prøver man ikke følge opp det man sier, kan man heller la være å si noe.

      At jeg stiller høye krav til meg selv vet de fleste som har kjent meg en stund, og jeg er nok mer raus med andre enn med meg selv. En tidligere nabo sa en gang at jeg var utrolig rundt til å være så firkanta. Og jeg må si det var ett flott kompliment å få. Han var ikke-kristen og visste godt hva jeg mente om det ene og det andre, men han visste han alltid kunne komme som han var.

      Jeg hopper litt nå, for jeg kjenner det er stopp snart. Jeg er enig i at det er ikke alltid lett å vite hva som skjuler seg bak fasaden til mennesker, og at vi skal være forsiktige med å gi ut dom. Samtidig mener jeg at tiden vil vise hvor mennesker står, litt som Bibelen sier: På fruktene skal du kjenne treet…
      Mange sliter med hvordan de skal hjelpe andre, og denne usikkerheten hindrer dem fra å gjøre eller si noe særlig- men samtidig tror jeg at når vi møter disse, vil man merke en annen åpenhet og interesse fra dem enn fra mennesker som ikke er interessert i å gjøre noe. Jeg har tro på at vi skal være rause og rundhånda med hverandre når vi gjør opp oppfatninger, og jeg er vel blitt stemplet som naiv endel ganger fordi jeg velger å se det gode…

      og jeg tror empati kan utvikles akkurat som evnen til å skille rett og galt, men det trengs vilje til å prøve og feile. Man kan ikke bli mer empatisk hvis man ikke anerkjenner følelsen/tanken og handler på den. Samtidig tror jeg man kan ble mindre empatisk av å stadig overse tanken/følelsen… Empati er kanskje delt ut i ulikt mål, og det er forskjellig hvor sterkt empatisk ulike mennesker kan bli, men jeg tror at vi alle kan utvikle og styrke denne evnen til en viss grad.

      Verden er langt fra ideell, det er jeg enig i, men vi kan alle gjøre vårt lille for at den skal bli bedre for noen!

      Håper du har hatt ei god helg!
      Beklager jeg ikke svarte på siste kommentaren din (ett par innlegg siden), som du vet ble det litt tyngre dager plutselig. Takk for omtanke! Håper du får ei god uke med mange glimt av godhet og glede!

      1. Takk! Og det samme ønsker jeg deg 🙂
        Og til sist: Jeg er enig i at empati som egenskap kan utvikles – det er ikke låst fast en gang for alle. Men man må innse selv at man har forbedringspotensiale før det kan skje utvikling. Hvis man ikke innser det selv tror man alt er i skjønneste orden og durer på som før… I det hele tatt har vi mennesker en utrolig evne til å utvikle oss bare vi innser hva vi må gjøre (og har en viss grad av vilje…). Jeg har stor tro på menneskets fantastiske potensiale, men som vi er enige om er det ikke en ideell verden og vi har dessverre potensiale til det motsatte også.

  7. Ja det er sant…
    Ber om at du må oppleve en opptur i overskudd og energi, samt få sendt noen fossefall med gleder over dere i tiden som kommer…..

  8. Takk for din kommentar tilbake… Jeg har prøvd å leve etter prinsippet «gi videre» og bedt om at Gud må velsigne tilbake til HVER den som gir noe til noen (inkl deg som giver til mange) + at sirkelen av mottakere som gir videre til slutt vil komme tilbake til den som startet å gi…
    Det burde funket, men ser jo at det ikke gjør det… Klem til deg skjønne 🙂

    1. Da er det godt vi ikke gir for å få tilbake men for å hjelpe og velsigne andre!

      Uansett hva mennesker finner på er Gud trofast og god, han er alltid ved vår side og han ser alltid vår sak!

      Ønsker og ber om at du blir overøst av gledelige overraskelser i uka som kommer- av både håndfast og hjertefast karakter!

  9. Dette har vært temaet hele denne uka, med nesten alle jeg har snakket med. Mange opplever enorm ensomhet, tunge bakker og akutte store prøvelser som omtrent får verdenen deres til å stoppe opp. Midt i det får de se hvor mange som bare går forbi, eller bare ser en annen vei. Og, som du sier, heller legger bør til byrden. Legitimerer egen mangel på hjelp med at det er de som trenger hjelp det er noe galt med… Jeg har fått se urettferdigheten enkelte har blitt utsatt for på en helt ny måte den siste tiden, og det gjør meg sint. Ikke bare gjør det meg sint, men jeg har også NESTEN mistet troen på det gode i mennesker. Jeg vet det høres ille ut, og det er kanskje overdrevet, men de siste mnd har jeg fått servert store ord om hjelpende tjenester, og ikke sett noen gjøre det de har sagt. Det er vondt når det gjelder en selv, men det er faktisk verre når en ser andre bli utsatt for det. Og de er det endel av for tiden. Jeg føler meg, akkurat nå, som en som forsøker å pumpe luft i dekk med hull i… uansett hva en prøver å gjøre, ønsker å gjøre eller gjør, så forsvinner det i et sluk av enda flere behov som reiser seg og ikke blir møtt… Det blir så lite, det lille jeg kan gjøre, at det er vondt langt inn i hjerterota. Også fordi jeg ser de som virkelig har muligheten til å gjøre noe enda bedre, bare snakker om det og ikke gjør…
    Jeg må helt ærlig si at jeg har lyst å gi opp det meste jeg holder på med…
    Omtrent som du skrev om på bloggen for litt siden om det var noen vits i å fortsette å blogge, så kjenner jeg det i forhold til å fortsette å hjelpe… Det føles så smått og ubetydelig….

    Uansett: takk for alt DU har vært for meg og mine… skulle ønske jeg kunne gjøre like mye tilbake…

    1. litt for få barmhjertige samaritanere rundt forbi… skulle ønske mer av Guds legeme våknet opp og innså de store lidelsene og utfordringene som er innad egen lokal menighet… det er ikke bare på andre kant av kloden mennesker lider og trenger hjelp.

      Jeg er ikke flink til å håpe på menneskers godhet og oppriktighet, men jeg er takknemlig når det inni mellom skjer. Samtidig så har jeg både erfart og sett av mange bare går forbi, og dessverre er det flere som kaller seg kristne som går forbi enn de som sier de ikke er. Jeg er frustrert og lei av den dobbeltmoralen jeg ser, «vi ber for deg» er ikke bare ett skalkeskjul for å ikke gjøre noe selv, det er også i en god del tilfeller løgn. Jeg har amng en gang takket Gud for all hjelp vi har fått fra ikke-kristne, for til tider er det eneste sted hjelp, støtte og oppmuntring har kommet fra.

      Men samtidig så vet jeg at det er ikke slik Gud har sagt det skal være, vi skal hjelpe hverandre gjennom tykt og tynt. Og når jeg opplever at livets dør eller menneskers «idioti» slenges i ansiktet, har jeg alltid valget om hva jeg selv vil stå for. Jeg kan ikke kontrollere alt som meg møter, men jeg kan kontrollere mine reaksjoner på det.

      Og det vi kan gjøre føles ofte lite ut i den store sammenhengen, for behovene er så enorme… men tenk hvordan det hadde vært for alle de du hjelper hvis du ikke hadde gjort det? Det er kanskje ikke all verdens vi kan alltid gi og gjøre, men det at vi gjør det vi kan utfra de ressurser vi har, er det viktigste.

      Dessverre kan vi ikke riste fornuft inn i andre mennesker, eller ikke medlidenhet og barmhjertighet overfor de som lider og sliter, bare Gud kan vekke det i menneskers hjerter. Men vi må fortsette å tale om det, fortsette å løfte det fram, uansett om mennesker avviser det. Som profetene ristet i folket for å få dem til å våkne fra sin dulne tilstand av fred, rikdom og lykke- slik må vi fortsette å minne de rundt oss om at vi skal leve for Gud og andre og ikke bare oss selv. Profetene var ikke aktet høyt og de ble latterliggjort og utestengt, men de var mer opptatt av å lyde Herren enn letthet og enkelhet… Fortsett å tal de svakes sak vennen, du er på Gud sin side når du gjør det. Når du kjemper, gråter og taster i vei for de svakes sak, er det Guds hjerte du både deler og får ta del i.

      Jeg er veldig takknemlig for kommentaren din. Jeg har en dårligere periode igjen, men har lurt endel på hva det ekstra trykket har vært… ikke skjønt hvorfor jeg har vært så «hårsår» for egen og andres del, for jeg er vanligvis ikke det… men nå ser jeg mer. Takk.

      Bente, når du kjenner på sorg og nød for de som trenger det så sårt, så får du del i Guds hjerte, du få på en spesiell måte oppleve noe av det Gud kjenner på og føler på når han ser sine elskede barn lide og slite… du får det for å bli bedre kjent med Guds uendelige store kjærlighet og barmhjertighet, men også fordi de tårer du gråter og bønner du både sukker og roper ut, baner vei for mennesker inn til tronen- alle dine tårer og bønner vil få svar- og i endel tilfeller er du endel av svaret. Se ikke så smått på hva du sier, gjør og deler, vært trofast med hva du har- det er Guds oppgave og mangfoldiggjøre det.

      Jeg er stolt av deg og takknemlig for å kjenne deg, du er en velsignelse!
      Kjempeklem til deg 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: