Ikke så tidlig en fredags morgen

Siden klokka er halv 9 i skrivende stund er det ikke så tidlig lenger, det nærmer seg faktisk leggetid for den dama her! Men så er det så mye som sviver oppi hodet, om hvor heldig jeg tross alt er. Denne uka har det vært mamma-plikter i lange baner. Har vel tenkt at jeg har vært mye mamma, litt venninne og lite meg denne uka, men så har jeg tatt meg i det; jeg har vært mye mamma, litt venninne og hele meg. For om jeg ikke har fått tatt de hensyn og fått hvilt som jeg skulle trengt, har det vært ei flott uke. Og det at jeg ikke har fått hentet meg inn som jeg burde, gjør jo bare at jeg kjenner ekstra godt at jeg lever 😉 er vel egentlig bare skinnleggene som ikke verker her og nå! 🙂

Mandag var det fotballtrening, og vi endte opp med en time ekstra etterpå. Gutta spilte med en kompis og jeg fikk en kjærkommen time med ei venninne. Hun er bare flott. Vel prøvd i livets utfordringer er hun blitt, men med ett håp, et pågangsmot og en styrke som er få forunt. Og hun gleder seg over andres hell og lykke, selv i de tidene hun selv har opplevd bare motgang- og det står det dyp respekt av. Men akkurat nå er jeg glad på henne og sønnens vegne- etter mange års motbakke opplever hun en ny vår i livet der hjelp kommer henne til del og der ting faktisk ordner seg til det beste uten kamp. Det er henne vel unt!

Tirsdag var fotballmamma på banen igjen, eller rettere sagt: Hun «sprang» mellom banene. For jammen med hadde ikke eldsten både keeper-trening og seriekamp, og yngsten hadde internturnering. Selv om det hele var plassert på tre ulike baner, og med overlappinger i begge ender, fant jeg den store glede og takknemlighet i at det hele tross alt foregikk på samme idrettsplass, og det er ikke verst! Guttene var superfornøyde med hele ettermiddagen, og selv om jeg merket godt at jeg hadde vært hit og dit og fram og tilbake flere ganger, må jeg si det var en god dag. Å se at guttene trives og er flinke er kjekt, å se at de er så trygge på den idrettsarenaen at jeg kan gå fram og tilbake som det passer meg og de bare kommer når det er noe, er godt og betryggende. De trives og de føler seg hjemme og trygge (jeg mener at vi kunne kjøpt campingvogn og bodd ved siden av banen, for de vil alltid dit, men de synes jeg overdriver litt når jeg sier det). At jeg ikke fikk sove før 5 om onsdag morgen fordi jeg hadde gått en god del over tålegrensa mi, vel det får så være.

Onsdag var det en høneblund på formiddagen før jeg hentet minsten og vi tok turen til spesialisten hans. Før vi startet turen stoppet vi i sentrum og jeg sier til gutten at jeg skal bare springe bort i banken og ta ut penger og så fort inn på butikken å handle litt. Jada, kommer det og jeg lukker døra og starter å gå, så hører jeg det snakkes i bilen. Jeg tilbake og åpner døra, hva sa du? Mamma, husk at du kan ikke springe du, kommer det. Jeg smiler og sier: Hvis jeg går fort da? Jo, det var greit. Og jeg springer går fort avgårde. Den timen kjøreturen tar ble fylt med masse snakk og endel tanker. Gode nyheter fikk vi også, medisindoser ned fra 15-30 pr dag til 1! Jippi! Endelig er de strevsomme månedene over! På vei hjem tenkte jeg at de siste månedene hadde vi fått besøk av skygger fra fortiden, mer om det i ett senere innlegg.Etter at guttene er satt av hos pappa’n svipper jeg fort innom ei venninne. Hun har hektiske dager og jeg tar meg en halvtime der. Hun kunne trengt praktisk hjelp, men jeg vet hun vet at jeg ikke kan, så jeg har helt roen med at det at jeg er der og lar henne snakke om alt og ingenting, er det som er viktigst der og da. Det er ikke alltid hva vi kan gjøre for andre som er det viktigste, men hva vi kan være for andre. Og jeg er glad og takknemlig for at jeg hvertfall kunne være der for henne den lille stunda.

I går torsdag var det sommeravslutning for eldsten sin klasse, og vi lar det være med en koselig stund jeg kom igjennom og guttene var strålende fornøyde med. Vi lardet være kort, for i natt ble det halvtimen med søvn, ikke fikk jeg sove, men jeg fikk tatt oppvasken klokka 4 på morgenen! Og jeg har fått hvilt noen timer, selv om søvnen ikke ville besøke meg.

Og her sitter jeg en fredags morgen og venter på at hode og kropp finner litt ro så jeg kan få sovet litt nå. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått være med på denne uka, og selv om jeg ikke har fått tatt de vanlige hensyn og kropp og hode skriker protester ut, har det vært ei god uke. Jeg har fått være mye mamma og litt venninne, og selv om jeg ikke får svart på kommentarer eller lest post, så er jeg glad for alt jeg har fått være med på.

Masse tanker om glede over morsrollen og stolthet over verdens beste gutter. Mange tanker om at det er ikke alltid hva vi gjør, men at vi også kan være der for andre som er viktig. Tanker om hvordan skygger fra fortiden kan innhente oss og at vi da kan velge å enten sige inn under de gamle skygger (tankemønster, uvaner ol) eller kjempe mot det hele. Takknemlighet til Gud som trofast holder sitt løfte om at «som din dag er skal din styrke være». Det er nå en gang slik at jeg enten kan velge å tenke at det har vært lite meg denne uka, eller jeg kan velge å se på det som om at det har vært hele meg. Tross alt, det er jo jeg som har gjort og vært med på alt! Og om jeg ikke har fått «meg»-tid alene og i ro, har jeg fått være meg for andre og i mange sammenhenger. Og nå, nå skal jeg legge hodet på puta og sove vel og lenge- men ikke lenger enn at jeg rekker å hente guttene i ettermiddag! Ønsker alle en skikkelig god helg! Og kanskje har jeg en dag krefter til å svare på kommentarer og post jeg enda ikke har kommet gjennom! Ta vare på deg selv og dine, og gled deg over storheten i hverdagens små gleder og overraskelser, som en varm barneklem, solskinn, vind som blåser i håret, alt det vakre rundt oss, ett uventet smil og alt det andre gode vi hele tiden er omgitt av.