å få luft under vingene

I går sligget jeg 6 timer i sofaen før jeg klarte å karre meg til å komme i seng. Vi hadde vært avgårde noen timer i ett avskjedsselskap for ei venninne og sønnen hennes, og jeg kom hjem alene siden guttene mine skulle på sin siste overnatting før vennene våre flytter. Selv om mor i huset der nede trengte hvile, visste hun at jeg trengte det mer. Jeg klarte nesten ikke stå på beina, for det verket over alt, så jeg sligget. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg kunne ikke ligge ordentlig slengt i sofaen, for det var vondt. Jeg kunne ikke ligge ordentlig heller, for det var også vondt-så jeg sligget. Og i løpet av de 6 timene orket jeg å lage litt kaffe og fylle koppen to ganger. Resten av kvelden gikk forbi og til ingenting, vel unntagen den faktisk så ekstreme sjeldenheten som at jeg så film. Og ikke bare en, men to romantiske komedier i slengen.

Da tiden kom for å karre seg i seng var jeg takknemlig for at jeg bare kunne ta en av guttene sine senger, for ellers hadde det blitt sofaen på meg. Det er snart to år siden jeg hadde egen seng, og eget rom- og jeg tenkte at det skal bli deilig å få det igjen en eller annen gang, men nå har det vært viktigere og mer nødvendig at guttene har hatt hvert sitt rom  enn jeg ett og de to deler pga flere ting. Jeg valgte madrass på stuegolvet, og de kvelder jeg ikke orker det, er sofaen grei nok. Jeg tenkte at det hadde vært godt med egen seng, og eget rom, men jeg har vegger, tak og varme- jeg har det godt, tross noen mangler. Og som jeg forklarte det til guttene bak der, jeg fikk det største rommet- nemlig stua! (de er misunnelige på meg og vil bytte!)

Mens jeg ventet på søvnen tenkte jeg på flaggermusa jeg hadde sett på tidligere på kvelden. Vi kan vel ikke si at den var i fritt svev, heller intens flaksing rundt omkring, og jeg tenkte: «Gud fri meg fra å utvikle flaggermusmentalitet…» og mens jeg «tenkte-ba» videre, minnet Ånden meg om ett par tidligere innlegg som gikk på akkurat de tingene jeg tenkte på. Og jeg måtte smile da de innleggene poppet opp i hodet, for jeg orket ikke «tenke nytt», men noen gode påminnelser er ikke å forakte!

For lenge siden skrev jeg «Flaggermus eller ørn?» som handlet om vi vil prøve å mestre livet i egen kraft og ved selvstrev, eller om vi vil gi vårt strev over til Gud og la hans hjelp løfte oss opp og lære oss å sveve på vinger som ørnen. Jeg tenkte videre på det med å stole på Gud i det vanskelige og vonde , at når vi ikke kan ta ett skritt til i egen kraft, da vil Jesus kjempe for oss. Vi finner «hvile fra gjerninger», vi har lov til å sette oss ned og hente nye krefter. Men så gikk tankene videre til noe jeg ikke har skrevet så mye om tidligere, at andre menneskers godhet, omsorg og hjelp også gir oss vind under vingene.

Mange kjenner verset fra Jes. 40:31

 Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jeg har skrevet en god del om at vi skal hjelpe og støtte hverandre, men i går natt kom også tanken om at det er ikke bare Gud som kjemper for oss og gir oss luft under vingene, men også andre menneskers godhet, støtte, hjelp og omsorg. Mange av oss har erfart at Gud kan gi oss en styrke og fred, en innsikt og visdom, som gjør at vi på forunderlig vis kan sveve over omstendigheter som tidligere trykte oss ned og gjorde oss fortvilte og motløse. Mange har opplevd at Gud griper inn og stiller sitt barns hjerte midt i stormen, plutselig er det bare en fred og styrke som gjør at dette Guds barn løfter vingene som ørnen og svever over stormen.

Men som sagt gikk tankene mine videre, Gud gir oss luft under vingene, men det gjør faktisk menneskers omsorg, hjelp og støtte også. Om den første er viktigst, er ikke den andre mindre nødvendig. Og jeg kjente der og da at jeg var så takknemlig til venninna mi og sønnen hennes som hadde invitert guttene mine til å bli over. Det gav meg en kveld alene til å sligge noen timer, det gav kroppen en sjanse til lang hvile før neste innsats krevdes, det gav meg følelse av å være sett og elsket, det var praktisk omsorg fra ett hjerte som bryr seg om både guttene mine og meg. Det gav glede, takknemlighet og styrke til å møte dagen derpå- det var som å få ekstra luft under vingene og kunne sveve litt lenger før neste vingetak må tas.

Skal jeg være helt ærlig så ønsker jeg egentlig ikke å flakse frenetisk rundt som flaggermusa for å holde meg opp, jeg ønsker egentlig ikke å streve konstant med å holde hodet over vann, jeg ønsker at både Gud og mennesker skal gi meg litt luft under vingene slik at jeg inni mellom bare kan sveve, bare kan være, bare kan hvile.

Mye i meg protesterer, for jeg vil jo klare selv, men samtidig så vil jeg jo også bli ivaretatt av andre og oppleve deres omsorg, støtte og beskyttelse. Så i dette som mye annet er valget mitt, vil jeg fortsette min frenestiske flaksing for å holde meg opp i egen kraft, eller vil jeg slippe Gud og mennesker inn i mitt liv og la deres kjærlighet, støtte, omsorg og hjelp gi meg luft under vingene slik at jeg inni mellom bare kan sveve? Jeg vil sveve, hva vil du?

7 kommentarer om “å få luft under vingene

Legg til din

  1. Sveve…
    Og legge vekk alle tanker som reiser seg imot sannheten…
    Det er ikke naivt å sveve, selv om en av og til føler det sånn. Det er når en svever, er i svevemodus at vi er mest mottakelig for fylden av Jesus… Alt…
    Klem klem der oppe…

    1. det er like lite naivt som det er virkelighetsflukt, men heller det at i «fritt svev» finner vi det rette overblikk (og/eller ett større) over ting & tang og hverdag & liv, samtidig som vi også samler krefter til de neste tak!
      Klem til deg også skjønningen! 🙂

  2. bare kan sveve, bare kan være, bare kan hvile…nydelig!!
    Det høres greit ut det!! Men er ikke så enkelt å gi kontrollen til Gud. Men det er hans hensikt med oss!

    1. heisann!
      Enkelt er det ikke, men hvis vi er villige til å gi opp kontrollen over alt, vil vi lære. Men det tar tid, og det krever viljen til å gi opp egenstrevet og å vente til vi hører Fars stemme. Og det krever at vi slipper andre mennesker nærme nok innpå oss…ikke helt lett og litt skremmendes også.

      første tanke jeg fikk da jeg leste kommentaren din var at «tillit bygges». Å stole helt på Gud og mennesker er ikke en selvsagthet, det er noe som kommer mer og mer over tid, når den andre part viser seg trofast igjen og igjen og igjen. Og Gud vet vi mennesker er slik, så han gir oss den tid, han gir oss de opplevelsene, og etter som årene går vil vi stole mer på Herren, og vi vil ha litt lettere for å «sveve» fordi vet VET Gud er trofast (og enkelte av de mennesker vi omgås med)

      Ønsker deg ei velsigna god uke Iris,
      må fred og glede bli deg til del i rikelig mål. 🙂

  3. Gud vet jeg ikke noe om, så det kan jeg ikke kommentere, men mennesker derimot… jeg tror noen av oss sliter veldig med å klare å ta imot støtte, hjelp og omtanke. Vi skal være så forbaska flinke til å klare alt selv! Jeg er nok selv litt den typen av natur (og ikke så rent lite heller) men livet har slipt på meg og nå er jeg flinkere til å ta imot. Er det en slags stolthet som hindrer oss i å ta imot? Vil vi ikke vise svakhet, eller er det rett og slett at vi ikke vil være til belastning for andre mennesker?

    Det er en kunst å gi av sitt overskudd, men det er også en kunst å ta imot av andres overskudd. Livet er for kort til ikke å streve etter å beherske begge disse kunster så godt vi kan….

    1. Jeg er den typen som har hatt veldig vanskelig med å ta imot hjelp, og for meg var det ett lass stolthet som stoppet meg. Jeg har ikke problem med å godta at andre trenger hjelp eller har sine feil og mangler, sånn er det jo å være menneske- men for egen del… vel jeg liker jo å klare selv og vil jo ikke andre skal se at jeg ikke alltid klarer, ikke alltid er sterk nok, flink nok og alt mulig annet. Stolthet… Og samtidig vil jo ikke være til belastning- som du sier, de to sammen skaper avstand mennesker i mellom. Vi skal ikke belaste andre unødvendig med viss vass, men vi må tillate andre å være der for oss og gi den hjelp, omsorg og støtte de ønsker å gi oss. Det er vanskelig å være ydmyk nok til å ta imot i takknemlighet.

      Likte hvordan du avsluttet; begge deler er en kunst og livet er for kort til å ikke streve etter å beherske begge artene som best vi kan! Utrolig flott- og sant- sagt!

      1. Ønsker deg gode dager Cecilie…. gode dager vil ikke nødvendigvis si problemfrie eller lidelsesfrie dager, men dager der du klarer i det minste en eneste gang – om så bare to sekunder – å synes at livet er verdt alt strevet, tross alt…. 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: