å få luft under vingene

I går sligget jeg 6 timer i sofaen før jeg klarte å karre meg til å komme i seng. Vi hadde vært avgårde noen timer i ett avskjedsselskap for ei venninne og sønnen hennes, og jeg kom hjem alene siden guttene mine skulle på sin siste overnatting før vennene våre flytter. Selv om mor i huset der nede trengte hvile, visste hun at jeg trengte det mer. Jeg klarte nesten ikke stå på beina, for det verket over alt, så jeg sligget. Nei, det er ikke en skrivefeil. Jeg kunne ikke ligge ordentlig slengt i sofaen, for det var vondt. Jeg kunne ikke ligge ordentlig heller, for det var også vondt-så jeg sligget. Og i løpet av de 6 timene orket jeg å lage litt kaffe og fylle koppen to ganger. Resten av kvelden gikk forbi og til ingenting, vel unntagen den faktisk så ekstreme sjeldenheten som at jeg så film. Og ikke bare en, men to romantiske komedier i slengen.

Da tiden kom for å karre seg i seng var jeg takknemlig for at jeg bare kunne ta en av guttene sine senger, for ellers hadde det blitt sofaen på meg. Det er snart to år siden jeg hadde egen seng, og eget rom- og jeg tenkte at det skal bli deilig å få det igjen en eller annen gang, men nå har det vært viktigere og mer nødvendig at guttene har hatt hvert sitt rom  enn jeg ett og de to deler pga flere ting. Jeg valgte madrass på stuegolvet, og de kvelder jeg ikke orker det, er sofaen grei nok. Jeg tenkte at det hadde vært godt med egen seng, og eget rom, men jeg har vegger, tak og varme- jeg har det godt, tross noen mangler. Og som jeg forklarte det til guttene bak der, jeg fikk det største rommet- nemlig stua! (de er misunnelige på meg og vil bytte!)

Mens jeg ventet på søvnen tenkte jeg på flaggermusa jeg hadde sett på tidligere på kvelden. Vi kan vel ikke si at den var i fritt svev, heller intens flaksing rundt omkring, og jeg tenkte: «Gud fri meg fra å utvikle flaggermusmentalitet…» og mens jeg «tenkte-ba» videre, minnet Ånden meg om ett par tidligere innlegg som gikk på akkurat de tingene jeg tenkte på. Og jeg måtte smile da de innleggene poppet opp i hodet, for jeg orket ikke «tenke nytt», men noen gode påminnelser er ikke å forakte!

For lenge siden skrev jeg «Flaggermus eller ørn?» som handlet om vi vil prøve å mestre livet i egen kraft og ved selvstrev, eller om vi vil gi vårt strev over til Gud og la hans hjelp løfte oss opp og lære oss å sveve på vinger som ørnen. Jeg tenkte videre på det med å stole på Gud i det vanskelige og vonde , at når vi ikke kan ta ett skritt til i egen kraft, da vil Jesus kjempe for oss. Vi finner «hvile fra gjerninger», vi har lov til å sette oss ned og hente nye krefter. Men så gikk tankene videre til noe jeg ikke har skrevet så mye om tidligere, at andre menneskers godhet, omsorg og hjelp også gir oss vind under vingene.

Mange kjenner verset fra Jes. 40:31

 Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jeg har skrevet en god del om at vi skal hjelpe og støtte hverandre, men i går natt kom også tanken om at det er ikke bare Gud som kjemper for oss og gir oss luft under vingene, men også andre menneskers godhet, støtte, hjelp og omsorg. Mange av oss har erfart at Gud kan gi oss en styrke og fred, en innsikt og visdom, som gjør at vi på forunderlig vis kan sveve over omstendigheter som tidligere trykte oss ned og gjorde oss fortvilte og motløse. Mange har opplevd at Gud griper inn og stiller sitt barns hjerte midt i stormen, plutselig er det bare en fred og styrke som gjør at dette Guds barn løfter vingene som ørnen og svever over stormen.

Men som sagt gikk tankene mine videre, Gud gir oss luft under vingene, men det gjør faktisk menneskers omsorg, hjelp og støtte også. Om den første er viktigst, er ikke den andre mindre nødvendig. Og jeg kjente der og da at jeg var så takknemlig til venninna mi og sønnen hennes som hadde invitert guttene mine til å bli over. Det gav meg en kveld alene til å sligge noen timer, det gav kroppen en sjanse til lang hvile før neste innsats krevdes, det gav meg følelse av å være sett og elsket, det var praktisk omsorg fra ett hjerte som bryr seg om både guttene mine og meg. Det gav glede, takknemlighet og styrke til å møte dagen derpå- det var som å få ekstra luft under vingene og kunne sveve litt lenger før neste vingetak må tas.

Skal jeg være helt ærlig så ønsker jeg egentlig ikke å flakse frenetisk rundt som flaggermusa for å holde meg opp, jeg ønsker egentlig ikke å streve konstant med å holde hodet over vann, jeg ønsker at både Gud og mennesker skal gi meg litt luft under vingene slik at jeg inni mellom bare kan sveve, bare kan være, bare kan hvile.

Mye i meg protesterer, for jeg vil jo klare selv, men samtidig så vil jeg jo også bli ivaretatt av andre og oppleve deres omsorg, støtte og beskyttelse. Så i dette som mye annet er valget mitt, vil jeg fortsette min frenestiske flaksing for å holde meg opp i egen kraft, eller vil jeg slippe Gud og mennesker inn i mitt liv og la deres kjærlighet, støtte, omsorg og hjelp gi meg luft under vingene slik at jeg inni mellom bare kan sveve? Jeg vil sveve, hva vil du?